Debatt ● alexander h. sandtorv og marte blikstad-balas
Forskningstiden spises opp i det administrative sluket
Søknadsadministrasjon, Leganto, Inspera og DFØ er fire konkrete eksempler der vitenskapelig ansatte pålegges arbeidsoppgaver som verken har med forskning, undervisning eller formidling å gjøre.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I forrige uke spurte professor May Len Skilbrei i Khrono om hvorfor vitenskapelige ansatte ikke protesterer over at forskningstid og fritid spises opp av praktiske oppgaver. Dette er et betimelig spørsmål. Den vitenskapelige ansatte er i fare for å bli en administrator.
Vi ønsker å belyse at problemet verken er diffust eller vagt, men kan spores tilbake til konkrete arbeidsoppgaver som verken har med forskning, undervisning eller formidling å gjøre. Her er 4 eksempler:
Søknadsadministrasjon. Forskere bruker mer og mer tid på å hente inn eksterne midler for å finansiere sin egen forskning. Søknadsskrivingen føles ikke som forskning, fordi det ikke er forskning. Med smale bevilgningsprosenter, er dette et tidssluk for den gjennomsnittlige forsker.
Mange forskere bærer alle de administrative oppgavene ved søknadene helt alene. Dersom du er er så heldig å få tilslag kommer selvsagt alt av rapportering til NFR eller ERC på toppen av all forskningen du har lovet å gjøre.
Leganto er et administrativt verktøy for pensumlister. Den vitenskapelige ansatte må oppdatere sin Leganto-liste hvert semester eller år, ned til et absurd detaljnivå. Hvor mange sider av appendiks 1 var det som var pensum igjen? Boken har kommet i ny utgave så alle sidetall må oppdateres. Leganto kommuniserer selvsagt ikke med andre systemer. Bokhandleren må få beskjed via et eget skjema, og semestersidene må oppdateres for seg.
Når det står på nettsidene til UiO at: «Leganto sørger for enklere opprettelse og vedlikehold av pensumlister/litteraturliste», må en spørre seg hvem livet blir enklere for. De vitenskapelig ansatte er det ikke.
Den vitenskapelige ansatte må oppdatere sin Leganto-liste hvert semester eller år, ned til et absurd detaljnivå.
Innleggsforfatterne
Inspera. Der to sensorer tidligere kunne ringes for å utforme en felles begrunnelse, skal all kommunikasjon om karakterer nå foregå via portalen Inspera. Først skal det logges inn med rett institusjonstilhørighet (pass på at du ikke havner på studentsidene eller feil institusjon!), så skal du lete deg frem til oppgaven som skal ha vurdering (den ligger der sammen med alt annet du tidligere har vurdert), så skal karakteren legges inn.
Nå starter den virkelige galskapen: sensor 1 må sjekke at sensor 2 har klart å taste inn den karakteren dere nettopp ble enige om. Er dette god tidsbruk for en vitenskapelig ansatt?
DFØ. Mange himlet med øynene da det ble kjent at UiO ville innføre økonomisystemet DFØ, som allerede var kjent som en mindre god løsning. Helt konsistent med all empiri var DFØ et dårlig system også for UiO og UiB. Noen ansatte får for eksempel ikke lønn fordi ingen forstår økonomisystemet.
Reiseregninger og utgiftsrefusjoner peker seg ut som et svart tidshull. Internt er reiseregning blitt et eget begrep for avmakt og frustrasjon, selve symbolet på problemet vi løfter her. Det tar så lang tid at man må ta en reell vurdering hver gang om refusjonen faktisk er verdt tiden det tar å fylle ut reiseregningen.
Dessuten er det en grunnleggende mistillit i systemet når man skal ha midler refundert. Var det virkelig billigst med fire forskere med gjennomsnittsalder på 67 år i en taxi, eller kunne dere for eksempel ha gått de 4,2 kilometerne eller lånt sparkesykler?
Alle yrker har en administrativ dimensjon, men den kumulative byrden av all administrasjonen er for tung for mange forskere.
Det sier seg selv at både forskning og undervisning lider når tiden spises opp til administrasjon. Vitenskapelig ansatte må tenke tanker som strekker seg utover ett minutt, eller en time.
For å utføre nyskapende og spenstig forskning, trenger en sammenhengende tid. Konstante mikro-avbrytelser, som ofte oppleves poengløse og irrelevante, bryter opp arbeidsdagen og er ødeleggende for sektorens kjerneoppgaver.
Vi mener det er et arbeidsgiveransvar å verne om forskernes forskningstid, ikke fylle den opp med enda flere ulike tekniske løsninger på enda flere plattformer. Når Skilbrei spør hvorfor det ikke protesteres, så gjør vi det hver eneste dag. Vi blir bare ikke hørt.
Les også:
Følge flere debatt på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Varslere står fram med alvorlige anklager mot Tromsø-professor
Har du planer om å mase på ungdommens utdanningsplaner i jula?
Khrono søker nyhetsjournalist
Regjeringen tvinger fram nye studiesteder. Nå står Kongsvinger for tur
En stortingsmelding bygd på ønsketenkning?
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
To studenter er Årets navn i akademia