Her ser du tre samiske menn. Burde disse maskene bli stilt ut?

På Universitetsmuseet i Bergen er tre gipsmasker stilt ut. De er avstøpninger av tre menneskehoder, nærmere bestemt tre samiske fanger som ble ført til Kristiania tukthus på Akershus festning på 1850-tallet. En av de tre vet man hadde vært med på Kautokeino-opprøret.

— Vi har utstillingen, vi har objektene, men burde vi hatt dem?

Det spør tidligere museumsdirektør Henrik von Achen retorisk i den ene filmen som er en del av utstillingen.

I vinter har det vært flere debatter om det samiske: De Schreinerske samlinger ved Universitetet i Oslo inneholder, slik Khrono har beskrevet, 500 utenlandske levninger. Mye av dette er hodeskaller, og noen av dem er samiske.

Som Khrono har skrevet, er det uenighet om hvordan man skal forske på disse skallene. Blant annet fikk professor emeritus Per Holck nei fra skjelettutvalget da han søkte om å få forske på en 4700 år gammel hodeskalle fra Finnmark.

Samtidig har debatten om NRKs podkastserie «Samenes historie» gått. Hva er et samisk perspektiv, og hvem «eier» dette perspektivet?

— Vi har diskutert og veid for og imot. I hvor stor grad har vi rett til å stille ut dette materialet? Og hvis ja, hvordan skal det presenteres, eventuelt hvorfor ikke?

Byttehandel

Det sier Nils Anfinset. Han er professor i arkeologi, ansatt ved Universitetsmuseet og ledet også inntil nylig Skjelettutvalget.

Utstillingen i Bergen er ikke en permanent utstilling. Utstillingen tar for seg spørsmålet om hva som hører hjemme på et museum, men også hva som kan stilles ut. Her vises noen samiske gjenstander, og i tillegg diskuteres det om det er rett å ha en samisk utstilling utenfor Sápmi.

— Dersom jeg vil se en utstilling om Sachsenhausen, reiser jeg ikke til København. Denne utstillingen passer ikke her, sier Johan Aslak Hætta i en annen film, i samtale med museets Knut Mikjel Rio, som er professor i sosialantropologi. Hætta leder Riddo Duottar Museat i Kautokeino.

— Tidligere tenkte man rent etnografisk og hadde utstillinger i kategorien «folkeslag i hele verden». Nå er man mer opptatt av å vise hvordan gjenstandene er kommet hit og den kulturhistoriske sammenhengen, sier Anfinset.

Han forteller at det var marked for etnografisk materiale.

— Samiske gjenstander, og også som arkeologisk materiale, ble byttet og solgt. Det var handel langs norskekysten, og deretter videre ut i Europa. En del gjenstander tror vi var trolig produsert rett og slett fordi det var etterspørsel. Disse var ikke bruksgjenstander, men kopier av disse.

Noen gjenstander var også trolig forfalskninger. En slik gjenstand, en runebomme, er stilt ut på museet.

Ville ha samling

Christie er Wilhelm Koren Christie, en av opphavsmennene til Bergens Museum i 1825 og museets første formann. Og en samisk utstilling var viktig for museet i de tidlige årene. Nå blir det beskrevet hvordan daværende direktør Jens Holmboe fikk kjøpt en stor samling samiske gjenstander fra en distriktslege i Sør-Varanger.

I en artikkel i museets årbok skriver Rio sammen med masterstudent Mardoeke Boekraad om hvordan gipsmaskene kom til Bergen: En italiensk gipsmaker laget i alt sju versjoner av hver maske. Her var planen at disse maskene skulle kunne byttes eller selges. Å få laget slike masker var en av de prioriterte sakene for det nyetablerte Etnografisk museum i daværende Kristiania. Maskene ble laget i 1853, ti år senere kom tre av dem til Bergen.

Totalt har Universitetsmuseet i Bergen knapt 500 samiske gjenstander. Som en del av utstillingen nå har Rio laget en digital utstilling, der historikken og informasjon om oppkjøperne blir gjort tilgjengelig for alle som er interessert.

En av gjenstandene som blir vist, er en tjurunga. En tjurunga er en gjenstand man kjenner fra flere urbefolkninger. Den er sett på som hellig, laget av stein eller tre, og tegnene på den skal ikke sees av uinnvidde. Av respekt for dette er den pakket inn i tre.

Viktig med kompetanse om man skal stille ut

Styremedlem ved UiT Norges arktiske universitet og tidligere sametingspresident, Aili Keskitalo, mener ikke det er problematisk i det hele tatt at samisk kultur vises fram andre steder enn de samiske områdene.

— Såfremt det gjøres med de samme faglige kravene som ved andre utstillinger. Det betyr blant annet at de som skal kuratere slike utstillinger må ha kompetanse på samisk kultur. Ellers blir det fort dårlig kvalitet, sier Keskitalo til Khrono.

Hun understreker at hun uttaler seg på vegne av seg selv, og ingen andre.

Keskitalo peker på paradokset i at så mye av samisk kulturarv fortsatt befinner seg i Europeiske hovedstader.

— Det betyr at det er veldig begrenset hvilke gjenstander som befinner seg i samiske områder og er tilgjengelige for samer flest. Det er skikkelig trist at det er få samiske museer, at de har begrensede samlinger og ressurser. Det blir veldig skjevt hvis man bare skal kunne se samisk kulturarv utenfor Sápmi, sier hun.

Hun forteller at hun derfor har vært veldig opptatt av tilbakeføring.

— Jeg er opptatt av at samiske barn skal kunne gå på et lokalt museum og lære om sin kulturarv, men det er ingen selvfølge i dag, sier hun

Rasetenking

Professor Anfinset sier at den post-koloniale konteksten ikke er noe enestående for Universitetsmuseet i Bergen, det er noe vi må ta inn over oss og diskutere og problematisere.

— Vi må diskutere i hvor stor grad vi har rett til å stille ut disse gjenstandene. Jeg mener at det er viktig å se og forstå historien til disse gipsavstøpningene i Bergen, men de er også en del av historien på museum i Kautokeino, sier Anfinset, og fortsetter:

— Jeg mener det er viktig å fortelle samisk historie også andre steder enn i Sápmi. Men den historien man forteller i Kautokeino, vil være en annen historie enn den som fortelles i sør.

Daværende museumsdirektør Yngve Nielsen ved Etnografisk Museum tilhørte den samtidige sosialdarwinismen. Han skrev: «Racen har ikke hat let for at tilegne sig en høiere civilisation; den naar gjerne kun til et visst trin og stanser dermed, idet den i sit inderste føler en motsætning til denne kultur, som ikke kan overvindes». Først etter 2.verdenskrig skjedde det en reell endring i hvordan majoritetsbefolkningen så på urfolk og minoriteter, og den store forskjellen kom ikke før på 1970-tallet, sier Anfinset.

I 2012 inngikk Norsk Folkemuseum, Kulturhistorisk museum og Sametinget en avtale om at samiske gjenstander skulle tilbakeføres til museer under Sametingets forvaltning, den såkalte Bååstede-avtalen. I 2019 var 1600 gjenstander fordelt.

— Bååstede betyr «tilbake» på samisk. Jeg syns dette er et best practice eksempel på det dette går an, sier Aili Keskitalo.

Hun forteller at tanken bak dette er at gjenstander som er spesielt viktige for de ulike samiske områdene skal føres tilbake dit. Samtidig skal det være representative samlinger tilstede også i hovedstaden.

— Det har vært en asymmetri i erververvelsen i en del objekter. Det betyr at de som ga dem fra seg ikke alltid hadde et reelt valg. Dette må vi være oppmerksomme på, sier tidligere direktør von Achen i utstillingen.

Han bruker begrepene moralsk eiendomsrett og juridisk eiendomsrett.

— I dag handler det nok mer om moral enn om faktisk juridisk rett. Det handler nok også om dårlig samvittighet, og om den uretten som er begått, sier Anfinset.