Innovasjon i lærerutdanningen — mer enn didaktiske grep

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er liten tvil om at lærerutdanningen står overfor utfordringer, men debatten om hva problemene består i og hva som skal til for å løse dem, preges av en lite fruktbar retorikk om kriser, mangler og en utdanning som må «reddes» med drastiske grep. 

Vi vil bidra til å nyansere denne retorikken. Som utviklingsorienterte lærerutdannere ønsker vi å vende blikket mot det som spirer og gror av innovativt arbeid i utdanningene våre.

Debatt ● Baltzersen, Eri og Æsøy

Lærerutdanning i krise. Tid for drastiske didaktiske grep?

Samtidig er det behov for å løfte blikket fra enkle løsninger til en forståelse av hva som kjennetegner høyere utdanningsinstitusjoner og utfordringer som påvirker vilkår for utvikling. Det er mer enn didaktiske grep som må til for å utfordre lite hensiktsmessige tradisjoner og utvikle en mer kollektiv praksis.

Lærerutdanningene har lenge blitt kritisert for svake koplinger mellom teori og praksis, noe som er en kontinuerlig utfordring og som dreier seg om kjernen i studentenes profesjonsutvikling. Vi deler Næss og kolleger sin analyse om økte forventninger om profesjonsnære aktiviteter gjennom hele utdanningen, og vi er enige med Balterzen, Eri og Æsøy i at alle som jobber med lærerutdanning må legge til rette for at campusundervisningen også skal være en arena for praksistrening og praksisrefleksjon.

Debatt ● Næss, Risøy, Lie, mfl.

Det er ikke masteroppgaven som er problemet

De gode intensjonene og forslagene underkjenner imidlertid kompleksiteten ved de institusjonelle praksisene vi er en del av.

Å skape endring er, som vi vet, lettere sagt enn gjort. Utviklingsarbeid tar tid, og store institusjoner — som OsloMet — er tunge i sessen og snur seg saktere enn de mindre. Byråkratiske prosesser og avstand mellom fag og administrasjon gjør at det tar tid å forankre nyvinninger. Lærerutdanningen preges dessuten av en rekke fagkulturer og silotenkning som gjør det utfordrende å samhandle på tvers. Fagenes tradisjoner og faglig ansattes autonomi utfordrer initiativ til samarbeid om felles satsinger. 

Mens strukturelle endringer som nye organisasjonskart eller endring av en utdanning tar fra fire til fem år, lar seg endre ved et pennestrøk, er kulturer seiglivede organismer som ligger under isfjellet og truer raske skift.

Men nye praksiser er likevel i emning.

Relevans i utdanningen fordrer kunnskap om hva som skjer i skolen, og partnerskap er sentrale arenaer for å etablere møtepunkter og forankre en felles forståelse for oppdraget og gjensidig læring mellom lærerutdanning og praksisfelt.

Debatt ● Arbeidsgruppa ved Nord universitet, Nesna

Derfor vil Pilot 1-10 i Nesna føre til en mer relevant lærerutdanning

Ved OsloMet er vi i gang med å utvikle nye måter å samarbeide med skoler og kommuner i partnerskap gjennom iPar-prosjektet. I partnerskapene utvikles samarbeidet om veiledning av studenter og nyutdannede lærere. Vi arrangerer fagdager for studenter og ansatte i skoler og i utdanningen for å utvikle vårt felles ansvar som lærerutdannere. Profesjonsfellesskap mellom veiledere blir etablert og nye skolebaserte videreutdanningstilbud er i støpeskjeen for å imøtekomme økt satsing på etter- og videreutdanning og nye karrieremuligheter for lærere, slik NOU 2022:13 — Med videre betydning legger opp til. Karrieremuligheter for å beholde lærere i skolen og gjøre utdanningen mer attraktiv for kommende studenter gjenspeiles også i skolelederprogram og veilederutdanninger.

Ved OsloMet har vi også utviklet nye og mer praksisbaserte formater av masteroppgaven, slik Næss og kolleger etterspør. I en praksisbasert (omtalt som en entreprenøriell) masteroppgave skal studentene utvikle et didaktisk produkt, argumentere for prosjektet ved hjelp av forskning og teori, og systematisk teste produktet ut i skolen. Studentene får kompetanse til å drive et skolebasert utviklingsarbeid og utvikler en forskende tilnærming ved å jobbe tett med praksisfeltet. Studentene rapporterer at de møter stor interesse for masterprosjektene sine når de søker lærerjobb. 

Debatt ● Øygunn Skodvin Prestegård

Endå eit innlegg om lærarar, yrke og utdanning

I år gjennomfører 44 studenter denne typen masteroppgave. Dette er et kollektivt løft for OsloMet og en nyvinning som også har spredt seg til andre lærerutdanningsinstitusjoner. Vi arbeider også med å involvere lærere i rollen som medveiledere på masteroppgaver og i kombinerte stillinger mellom skole og campus.

I Damsgaard mfl. sin studie rapporterer ansatte i høyere utdanning om tidstyver som mye administrasjon og byråkratisk støy, men også om at arbeid med kjerneoppgaver gir mening, trivsel og glede. Informantene beskriver videre et underskudd på faglig ledelse og økt avstand mellom ledere og ansatte. 

Debatt ● Hilde Larsen Damsgaard og Cecilie Aurvoll

Informanten skrev «HJELP, for faen!»: — Det er det all grunn til å ta på alvor

Dette er en utfordring institusjonene må ta på alvor. Utviklingsarbeid må ledes, koordineres og forankres i institusjonen. Som lærerutdannere har vi behov for i større grad å dele kunnskap og etablere kollektive arenaer for samarbeid om innovasjon og utvikling i utdanningen. Det er et ledelsesansvar å arbeide for en mer kollektivt orientert praksis der ansatte jobber sammen mot felles mål.

Vi vil tro at få lærerutdannere kjenner seg igjen i en beskrivelse som formidlere av ferdigtygd kunnskap. Lærerutdannere flest er engasjerte og dedikerte fagfolk med vilje og evne til å utvikle nye praksiser og forbedre det som fungerer dårlig. Som undervisere, veiledere og rollemodeller er det vårt ansvar å bidra til studentenes profesjonelle kvalifisering i en forskningsbasert og profesjonsrettet utdanning. 

For å utføre samfunnsoppdraget vi er satt til å forvalte trenger vi å samarbeide i og på tvers av utdanning og praksisfelt, vi må lære av hverandre og være aktive pådrivere av forskning og utviklingsarbeid i våre institusjoner. Vi må i større grad utforske hvordan vi kan spille hverandre gode, og hvordan vi sammen kan skape en best mulig utdanning.

Enkle grep løser ikke de sammensatte utfordringene som lærerutdanningen står ovenfor. Samtidig som vi vet hvor skoen trykker, må vi være forsiktige med å bruke dette som en unnskyldning for ikke å gjøre noe. Det tar tid å snu en stor skute, men fra vårt ståsted ser vi mange spor av nye og lovende praksiser som det er viktig å løfte fram i offentligheten.

Debatt ● Bjarnø, Herseth og Vedeler

Et flertall av lærer­studentene forstår verdien av masteroppgaven