Debatt ● Ellen Birgitte Johnsrud
Historien om en stol
På et tidspunkt i livet kom det en myk, rød og ergonomisk stol trillende inn på kontoret til førstelektoren. Nå befinner den seg midt i en betent konflikt om arbeidsplassen.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Da jeg startet ved Høyskolen i Bergen, i 2011, ble jeg tildelt plass i et åttemanns kontor. I dette rommet satt jeg før og etter undervisning. Tidlig morgen og sein kveld satt jeg på hjemmekontoret, også lørdag og søndag. På det nye Høgskulen på Vestlandet, fikk jeg enmannskontor i Møllendalsveien, et par kilometer fra resten av kollegiet på Kronstad. Med kontorplassen fulgte også mer ansvar som veileder for studenter og større muligheter til å gjøre konsentrasjonsarbeid på jobb.
Det var på denne tiden stolen kom inn i livet mitt: en flott rød, myk, ergonomisk kontorstol med knestøtte og hjul. Det var en i overkant dyr bursdagsgave fra mann og barn, men alt for at jeg skulle få litt mindre vondt i ryggen av all sittingen, sa de.
Det var en i overkant dyr bursdagsgave fra mann og barn, men alt for at jeg skulle få litt mindre vondt i ryggen av all sittingen, sa de.
Ellen Birgitte Johnsrud
Vi bygget om hjemmekontoret til lydisolert musikkrom. Men hva med stolen? Nærmeste leder ga tillatelse til å ta vidunderet med til det nye enekontoret jeg i mellomtiden hadde fått tildelt på Kronstad. Under pandemien fikk stolen være med hjem, men så var både stolen og jeg tilbake på fulltid. Dette kunne vært en lykkelig slutt på en trøttende fortelling uten komplikasjon, hadde jeg bare hatt den gode stolen her hos meg fortsatt.
Komplikasjonen kommer her: HVL har ikke nok kontorplasser til de ansatte. Rektor har delegert til avdeling for areal å løse dette problemet uten å bruke mer penger. Nå har det endelig blitt foreslått, og vedtatt, en løsning på problemet: Det skal til enhver tid være 10 % «underdekning» i hver «enhet». Ingen skal lenger har faste plasser, HVL skal ha «arbeidsplassdeling». For å få «flyt i arbeidsplassdelingen» må alle kontorer se helt like ut.
For at alle kontorer skal se helt like ut, må man først og fremst få satt en stopper for det obsternasige fenomenet: at faglige ansatte «privatiserer» arbeidsplassen sin med møbler hjemmefra, personlig eide bøker og bilder av katten sin. Ergonomisk stol med hjul lever herved farlig, og det sendes ut trusler om at stolen min, og alle andre brudd på «møbleringsplanen» må fjernes av den enkelte, eller blir fjernet uten videre varsel, av driftsavdelingen.
Jeg går på HVLs sommerfest med lettet hjerte. Da trenger jeg ikke ordne med bil og hente stolen min i helgen likevel.
Ellen Birgitte Johnsrud
Naiv som jeg er, tenkte jeg at jeg sikkert kunne få ha denne stolen likevel, jeg hadde jo fått tillatelse? Svaret er nei.
Det avtales møte med bedriftshelsetjenesten. Jeg har, som mange andre, lett for å få vondt både her og der og er dessuten plaget med diverse allergier. Bedriftshelsetjenesten skryter av stolen min og av et godt tilrettelagt og ryddig kontor, der jeg har alt lett tilgjengelig, også god orden i litteraturen jeg bruker som utgangspunkt for undervisning og forskning.
Det klages til de hyggelige kollegaene i driftsavdelingen. Kan ikke stolen få stå, i alle fall til vi vet mer om hva en «enhet» er, og om hvordan «arbeidsplassdelingen» skal foregå? Empatiske som de er, kommer de oppom fredag ettermiddag for å berolige alle som har stol, bokhylle eller skuffer: «det er ikke opp til dem å bestemme hva den enkelte har behov for». Jeg går på HVLs sommerfest med lettet hjerte. Da trenger jeg ikke ordne med bil og hente stolen min i helgen likevel.
Mandag morgen er stolen vekk. Personene fra drift som hadde beroliget meg og ledd av det hele, svarer ikke på henvendelser. Avdelingen for areal sier at vi må snakke med driftsavdelingen, for det er denne som har fått ansvaret for å fjerne «uønsket møblering» fra HVLs lokaler. «Stolen er forsvarlig lagret», sier verneombudet.
Det var jo bare en stol, tross alt.
Innlegget er først publisert på Facebook.