Debatt ● grete brochmann
Forunderlig at samfunnsforskere bagatelliserer ytringskultur
Hvordan står det til med ytringsfriheten i akademia – i verdens frieste land og med verdens mest rundhåndete offentlige forskningsfinansiering? Toppscore her også?
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor i sosiologi (UiO) og styreleder i Fritt Ord
En internasjonal rangering for akademisk ytringsfrihet finnes ikke, men det vi i det minste har fått, er en opplivet offentlig diskusjon om tingenes tilstand innenfor landegrensene.
Det er relativt nytt at man i offentligheten har begynt å stille spørsmålet om hvor vidt selve ytringsfriheten i akademia truet; at konfliktnivået og/eller konsensusdrivet innen noen fagområder er så sterkt at forskere holder seg unna offentlig debatt i frykt for konsekvensene.
«Gå høyresidens ærend» var tidlig et utsagn som ble brukt mye blant forskere, særlig på 1990-tallet, hvis man kom fra venstresiden politisk og avvek fra den faglige doxaen.
Grete Brochmann, professor (UiO) og styreleder i Fritt Ord
Konformitetskultur, kansellering, skamtildeling, utdefinering, taushetsspiraler osv. er begreper som i løpet av kort tid har blitt en del av ordboken. Inntil nylig fantes lite forskningsbasert kunnskap om forholdene.
I løpet av de siste ukene har dette endret seg ved at vi har fått en særskilt studie fra ISF (Institutt for samfunnsforskning, red.anm.) – Ytringsrom og takhøyde i akademia -på oppdrag fra Fritt Ord. I tillegg er den første offentlige utredningen på feltet, Kierulf-utvalget, klar for lansering.
Den engasjerte debatten og oppnevningen av utvalget er i seg selv et uttrykk for at tilstanden kunne vært verre. Det er min påstand at forholdene var mer innskrenkende (og mindre bevisste) for, la oss si, 15–20 år siden.
Noen av de mest opphetede sakene som har versert de senere få årene, der ytringsfrihet har blitt sentralt, viser paradoksalt nok at offentligheten bidrar med nyansering og motstand når det gjelder.
Eikrem-konflikten ved NTNU, tyskervits-saken i Bergen og Hellestveit-debatten om internasjonalisering har synliggjort en form for beredskap, både i akademia og i mediene, til å kontre når «se å få stoppet munnen på vedkommende»-reaksjonene kommer.
Curt Rice har blitt standard referanse (selv om han beklaget) med sin manglende impulskontroll i Hellestveit-saken. Og grunnen til det er at nettopp impulsen er det interessante; at man selv (på ledernivå) i akademia, den frie ytrings høyborg, trekker kneblingskortet først. Og Rice var ikke alene.
Men poenget mitt her er at det ikke virket. Et kobbel av kritikere tok affære, og skyteskiven selv sto støtt gjennom kuleregnet. De to andre sakene ble også gjenstand for nyanserende offentlig debatt, som trolig bidro til utfallet – alt tatt i betraktning.
Men hvordan har det vært på bakkeplan – blant oss forskere på de mest sensitive områdene?
Jeg har etter hvert lang fartstid som migrasjonsforsker – internasjonalt og i Norge. Jeg har aktivt fulgt forskningsområdet fra tidlig 1980-tall, da feltet var marginalt, gjennom en formidabel vekst fra 1990-tallet og fram til i dag.
Ytringsrom og takhøyde gjennom disse tiårene fortjener en egen studie. Min kortversjon av denne utviklingshistorien er at også her har ytringskulturen bedret seg etter hvert, selv om funnene i ISF-undersøkelsen tyder på at det stadig er en betydelig vei å gå.
Om lag halvparten av oss som jobber med de kontroversielle temaene kjønn, innvandring og klima bedriver selvsensur eller tier stille fordi det føles farlig eller truende å uttale seg utenfor egne trygge omgivelser, og innvandrings- og integreringsforskerne har begrenset seg mest i sin formidling. Det rapporteres at andre forskere og kolleger oftest står bak ubehagelige reaksjoner.
Enhver som jobber på dette feltet vet mye om hva slags formidlings-strategier det har vært nødvendig å følge for å unngå stempling eller tvangsplassering i en fløy. «Gå høyresidens ærend» var tidlig et utsagn som ble brukt mye blant forskere, særlig på 1990-tallet, hvis man kom fra venstresiden politisk og avvek (også marginalt) fra den faglige doxaen.
I dag er situasjonen mye mer sammensatt, og skytset kan komme fra flere kanter samtidig. Det fikk jeg selv erfare da den første Velferds- og migrasjonsutredningen jeg ledet skulle lanseres i 2011. Særlig deler av venstresiden ga uttrykk for at utredningen representerte uønsket kunnskap. Men også kretser i Frp hadde mye å utsette.
Ikke desto mindre, dette NOU-arbeidet ble for meg et vendepunkt når det gjaldt offentlig diskusjon av innvandring og integrasjon: I det store og hele opplevde jeg at utredningen ble godt mottatt, og at de fleste (åpne) reaksjonene var saklige og interesserte. Det var en sterk pågang i mediene og etterspørselen etter foredrag var den største jeg noensinne har opplevd.
Ytringsfrihet i akademia handler grunnleggende om betingelsene for å kunne utøve kritisk, uavhengig, analyserende virksomhet. Ut fra alle verdiplattformer er dette sentralt. Det er derfor forunderlig når samfunnsforskere bagatelliserer problemstillingene knyttet til takhøyde og ytringskultur i forskermiljøene.
ISFs undersøkelse avdekker at det de facto er en høy andel blant forskerne som mangler ytringsmot eller som bedriver selvsensur. Det kan se ut som om mange har en selektiv forståelse av ytringsklimaet – at man synes det er for snevert bare når ens egen posisjon føles truet. Hvis dette stemmer, har ytringsfrihetens vilkår i akademia blitt en del av det generelle skismaet mellom ideologiske eller verdiladete posisjoner.
Men om rommet i midten blir større, går det framover. Her finnes ingen snarveier, men alle kan og bør bidra, gjennom avveiningens og saklighetens metode. Dag for dag. Debatt for debatt.
Les også:
Føl flere debatter i akademia på Khronos meningsside