Hva bremser «festen» vi ønsker oss i desentralisert utdanning?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Næringsminister Jan Christian Vestre besøkte nylig Kristiansund, og uttrykte støtte til at det blir etablert en kunnskapspark der. Regjeringen vil bidra til at det blir bedre kontakt mellom utdanningsinstitusjonene, anvendt forskning og næringslivet i regionen. Høgskolesenteret i Kristiansund (HIKSU) kan ende opp med å påta seg flere oppgaver i den forbindelse. HIKSUs bevilgning er tidligere brukt blant annet til å etablere desentraliserte tilbud på Nordmøre. Den har gjort det mer overkommelig for høgskolene å tilby gradsprogrammer i Kristiansund.

Fylkeskommunen har gjennom sin rolle som en av eierne i HIKSU bidratt til et høyere utdanningsnivå, kompetansemiljøer og FoU for Nordmøre. Nå må ikke kunnskapsparkinitiativet føre til at funksjonen som HIKSU tidligere har hatt i utdanningssystemet, kommer i bakgrunnen. Her må kanskje utdanningsinstitusjonene nå ta en mer sentral rolle.

Kompetanse

— Norge har ikke kompetansen som trengs for grønn omstilling

Antageligvis må UH-institusjonene selv i fremtiden uansett være betydelig mer offensive. Det ser allerede ut til at vi får fallende søkertall til høyere utdanning i fremtiden. Noen ekstremt etterspurte kompetanseområde, f.eks. sykepleie, får i år altfor lave søkertall. Høyere kostnader og lave søkertall går dårlig overens. Det politiske signalet om å satse betydelig mer på digitalisering, desentralisert og fleksibel utdanning tilpasset arbeidslivets behov forsterkes også stadig.

Større forbedringer krever aller først tiltak fra politisk ledelse sentralt. Så må utdanningsinstitusjonene revidere sine handlingsplaner slik at de sammenfaller med det som er vedtatt strategi, både nasjonalt, regionalt og for de enkelte institusjonene.

Vi trenger enda tydeligere kommunikasjon om hvilket ansvar utdanningsinstitusjonene har for å tilpasse sine tilbud til det som studentene og arbeidslivet etterspør. Etterspørselen svinger overraskende mye på kort tid. Likevel ser det ut til å være mulig å identifisere noen trender. Det er derimot ikke lett å koble dem til ressurser som skal stå for utviklingen av de nye programmene.

Institusjonene må få finansiering for de oppdragene som de blir gitt. Dersom regionalt arbeidsliv har et kritisk kompetansebehov som det i et samfunnsøkonomisk perspektiv anses nødvendig å løse, virker det urimelig at institusjonene ikke kan opprette studier som passer. Det kan være så enkelt at det er for få studenter som både i realiteten trengs og som søker til at det er økonomisk bærekraftig for institusjonene, helt uavhengig av at kompetansen er svært viktig. Institusjonene er tryggere når de satser på programmer med mange studenter, uavhengig av hva arbeidsmarkedet etterspør. Studieplasser er et godt utløsende virkemiddel, men effekten av tilsiktet øremerking er ikke alltid langvarig.

Debatt ● eide og hopsø

Statsbudsjettet må bidra til bedre finansiering av flercampus

Fagmiljøene i UH-sektoren må kunne tilpasse sin rekruttering, og kunngjøre stillinger slik at man tiltrekker seg kompetanse tilpasset samfunnsoppdraget. Fleksible programmer, desentralisert undervisning eller digital kompetanse i formidling blir lettere å få til dersom ansettelser gjøres med det som en betingelse. Om vitenskapelig ansatte blir rekruttert og insentiveres tydeligst for å sanke publiseringspoeng, er det vanskelig å lykkes. Alle pålagte oppgaver må sidestilles i arbeidsplanen.

Desentralisert utdanning var i fjor som det blir i år, et tema i Arendalsuka. Det har i flere ti-år allerede vært et sentralt tema i utviklingen av høyere utdanning. I NOU 2020:3 (s. 106) vises det til at «Samfunnsbygging og regional utvikling har stått sentralt i utbyggingen av universitets- og høyskolesektoren i Norge. Etableringen av Universitetet i Tromsø i 1968 og distriktshøyskolene på 1970-tallet er eksempler på det.»

I debatten om å re-etablere utdanningene i Nesna, understreket Ola Borten Moe behovet for fleksibilitet og fulgte opp med å si at «Det er ikke et alternativ å ikke utdanne de lærerne vi har behov for», underforstått at denne tilnærmingen også gir økt kapasitet. Tidligere har sentralisering ofte vært svaret på disse utfordringene. Sammen med den har byråkratisering og standardisering også vært virkemidler for kvalitet. Spørsmålet er om vi ikke nå mer systematisk må undersøke sammenhengen mellom de-/sentralisering og utdanningskvalitet.

En uformell opptelling viser at under en halv prosent av tilbudene i Samordna Opptak er desentraliserte. Nye faglige tilbud som er tilpasset etterspørselen fra arbeidsgivere og studenter viser seg krevende å få på plass.

Institusjonene har på godt og vondt omstendelige beslutningsprosesser for faglig utvikling. Kvalitet kan sammen med økonomi, opplagt være en faktor når institusjonene er forsiktige med å opprette desentraliserte tilbud. Det kan også være at de ikke opplever oppfordringen til desentralisering og fleksibilitet som en styringsmessig desentralisering, men tvert imot. Noen frykter kanskje at dagens politiske agenda i realiteten betyr at kontrollen med programmene og deres innhold flyttes bort fra institusjonene og over til arbeidslivet eller staten.

Forståelsen av hva som trengs for å endre høyere forskningsbasert utdanning må bli bedre blant alle som vil delta, for at de skal kunne bidra aktivt for å utvikle tilbudene. Antageligvis er et forpliktende samarbeid mellom flere av tilbyderne innen UH et meget godt initiativ. Synliggjøring, samordning og felles instrastruktur for studentene som etter hvert antageligvis vil forholde seg mye mer dynamisk og flytende til flere ulike utdanningsinstitusjoner, vil da kunne bli betydelig bedre enn i dag

samarbeidsavtale

Fire rektorer går sammen for å tale felles sak

Den regionale rollen til fylkeskommunene som kompetansepolitiske aktører er i støpeskjeen. Mange av dem er midt i et arbeid med å utvikle egne kompetansestrategier.

I oppstartsmeldingen for Møre og Romsdals kompetansestrategiutvikling forutsettes det et forpliktende samarbeid som er langt bredere enn bare mellom institusjonene, for å skape regional vekst og utvikling. Partene i arbeidslivet, næringslivet selv, klyngene og offentlige etater er invitert med for å bidra til utvikling av nye utdanningstilbud og etter- og videreutdanning, og dimensjonering av programmene.

Det er lett å forstå at UH-sektoren ikke ønsker en utvikling der stadig flere stiller sine krav til FoU og undervisning, særlig hvis de altfor lettvint knyttes til arbeidslivets opplevde behov. Institusjonene bør likevel nettopp derfor i ekstra stor grad bidra til at denne diskusjonen ikke blir polarisert. Nå bør vi heller sammen se på om dette er en gylden mulighet for positiv utvikling, omstilling og vekst UH-sektoren, både for tradisjonell campus-basert undervisning, desentraliserte og fleksible programmer, og den nødvendige digitaliseringen for å gi alle som ønsker seg det, pedagogiske tilbud med tilstrekkelig effektivitet og høy kvalitet.