Hagtvet har rett. Universitetene er rammet av råte

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Hvor dølt blir dette?»

«Haha»

Det er mitt første møte med universitetet. Jeg sitter i en av universitetets største forelesningssaler. Rommet er fylt med flere hundre studenter. To rader foran meg sitter en gjeng som prater. De har mobilene fremme og sender snapper.

Jeg har gledet meg til ex.phil. Noen år tidligere fant jeg Descartes meditasjoner i mammas bokhylle. Språket tiltalte meg, og jeg kjente det kriblet i pannebrasken når jeg leste.

Debatt ● Kristin Melum Eide og Oddveig Storstad

Den store akademiske svekkelsen som har hjemsøkt vårt land

I forkant har jeg kjøpt pensumbøker og en notatbok som jeg legger på bordet. Salen er full, og lyset er glorete. Jeg kjenner ingen her og er litt nervøs. En gammel mann går opp på podiet for å snakke om Platon.

På avstand ser han liten ut der nede. Han er velkledd og fører ordet med språkmektig presisjon. Bak ham ligger sikker tusenvis av leste bøker, utallige timer på lesesaler og tidvis intense anstrengelser. Han har ofret for å kunne stå der.

Til å begynne med forteller han om begrepet dyd, og forsøker å vitse om at dyden i dag heller en noe man skal miste. Noen ler. Flere ser ikke ut til å forstå hva det vil si å miste dyden sin engang.

Jeg vender ofte tilbake til dette minnet når jeg har tenkt på universitetets moderne tilstand. Siden har jeg også hatt flere fag med den samme professoren og synes han er en dygdig foreleser.

Likevel tok det ikke lang tid før jeg ble skuffet over undervisningen i ex.phil. Foreleserne slo meg som gode akademikere og forholdsvis gode formidlere. Imidlertid var nivået så lavt at jeg følte de nærmest senket min forståelse.

Underviserne bøyde seg baklengs for å formidle, ovenfor store mengder likegyldige studenter som kun så faget som en kjedelig plikt. Derfor ble åndsmennesker som den gamle mannen på podiet, tvunget til å benytte billig seksualhumor i et fåfengt forsøk på å fange studentenes interesse. Det mest sørgelige var at mange ikke forsto det.

Jeg kunne fortalt om mange slike episoder fra min tid ved universitetet. Endeløse timer med dårlig obligatorisk undervisning, tullete innleveringer som kun distraherer fra studier, studenter som kverulant tar over timen uten å ha lest pensum, og åndssvake former for standardisert evaluering.

Jeg får litt vondt når jeg tenker på professoren som sto der nede. En gammel mann i en ny tid. Vokst opp uten mobiler, sosiale medier, dataspill og TikTok. Han er analog, vi er digitale.

KVALITET

Studenter velger vanskeligere oppgaver når de får velge selv

Noen akademikere ser ut til å ha tilpasset seg. De er hyperspesialiserte og effektive. De spiller spillet for å få siteringer, prioriterer egen forskning og lirer av seg de formelle opptredener de må. Noen er flinke til å smykke seg med de riktige politiske meningene, mens deres ryggrader føyer seg med vinden. Eller kanskje rettere sagt etter midlene.

Tidvis tar jeg meg selv i å undre hva Sokrates hadde sagt om han fikk se hva slags tull akademia nå har blitt. Jeg prøver å se ham for meg tusle rundt på Blinderntorget i sin hvite toga. Han er stygg og satans irriterende.

Jeg ser ham for meg når han konfronterer universitetets mektige som Svein Stølen, fakultetsledere, byråkrater og professorer om hva det er de driver med. «Dere som vet,» ville han sagt, «kan dere fortelle meg hva det gode liv er, hva er dannelse, skjønnhet og hva er den menneskelige sjel?»

Noen av dem ville sikkert kunne gitt lange foredrag. Andre ville kanskje blitt satt ut. Kanskje ville Sokrates så dratt fram læreplaner, standardiserte vurderingskriterier, alle de hauger med artikler som ingen leser og spurt «hva er poenget?»

Hva er poenget med alle disse møtene, barnslig krangling om midler, spisse albuer, kjepphester og ugudelige byråkrati, som dere på død og liv skal maltraktere ungdommen gjennom?

Det har i den siste tiden vært storm i universitetssektoren etter at Bernt Hagtvet påpekte det åpenbare. Med seg har han mange både studenter og professorer, som taust er uten håp over sektorens forfall. Sammen med dem er kanskje enda flere som er håpløse over kulturens mer generelle forfall, i dragsuget av teknologien og hyperegalitær politikk.

Debatt ● Bernt Hagtvet

Ikke arrogant og nedlatende i universitets­debatten, men trist og skuffet

I møte med denne ene ærlige gamle stemmen er det fulgt et kor av forurettede stemmer, som føler sine tær er blitt tråkket på. Disse virker i ulik grad å mene seg feilrepresentert, devaluert eller frustrert over at akkurat deres små interesser ble kritisert.

Flere av svarene rommer ord som kommisjon, solidaritet, kunnskapsoppgaver, ressursfordelingsspørsmål, mangfold, kompleksitet, anklager om elitisme, provinsialistisk flisespikkeri om distriktspolitikk, henvisning til lover og offentlige organer.

Mye av det minner om typen svar og bortforklaringer en kan skape ved bruk av Språkrådets svadagenerator. Formuleringer som «I betraktning av en regional budsjetteringsramme kompenseres nødvendige kvalifikasjoner som en følge av fremtidens utfordringer» og annet pjatt som har forgiftet vår akademiske kultur.

kvalitet

Hagtvet: — Studenter må utfordres, ikke kjæles med

Ingen i denne forurettede pludringen svarer seriøst på de problemer Hagtvet tar opp, og den råte som åpenbart har rammet våre universiteter. Jeg tenker derfor på akademias historiske kjemper som måtte lide og endog dø for sin sannhetssøken. Disse kontrasterer jeg med de smålige byråkrater som nå dominerer sektoren, og som mest av alt tenker på finansiering av akkurat sine prosjekter helt uten noen bredere åndelig gnist.

Derfor blir jeg som student i dette system oppriktig kvalm av sånn dere holder på. Jeg mener er det slik at dere oppriktig ikke ser hva dere gjør? Eller er det kanskje slik at dere synes det er festlig å ødelegge en av demokratiets viktigste institusjoner for å slik tvinge gjennom deres middelmådige prosjekter?

Andre har naturligvis skrevet om dette før uten noen betraktelig utbedring av situasjonen. Men til tross for alt dette fortsetter dere med småkrangling og såre følelser som om dere var barn, heller enn å gjøre en innsats for å snu skuta. Dermed bidrar dere aldeles ikke til menneskets opplysning og dannelse, men til deres institusjonelle fornedrelse.

Derfor spør jeg, er det ingen voksne hjemme blant dere gamlinger? Eller må min generasjon vente til dere skakk-kjører oss helt i grøfta, før vi kan begynne det tidkrevende arbeidet med å gjenbygge alt dere har ødelagt?

Debatt ● Silje Fekjær og Sigfrid Arneberget Øien

Studenter nå til dags — verre enn før?

Enhver som ærlig ser på universitetets moderne tilstand, kan jo se at det er et narrespill. Fag som ex.phil. er jo blitt en komplett vits av sine opprinnelige intensjoner. Universitetet er ikke lenger en reell arena for fritenking og opplysning. Det er blitt en arena for billig akkreditering, lek med ord og spisse albuer, der autentisk appetitt etter sannhet og en ryggrad er like store mangelvarer.

Ærefrykten knyttet til universitetets støvete ganger er vekk. Relasjonen til kulturen er ødelagt. Professorer nyter ikke sin gamle myndighet, og institusjonen har forlatt enhver aspirasjon til dannelse. Snarere tvert om har den tatt opp i seg kulturens banale falskhet og nyttetenkning, mens den som dårer fortsetter å produsere tekster som ingen leser.

Men heller enn å forholde seg til noen av disse trendene svikter våre akademiske ledere sine verv og opphøyede rolle som bærere av menneskets opplysning. De velger strutsemetoden og stikker sine hoder i sanden, mens de småkrangler om ressurser, politisk posisjonering og anerkjennelse.

Derfor har jeg aldeles ingen illusjoner om at denne teksten vil bli besvart, og at om den blir det vil svaret være fylt av den samme flommende offentlige svada som alltid. Likevel vet jeg at det finnes flere sjeler der ute som oppriktig sørger over denne tilstand, og som føler seg ensomme der de sitter tause på sine kontorer. Til dem vil jeg si «hold motet oppe, for dette narrespillet vil uunngåelig med tiden bli avslørt.»

Debatt ● Jan Messel og Hilde Gunn Slottemo

Fellesskap og solidaritet er løsningen, Hagtvet