magasin

Fredsforsker Kristian Berg Harpviken utdannet seg først til gartner. Fremdeles er den nye direktøren for Nobelinstituttet glad i å stikke fingrene i jorda.

Kristian Berg Harpviken, mann med grått hår og briller, på kontoret hos Prio. Stor bokhylle i bakgrunnen.
Ingen vet helt hvor det er, men så har de dominert verdens mediebilde i tretti av de siste førtifem årene, sier Kristian Berg Harpviken om Afghanistan — landet han litt tilfeldig begynte å forske på.

Han ble advart mot å lære seg det han kan best. Kristian Berg Harpviken er glad han ikke lyttet

Publisert Sist oppdatert

Oversikt og kunnskap. Den ene veggen er dekket av kart og den andre av bøker. Bak ham skimter vi bakgården og en port til der trikkeskinnene svinger fra Stortorget mot Akerselva.

FAKTA

Kristian Berg Harpviken

  • Født 1961 i Larvik, oppvokst på Brøttum
  • Seniorforsker ved PRIO, der han har vært tilknyttet siden 1993 og direktør fra 2009-2017
  • Tiltrer som direktør for Det Norske Nobelinstitutt januar 2025
  • Master i sosiologi i 1995, doktorgrad i 2006
  • Jordbrukskoordinator for Afghanistan-komiteen i Peshawar 1990-92

— Ja, dette er egentlig bare mine bøker, sier han.

Om få uker tømmes bokhyllene. Da skifter han jobbadresse til Henrik Ibsens gate.

Det er blitt lenge siden han var en anonym akademiker. Men fram til 11. september 2001 var Kristian Berg Harpviken en helt vanlig fredsforsker.

— Jeg traff vel nyhetene på en måte med et intervju på radiOrakel på morgenen den tolvte september. Da startet det, liksom.

Han reiser seg og lukker døren til korridoren.

Landet ingen kjente

Vi er i 2001, og Harpviken gjorde på det meste «femti intervjuer» om dagen.

— Da gjorde jeg ikke noe annet i tre måneder.

En etterspørsel som skulle vare lenge. For han hadde en kunnskap som få andre, om et land som han tidligere ble advart mot å studere.

— Jeg kunne ikke vite at Afghanistan skulle bli så interessant. Advarslene var jo sånn sett på sin plass. Det virket jo helt … det er snålt med dette landet, ikke sant? Bittelite, strategisk og økonomisk nokså ubetydelig, midt inne i fjellene i Sentral-Asia et sted. Ingen vet helt hvor det er, men så har de dominert verdens mediebilde i tretti av de siste førtifem årene.

At nyhetsbildet skulle involvere Harpviken selv var aldri gitt. Han startet nemlig langt fra kriger i Asia, med oppvekst på en gård i Brøttum, sør for Lillehammer. Et gårdsliv han opplevde som fint og lærerikt, men som også innebar mye arbeid.

— Da jeg begynte å bli noenlunde bevisst hadde de tre eldre søsknene mine flyttet ut. Så hadde jeg ganske voksne foreldre og faren min en del helseproblemer.

Det var slik han møtte ansvarsfølelse.

— Da jeg var tolv år eller noe sånt, skjønte jeg at det betydde noe hva jeg gjorde. Så da begynte jeg å virkelig stille opp og jobbet sinnssykt mye på gården. Som i realiteten betydde et halvt årsverk i året eller noe sånt. I tillegg til vanlig jordbruk, drev vi også med pelsdyr, så i høysesongene var det tidlig hjem fra skolen og rett i jobb.

Fellesskap og nomadeliv

— Gårdsarbeidet lærte deg å jobbe hardt?

— Kanskje også en arbeidsglede. Det var jo et fellesskap, ikke bare familien, men masse andre folk som jobbet der. Kompetente folk som kom igjen år etter år etter år. Men det er klart det også var mye jobb.

Nok glede til at han valgte å fortsette en god stund.

— Da jeg var 19—20 år var jeg usikker på hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Jeg var inspirert av samfunnsfag og interessert i internasjonale forhold.

— Så det var allerede med deg?

— Ja, interessen var der, også inspirert av noen veldig gode lærere på samfunnslinja på Lillehammer Gymnas. Men det førte ikke helt til en beslutning om å gå den veien.

For tross gårdsbruk var familien stadig i bevegelse.

— Både moren min og faren min var politisk veldig interessert, og reisingen i Norge kom av at faren min drev et grisehus på Bardufoss. De var opptatt av å se seg om i verden og reise begge to, så det ga et sånn delvis nomadeliv. Vi hadde for eksempel alle sommere i Nord-Norge der vi bodde i campingvogn og jobbet.

Han rakk å være usikker på fremtiden en kort stund, før det «dukket opp» en gård i familien. Som han bestemte seg for å overta.

— Der var det grønnsaker og bær som var mest aktuelt, så jeg tok faktisk gartnerutdanning i Levanger.

Den karrieren varte i fem år. Underveis begynte han å studere litt.

— Men jeg begynte ikke å studere på fulltid før jeg var tjuefem.

— Ble du lei av gård?

— Det var morsomt i begynnelsen, å bygge opp en produksjon, lære nye ting og få ting til å funke. Men så blir det mer produksjon og rutine. Det var nok en slags intellektuell rastløshet. Så fikk jeg også ryggproblemer, det var jo manuelle produksjoner og tunge løft.

— Plutselig i Peshawar

Dermed lot Harpviken grønnsakene og ryggen hvile og studerte mer. Militærtjenesten var han ferdig med i 1982, der han ble både sersjant og fenrik. Da han senere nektet repetisjonsøvelse fikk han fire måneders siviltjeneste som straff.

— Høsten 1989 tilbrakte jeg hos Afghanistan-komiteen i Norge, og i løpet av perioden dukket det opp en jordbrukskoordinator-stilling på utekontoret. Jeg søkte, og så plutselig bodde jeg i Peshawar.

Altså vest i Pakistan, noen timer fra grensen mot Afghanistan.

— Det var kjempespennende, men også en voldsom overgang. Jeg fikk fort mye ansvar. Det var organisasjonsbygging og utvikling av nye måter å jobbe på. Masse flinke afghanere å jobbe med. Mange av dem har vi kontakt med ennå, og noen havna etter hvert i regjering. Jeg vet ikke om det er noen perioder i livet hvor jeg har lært like mye på like kort tid som de par årene der.

Så skulle da også livet videre handle om Afghanistan.

— Det var ikke så mange som jobbet med det. Jeg dro hjem for å skrive hovedoppgave. Og etter hvert så ble det også doktorgrad på Afghanistan.

Kristian Berg Harpviken utenfor Prios kontor. Mann med grått hår, briller og mørkeblå genser
Han har fremdeles Harpviken gård i Brummundal, og reiser dit så ofte han kan.

— Fryktelig mye tull

Han forsket på fred, men hadde mindre erfaring med å være i nyhetsbildet.

Terrorangrepet 11. september og militæroperasjonen i Afghanistan noen uker senere var komplekse politiske saker.

— Det er klart, dette hadde stor politisk oppmerksomhet. Å finne rollen sin som fagperson oppe i det … det var ikke åpenbart hvor grensen går mellom å være fagperson og politiker. Det var ikke sånn at jeg ikke mente noe, men jeg var ganske bevisst på den grensen.

Han la raskt merke til at behovet for kunnskap om det «ubetydelige» landet var stort.

— Jeg synes mange politikere hevdet ting med stor tyngde som åpenbart var feil. Det var ledende politikere som ikke visste hva Taliban het, og snakket om «tabellen», og i de første månedene var det fryktelig mye tull.

De «tre månedene» med medietrening ga Harpviken en fremskutt posisjon, i en debatt som fanget medienes interesse i minst et tiår.

— Etter at Nato overlot sikkerhetsansvaret til afghanske myndigheter i 2014, begynte interessen å dale, og etter uttrekningen i 2021 var det egentlig ikke noe særlig interesse igjen.

— Synes du man oppnådde noe underveis?

— Ja. Særlig de første årene skapte man en voldsom entusiasme for et nytt politisk system, for demokrati. Og på velferdssida, med utbygging av helsetjenester og skoletilbud.

— Norske politikere snakket mye om kvinners rettigheter …

— Betydelige deler av det afghanske samfunnet har en holdning om at kvinnens plass er i hjemmet. Og «hjemmet» her betyr innenfor murene som omkranser privathuset til familien. Jeg har selv gode venner som man kanskje vil oppfatte som ganske liberale, men jeg vet jo ikke … jeg har aldri truffet konene deres. Jeg vet ikke engang hva de heter, for selv det er privat informasjon.

Med dét utgangspunktet mener Harpviken at operasjonen ga endringer.

— For kvinner som ønsket noe var det en helt annen situasjon. Man hadde tilgang til utdanning, mulighet til å delta yrkesaktivt, kvinner som ble næringslivsledere. Det var stort innslag av kvinner i parlamentet.

Amerikansk tabbe

Om lite varer evig, så i hvert fall ikke i fjellandet med de utallige krigene.

— 2004 vil jeg si kanskje var høydepunktet for demokratiet. Da hadde man fått grunnloven på plass og man gikk fra et overgangsstyre til valgt president. Entusiasmen for demokratiet blant mange afghanere var veldig stor. Så begynte sikkerheten å forvitre, og korrupsjonen i regjeringen ble mer og mer åpenbar.

Folk ble skuffet over at dette prosjektet som hadde lovt så mye, ikke leverte. Og i 2021 trakk USA seg ut. Raskt, til direktesendte skrekkscener fra Kabul og en umiddelbar maktovertagelse.

— Det var veldig høy sannsynlighet for at Taliban ville ta tilbake makten. De sto på det tidspunktet veldig sterkt, og regjeringen var militært avhengige av internasjonal støtte.

En støtte som Trump og Biden på hver sin måte avsluttet.

— Donald Trump innledet en fredsprosess med Taliban sommeren 2018, og ga et løfte om at han kom til å trekke ut styrkene uansett. Når dét kortet var spilt ut, kunne Taliban egentlig lene seg tilbake. Det var en tabbe. Taliban sto sterkt etter å ha undertegnet den såkalte fredsavtalen med USA i februar 2020. Men det som tok det internasjonale samfunnet helt på senga, var hvor raskt det gikk.

Joker

De to amerikanske presidentene vil snart kanskje også dele ansvaret for utfallet av ennå en konflikt.

— Jeg var i Ukraina nå for to uker siden, og noe av det som overrasket meg mest, det var at ukrainerne var så sinte på den nåværende amerikanske administrasjonen. Altså Joe Biden, som de oppfatter har holdt tilbake våpenleveransene og nektet dem å bruke langtrekkende våpen inne på russisk territorium. Og dermed bidratt til at det har gått mange flere ukrainske liv enn nødvendig.

— Kan det være fordel at det kommer en joker som Donald Trump opp i dette?

— Ja, det kan det. Jeg tror sannsynligheten for at dette ser annerledes ut i løpet av seks måneder er veldig stor. Så er ukrainerne samtidig ganske realistiske på at det er stor usikkerhet knyttet til hva Trump vil gjøre. For de er også klare over hva Trump har sagt og hva slags kontakt han har hatt med Putin. Men nå skjer det i hvert fall noe.

Men det blir neppe noen enkel jobb å finne en løsning.

— Utgangspunktet er vanskelig, for hvis du setter opp ukrainernes krav på den ene siden og russernes på den andre, så er det ingen overlapp. Det er ganske låst.

Likevel er det meningsmålinger i Ukraina som tyder på at stemningen er i endring.

— En større og større del av befolkningen i Ukraina mener at man må begynne å se på kompromisser.

I en krig som har gjort noe med hvordan mange opplever verden.

— Tredje verdenskrig på nabobordet

— Jeg snakker jo mye om krig og fred også for forskjellige publikum i Norge. Man merker at folk snakker om disse spørsmålene på en helt annen måte etter februar 2022, sier Harpviken.

Det var da Russland startet krigen.

— Når jeg sitter på kafé, så hører jeg plutselig folk sitte og snakke om tredje verdenskrig på nabobordet.

En engstelse som neppe blir mindre av hva som utspiller seg i Midtøsten. På kartet ved siden av oss er området det samme, men på bakken er Gaza knapt gjenkjennelig.

— Det alvorligste med situasjonen er både den omfattende voldsbruken som rammer sivile og bruken av kontrollen på humanitær bistand. Jeg tror det er overraskende selv for folk som kjenner Israel godt. Israel har opplevd seg som eksistensielt truet, men har også brukt voldsapparatet på en måte som de fleste demokratiske land oppfatter som problematisk, sier Harpviken, og legger til:

— Nå har jo Israels praksis på Gaza, slik jeg ser det, utfordret folkeretten på en helt grunnleggende måte. Allerede antagelig endret hva som er folkerettslig akseptabelt.

For til de av oss som trodde noe annet:

— Til syvende og sist er ikke folkeretten så mye mer enn refleksjonen av eksisterende internasjonal praksis. De har gjort ting som vi aldri ville tenkt at en demokratisk stat kunne gjøre i vår tid.

En stat som ifølge fredsforskeren har høy kompetanse på nettopp krig og fred.

— Du har samtidig hatt et veldig kompetent folkerettslig miljø i Israel. Debatten om hva som er etisk forsvarlig og ikke … jeg vet ikke om det er noen land som har en større tetthet av folkerettsjurister.

En intellektuell rastløshet, sier Kristian Berg Harpviken om årene som gårdbruker. De siste tretti årene har han vært fredsforsker.

Melkekyr

Det norske miljøet har han selv vært med å bygge opp etter nær tre tiår ved Prio. I 1959 var det et av verdens første fagmiljøer av sitt slag og har påvirket hvordan krig diskuteres.

— På 1960 og 1970-tallet vil jeg nok si at fredsforskningen delvis var et slags politisk korrektiv, i hvert fall i Norge. Det har beveget seg til å bli mer integrert i samfunnsforskningen som helhet. Samtidig har det blitt en viktig del av statsvitenskapen, men også innen andre fag, kanskje særlig historie.

Han mener likevel faget fortsatt lever et selvstendig liv.

— På en måte består fredsforskningsinstitusjonene, og mange av dem hevder seg godt. Prio er en internasjonal kjernereferanse, sier han om stedet der han startet som student i 1993 og overtok som direktør fra 2009 til 2017, før han gikk tilbake til forskningen.

Som er litt av en reise for en bondesønn. Fra hest og gris til krig og fred.

— Det er ganske forskjellige virkeligheter?

— Både ja og nei. Kontrasten ligger vel kanskje i at som fredsforsker så er man opptatt av teori og forskningsmessig metode. Det man får med seg i en oppvekst i primærnæringen er improvisasjonsevne. Og man lærer noe om alt fra økonomistyring til praktisk håndverk. Man vokser jo opp i en liten bedrift, der de viktigste beslutningsmøtene foregår rundt kjøkkenbordet.

Drømmejobb

Nå går han fra ett kjøkkenbord til et annet. Desember er hans siste måned ved Prio.

— Det er med en viss sorg. En del ting jeg må legge ned og trekke meg ut av. Jeg har hatt det veldig bra i den jobben jeg har.

— Direktør for Nobelinstituttet. En slags drømmejobb?

— Ja, dette er en helt fantastisk mulighet. Det blir å bruke mye av den samme kompetansen, altså organisasjon, ledelse og kompetanse på krig og fred.

Han skal styre organisasjonen, arrangementer og være sekretær for nobelkomiteens arbeid med å velge fredsprisvinnere.

Som han mener fortsatt har stor betydning.

— Å løfte fram individer og organisasjoner som gjør en positiv forskjell for fred, mener jeg at man har lykkes veldig godt med. Så er jeg klar over at det er noen omdiskuterte priser, men det er ikke min jobb å snakke ned tidligere prismottagere. Årets pris er helt åpenbart en veldig viktig kommentar til noen utfordringer som verden står oppe i akkurat nå.

Årets pris går til Nihon Hidankyo, en organisasjon stiftet av overlevende fra Hiroshima og Nagasaki som arbeider for en verden uten atomvåpen.

Praktisk arbeid

Vinteren skinner inn det buede vinduet. Det er et lunt kontor han forlater. Til et nytt stoppested på reisen som startet på en bondegård.

— Jeg driver lite med planter og dyr, for det krever et kontinuerlig nærvær. Men jeg liker å jobbe praktisk. Særlig de siste årene har jeg vært mye og jobbet på gården. Jeg bruker mye tid der.

For han har den ennå, Harpviken gård ved Brumunddal, der han lærte å drive for seg selv. Så spørs det hvor mye tid han får, når verden igjen retter øynene mot fredsarbeidet hans.

Powered by Labrador CMS