Grunnforskning må prioriteres plass i Langtidsplanen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LANGTIDSPLANEN| Det er vanskelig å predikere hva slags ny kunnskap, forståelse og forskning som fører til ny utvikling. Hvilke nye forskningsgjennombrudd som vil snu opp ned på hvordan vi lever, og hvordan samfunnet både globalt og lokalt utvikler seg. De store skiftene kan verken forutsees eller bestilles. Vi er som samfunn helt avhengig av tilstrekkelige ressurser til langsiktig grunnleggende forskning uten tematiske føringer. Det er avgjørende at grunnleggende forskning redefineres som en av de fem langsiktige prioriteringene i Regjeringens nye Langtidsplan for forskning og høyere utdanning.

Forskning og vitenskap dreier seg likevel ikke kun om å løse samfunnets problemer på kort og mellomlang sikt, men også om å forstå verden, livet og mennesket; å tilfredsstille nysgjerrighet, det som kanskje mest gjør mennesket til menneske, og om å berede grunnen for kunnskap som vil være med å utvikle både samfunn og enkeltmennesker.

Forskningen er derfor verdifull i seg selv. Den utgjør fundamentet i vår kunnskapskultur, og er det viktigste verktøy for menneskets streben etter viten og forståelse av oss selv, universet og alt der imellom. Forskningen skaper kulturarv og fornyer stadig vår forståelse av fortid, nåtid og fremtid. En langsiktig prioritering av grunnleggende forskning uten tematiske føringer vil vise at langtidsplanen anerkjenner og vektlegger vitenskapens og forskningens rolle i det moderne samfunnet.

Norges Forskningsråd uttrykker dette presist i sin strategi for 2020-2024:

«[...] forskningens søken etter ny og dypere innsikt [er] verdifull i seg selv. Fri kunnskapsutvikling i tråd med forskningsetiske normer er en forutsetning for et fritt og åpent samfunn som setter menneskerettighetene høyt. Samtidig er den akademiske friheten under press i mange land og tilliten til vitenskapen utfordres. Det er behov for å kjempe for respekten for forskningsbasert kunnskap og forskningens integritet, for å sikre gode rammer for grunnleggende forskning og for sterke, uavhengige akademiske institusjoner. Det er en kamp vi ikke har råd til å tape.»

Det er en kamp vi heller ikke har råd til å la være å prioritere. Det handler om en ukjent framtid, og det er et grunnleggende vilkår for forskningen at vi ikke alltid vet hvilke samfunnsutfordringer den vil bidra til å løse. Et ofte oversett aspekt er forskningens evne til å oppdage samfunnsutfordringer. Den tematiske prioriteringen, «Klima, miljø og fornybar energi» har sitt vitenskapelige opphav i Keeling-kurven; en kurve som viser atmosfærens innhold av karbondioksid over tid. Målinger av en relativt liten bestanddel av atmosfærens innhold, karbondioksid, ble iverksatt i 1958 av David Charles Keeling. Dette avdekket en av menneskehetens største utfordringer som i dag former politikk og praksis i nær sagt alle sektorer, herunder forskning og høyere utdanning. Eksemplet understreker at viktige gjennombrudd kan gjøres der vi minst hadde ventet dem.

COVID19-pandemien er et like godt eksempel og viser at vi, teknologisk og vitenskapelig utvikling til tross, ikke vet hva fremtiden bringer og at vi trenger en kunnskapsberedskap når vi skal løse kriser. UiO finner det avgjørende at strategien avspeiler dette grunnvilkår for forskningen. Der den første krisehåndteringen synliggjorde betydningen av epidemiologi og matematisk modellering, viser vaksinebehovet betydningen av bioteknologi og DNA-sekvensering. Men pandemien har vist oss at det er bredden av forskningen og ulike typer av innsikter som gjør oss i stand til å håndtere store samfunnsutfordringer. Pandemien viser betydningen av å prioritere hele bredden av fagfelt – vitenskapelig kunnskap om fordelingseffekter, økonomiske effekter, rettslige betingelser og effekter. Og ikke minst, kunnskap om hvordan forvaltningsorganers organisering påvirker innhold og iverksetting av pandemitiltak.

Krisen har kort sagt viktige psykologiske, sosiale, økonomiske, politiske, filosofiske og juridiske sider og konsekvenser. Ulike fagfelt bidrar med ulike typer av kunnskap som til sammen preger den måten samfunnet evner å håndtere en slik samfunnskrise på. Vi trenger bredden, og vi trenger å kultivere og videreutvikle langsiktig grunnleggende forskning som en del av den nasjonale og globale beredskapen for å oppdage, forstå og løse det uventede.

Du har lest en forkortet utgave av et posisjonsnotat om Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Les hele notatet her.

Ny langtidsplan: Vi må diskutere om forskningen skal ha tydelige samfunnsoppdrag