intervju
Forskerbrødrene Holden er ikke i tvil. De er «født sånn»
Møt Helge (65), Lars (62) og Steinar (60). Etternavn: Holden. Til sammen har de over 100 års erfaring som ansatte i kunnskapssektoren.
Her er oppgaven: Det er snakk om en arbeidsgiver og en arbeidstaker som har inngått en arbeidskontrakt. Underveis i arbeidsforholdet skjer det ting, og kontrakten må reforhandles.
Den anerkjente samfunnsøkonomen ved Universitetet i Oslo og «norgesmesteren i NOU-er», Steinar Holden (60), kaller inn ekspertisen: sine to brødre, direktør ved Norsk Regnesentral Lars (62) og matematikkprofessor Helge (65), for hjelp. Og de starter et felles forskningsprosjekt.
— Under hvilke omstendigheter vil man kreve reforhandlinger av denne kontrakten, var problemstillingen. Og jeg fant at det ville være fruktbart å analysere denne kontrakten matematisk, forteller Steinar.
— For de av oss som verken er økonom eller matematiker høres det ikke umiddelbart logisk ut at man skal trenge landets fremste økonomiske og matematiske ekspertise for å finne svaret?
— Matematisk modellering kan være nyttig for å belyse hvordan lønnskontrakter for eksempel blir påvirket av inflasjon, svarer Steinar.
— Vi hadde ikke klart oppgaven alene, noen av oss. Vi trengte alles kompetanse her, ellers hadde det ikke blitt noe. Det var veldig artig, sier Helge.
— Vi gikk inn i det sammen, alle tre. Og det tok oss ti år, forteller Lars.
— Ti år?!
— I økonomitidsskrifter er det høy avslagsprosent. Men det var gøy at vi lyktes til slutt, sier Steinar om at de tre til slutt fikk publisert artikkelen i et vitenskapelig tidsskrift i april 2010.
Første gang i felles intervju
Det er første gang de tre brødrene, som er profilerte på hvert sitt område i kunnskapssektoren, er invitert til avisintervju sammen. Khrono samlet dem i en stille hotell-lobby i hovedstaden i begynnelsen av desember.
Og det skal vise seg at de tre er ganske så enige om mye når det gjelder tingenes tilstand: som tellekanter, søknadsprosesser til Forskningsrådet, internasjonalisering og bruk av engelsk i akademia for eksempel. Men det er bare én av dem som leder selveste Holden-utvalget - gang på gang på gang.
Men først: Hvem er disse tre forskerbrødene? Hvor kommer de fra? Og er de «født sånn» eller «blitt sånn»?
De er i hvert fall det man med trygghet kan kalle stabil arbeidskraft, og har vært ansatt hos sine respektive arbeidsgivere siden midten av 1980-tallet alle tre.
Bare én med Holden-utvalget
Samfunnsøkonom, professor og nå også instituttleder ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, Steinar, (60) er yngstemann i brødretrioen. Det er han som har ledet de mange Holden-utvalgene, som til og med har fått en egen wikipediaside.
Steinar er også fast spaltist i Dagens Næringsliv og var blant de mest siterte forskerne fra Stortingets talerstol i fjor.
Lars (62), som også har vært professor II i anvendt matematikk ved UiO, er først og fremst forsker, og nå adm.dir i Norsk Regnesentral på 21.året, der han har vært ansatt siden 1984. Han er forsker med vekt på statistiske modeller og anvendelser innen petroleum, finans og medisin. Lars er også styreleder for Forskningsinstituttenes fellesarena, og kunne nylig fortelle at midlertidig ansatte, som er en stor utfordring ved landets universiteter, ikke er noe problem ved forskningsinstiuttene, der alle er fast ansatt.
Storebror Helge (65) har tatt turen fra Trondheim til Oslo for anledningen. NTNU-professoren har jobbet mye med ikke-lineære partielle differensialligninger og matematisk fysikk. Han er medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi, og han er også påtroppende leder for den anerkjente Abelprisen. Helge har vært styremedlem ved NTNU, og er også fast spaltist i Universitetsavisa. Der har han blant annet kritisert Khrono for ensidig dekning av Steinnes-saken og konflikten ved Institutt for historiske studier i sin tid, og han tok for ikke lenge siden et kraftig oppgjør med NTNU-ledelsens håndtering av Eikrem-saken, som han mente både har svekket anseelsen og omdømmet til landets største universitet.
Ikke merket trangt ytringsrom
Debatten rundt akademisk ytringsfrihet generelt, og ytringsfriheten ved NTNU spesielt, har vært mye diskutert til tider, og flere forskere gruer seg for å delta i debatter og kritikk av egen arbeidsgiver, blant annet av frykt for represalier.
Men Helge Holden har ikke merket noe til dette, selv om han er både frittalende og kritisk.
— Nei, det har jeg ikke merket noe til, men nå er det jo sånn at ytringene mine ikke når ut sør for Dovre heller. Det er et vannskille der, så det er vel ingen fare, smiler han, og tror det kan være enklere å være kritisk når man er fast ansatt.
De tre brødrene er oppvokst i et hjem med bøker i bokhyllene, på Eiksmarka i Bærum, tett mot grensa til Oslo.
Moren Kirsten Kiellerup, som døde i 1999, var bibliotekar, men utdannet seg til psykolog i voksen alder, og studerte samtidig med Lars og Helge. Faren Finn Holden er lokalhistoriker og foredragsholder på sine pensjonistdager, og jobbet tidligere som lektor og studieinspektør ved Persbråten gymnas. Faglig bakgrunn var historie, norsk og statsvitenskap.
«Født sånn eller blitt sånn?»
Og av de tre sønnene de fikk, ble én økonom og to matematikere på høyeste nivå.
— Så hvor kommer økonomi- og matteinteressen fra? Ikke nødvendigvis foreldrene?
— Jeg har bestandig visst at jeg ville jobbe med matematikk. Det ble avdekket allerede i femårsalderen at jeg hadde et spesielt anlegg for matte, sier Lars.
— Lars er nok det mest ekstreme mattetalentet av oss, sier matematikkprofessor og storebror Helge.
— Ja, det er i hvertfall ikke meg, ler økonomen Steinar, selv om også han var god i matematikk på skolen.
Men Lars var spesiell. Han kunne regne før han visste hva tallene het.
— Ja, jeg kunne legge sammen tall. Jeg visste hva svaret ble, før jeg kunne ordet for tallet, forteller Lars.
— Så da er det «født sånn »- ikke «blitt sånn» som gjelder?
Vi ser på alle tre. De nikker samstemt.
Og fotografen blir nysgjerrig:
— Kan man være født med mattehjerne?
— Ja! Absolutt. Det er jeg sikker på, svarer de.
— Er det forska på, undrer fotografen.
— Det er i hvert fall masse empiri på det, ler de tre matte- og forskerhjernene på andre siden av bordet.
Lars møtte ingen utfordringer i matematikk gjennom skoletiden.
— Men jeg måtte jobbe desto hardere for å få femmere i alle de andre språkfagene, sier han. Og det han strevde aller mest med var språkfagene.
Et raskt googlesøk gir oss for eksempel en studie fra 2016 gjengitt i PNAS som viser at måten hjernen behandler språk og matematikk på, ser ut til å være helt forskjellig. Selveste Albert Einstein skal ha sagt det samme: At ord og språk ikke hadde noe med talentet hans for matematikk å gjøre, ifølge forskning.no.
Ble økonomi og Holden-utvalget
Og yngstemann, Steinar, hvorfor ble det ikke matematikk for ham?
— Jeg var også flink i matematikk, men ikke like flink som de andre to. Jeg var også samfunnsinteressert. På videregående hadde jeg økonomi, og syntes det var interessant og hadde lyst til å lære mer.
Så ble det samfunnsøkonomi på Steinar, og det ble ikke minst Holden-utvalgene, som har passert sitt 20 års-jubileum.
Det første utnevnt i 1999 ved Kongelig resolusjon, og levert til Finansdepartementet året etter: «NOU 2000:21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping». Og de foreløpige siste Holden-utvalget i rekken ble oppnevnt i mars 2020 for å gi den norske regjeringen samfunnsøkonomiske analyser av smittevernstiltak under covid-19-pandemien. Og i de tre imellom har det vært utredet konsekvenser for lønnsdannelsen etter 12 år med handlingsregel, nye regler for skiftarbeid og turnus, handlingsregel og inflasjonsmål, konkurranseevne, lønnsdannelse og kronekurs.
Tilsammen har de tre brødrene fått ti barn.
To av «ungene» har så langt tatt doktorgrad, og det er minst ett kjempetalent i matematikk blant dem, og to av dem jobber i akademia.
Ingen guttestreker, bare strake veien
De tre vokste opp på 60-70-tallet, og hadde studietiden sin inn i 80-tallet:
— Det ble vel noen guttestreker i barndommen?
— Nei, ingen nazihilsen på russefester, hvis du tenker på det?
— Nei, jeg tenkte mer uskyldige rampestreker som er blitt en familiesnakkis opp igjennom, for eksempel?
Ingen av dem husker noen sånne historier.
— Og hvis det var noen, så er de kanskje fortrengt, ler Helge.
De har alle tre gått den strake veien til jobber i kunnskapssektoren. Omveier er ikke en holdensk greie.
De bodde hjemme til de stort sett var ferdige med studiene, alle gjorde den pålagte militærtjenesten, før alle tre ble utdannet og tok doktorgradene sine ved Universitetet i Oslo.
— Jeg kan ikke huske at det noen gang var snakk om at vi ikke skulle ta høyere utdanning, sier Helge.
— Etter å ha gjort unna militæret, var det fullt opp med studiene, og for meg var det veldig bra. Da kunne jeg endelig konsentrere meg om det som var morsomt, sier Lars, nemlig matematikk på heltid.
Han deltok også i sosiale aktiviteter, som leder av fagutvalg, for eksempel.
— Men det var ikke noe som preget studietiden min, sier han.
Steinar var redaktør for Observator, et studenttidsskrift i samfunnsøkonomi, og jobbet med internasjonal studentutveksling for AIESAC.
— Jeg hadde sommerjobb i Ungarn mens det fortsatt var jernteppe, husker han.
Ikke noe press om utlandet
Helge hadde ingen tillitsverv under studiedagene, og heller ikke noe utenlandsopphold.
— Det er forskjell fra da vi studerte og nå. Den gang var det ikke noe press om å dra utenlands. Det fantes rett og slett ikke noe opplegg for det.
— Men nå ønsker - eller i hvert fall ønsket den forrige regjeringen - at minst halvparten av alle norske studenter skal ha et utenlandsopphold og utveksling?
— Studenter i dag møter større forventninger til utenlandsopphold enn det vi gjorde. Spørsmålet er om ikke vinningen går opp i spinningen her. Vi må jo ta imot tilsvarende antall utenlandske studenter, ellers går ikke regnskapet opp, sier Helge.
— Internasjonalisering er jo et stikkord her, hva tenker dere om det?
— Internasjonalisering av akademia er en viktig debatt. Det kan være grunn til å være bekymret for om rask internasjonalisering vil svekke noen fagmiljøers bidrag til det norske samfunnet. Fagmiljøene må sikre at det også fremover vil være kompetanse og interesse for norske forhold. Men samtidig er det viktig at debatten ikke blir generaliserende eller kritisk mot internasjonale forskere. Utenlandske forskere gir verdifulle bidrag til fagmiljøene, sier Steinar.
— Hvor stort er det internasjonale innslaget på Økonomisk institutt ved UiO?
— Hos oss er det helt klart flest norske, men vi har noen veldig dyktige internasjonalt ansatte. Jeg mener det er viktig at vi har forskere som bidrar på nasjonale problemstillinger. Det er også svært viktig at studentene lærer seg norsk fagspråk - ikke minst i økonomi. Jeg synes det hadde vært veldig uheldig om vi skulle undervist kun på engelsk, sier Steinar, og legger til:
— I såfall ville Økonomisk institutt sviktet sitt samfunnsoppdrag, mener han.
28 nasjonaliteter på instituttet
Helge har også omtalt internasjonaliseringen i spalten sin i Universitetsavisa.
— Da jeg kom til NTH på 80-tallet var vi bare norske ansatte. Nå er vi 28 nasjonaliteter på instituttet, og det har beriket både det faglige og sosiale miljøet. Mange har lært seg norsk så bra at de kan delta administrativt administrativt – mens andre henger etter.
— Alle fellesmøtene på instituttet vårt ved NTNU foregår på engelsk, sier han.
Matematikk er likevel annerledes enn økonomifaget, mener Helge.
— I matematikk har vi ingen norsk virkelighet å forholde oss til. Møtene våre foregår på engelsk, på den engelsken vi har. De fleste har jo ikke engelsk som morsmål, så det blir som det blir, og det er greit.
De er enige om at det er gode argumenter på begge sider når det gjelder internasjonalisering.
Midlertidighet og innstegsstillinger
Den mellomste broren Lars har vært delaktig i diskusjonen om midlertidig ansatte den siste tiden, blant annet på en konferanse i regi av Forskerforbundet. Forskningsinstituttene har ingen midlertidige ansatte, i motsetning til universitetene og høgskolene, som har mange, noen mener altfor mange.
Han har vært styreleder ved Forskningsinstituttenes Fellesarena, en paraplyorganisasjon for 32 forskningsinstitutter i 13 år.
— Instituttene er veldig forskjellige, men har de samme utfordringene overfor universitetene, departementene og Forskningsrådet. De samme spillereglene gjelder for alle.
I utgangspunktet kan instituttene si opp folk når de ikke lenger har finansiering til prosjektene sine, mens fast ansatte ved universitetene ikke kan sies opp på samme måte. Men nå har også enkelte universiteter begynt å operere med «faste midlertidig ansatte» på prosjektmidler, som sies opp når finansieringen tar slutt.
— Ved instituttene setter vi ikke en person til å jobbe 100 prosent på ett prosjekt, sier Lars.
I stedet fordeler de folk på flere prosjekter. Slik blir de mindre sårbare, og det er meget sjelden oppsigelser.
Ved Økonomisk institutt ved UiO har de heller ikke faste midlertidige ansatte, ifølge Steinar. De eneste midlertidige der er stipendiater og postdoktorer - og av og til enkelte på kortvarige forskerkontrakter.
— Vi har innstegsstillinger - som er relativt nytt i norsk sammenheng, men som er veldig mye brukt på økonomifag internasjonalt. For oss var det vanskelig å rekruttere de beste uten innstegsstillinger. Nå kan vi rekruttere bedre søkere, og det har vært verdifullt. Men det gjenstår å se hvordan det fungerer over tid, sier Steinar.
Innstegsstillingene er midlertidige stillinger som skal kvalifisere til fast jobb i løpet av 6-7 år.
Tanken bak innstegsstillinger er å styrke institusjonenes muligheter til å konkurrere om de beste kandidatene internasjonalt.
— Dette er jo et amerikansk system - tenure track, sier Helge:
— Testen her blir hva som skjer den dagen den første i en innstegsstilling ikke kvalifiserer seg til fast jobb. Det bør jo ikke være automatikk i at man skal ta steget inn i fast jobb, og man må ikke legge listen lavere for ansatte i innstegsstillinger enn andre, det vil ikke vær bra, sier Helge.
Blandet om midlertidighet
Men hva mener brødrene Holden – er det for mye midlertidighet i akademia?
Her er det viktige nyanser og gode argumenter i begge retninger, mener Steinar.
— På universitetene er det stor faglig frihet, og det forutsetter at det er strenge krav for å komme inn. På en del prosjekter kommer man inn på spesialiserte problemstillinger. Det er problematisk hvis folk som er spesialister på ett felt får en stilling hvor de ikke er den best kvalifiserte, sier han.
Økonomisk institutt ved UiO ønsker ikke å ha langvarige ansettelsesforhold med midlertidige ansatte.
— Vi lar ikke våre postdocer få søke slik at de kommer inn i midlertidige stillinger. Det begrenser aktiviteten vår, sier Steinar.
Må skaffe pengene selv
Midlertidighet dreier seg om vanskelige spørsmål, mener Helge, og viser til at det har blitt et sterkere press på at forskere og institutter skal skaffe penger selv til prosjekter.
— Og når vi vet at suksessraten blant de som søker frie prosjekter (Fripro) i Forskningsrådet er under ti prosent, er det mye tid og mye prepping som går med på ikke å lykkes. Det burde finnes en bedre måte å utnytte folks tid på, mener han.
— Man kan putte mer penger inn i Forskningsrådet, slik at potten blir større?
— Det kan virke mot sin hensikt, skyter Lars inn:
— Det er ikke gitt at innvilgelsesprosenten i Fripro blir høyere av det, den kan faktisk bli lavere. Det er som et lotteri. Er premien stor nok er det mange flere som vil delta, fordi de tror vinnersjansene er større, sier han.
— Noen har foreslått å bare ta pengene som Forskningsrådet får i dag, og fordele ut på de ulike institusjonene?
— Det ville være en katastrofe. Tildelingene må være konkurranseutsatte, sier Helge.
— En større andel av forskningsmidlene bør gå via Forskningsrådet, føyer Lars til.
Svakheter i Forskningsrådet
Helge har selv ledet to ulike programstyrer i Forskningsrådet, blant annet Fripro-styret for naturvitenskap og teknologi, og han er enig i at Forskningsrådets prosesser er for dårlige.
Inger Skjelsbæk startet en større diskusjon da hun fortalte i Khrono at hun fikk avslag på en søknad til Forskningsrådet, mens hun fikk fullt gjennomslag i det europeiske forskningsrådet (ERC). En lang rekke forskere og søkere med avslag sto fram med kritikk av systemet, og prosessene i Forskningsrådet etter dette.
— Det er ikke vanskelig å peke på svakheter, men det er det beste vi har, sier han, og mener at ett panel med ti kompetente matematikere kan komme fram til én rangering, mens ti andre kan prioritere annerledes.
— Slik vil det alltid være. Men jeg synes vi skal legge oss opp mot gullstandarden, som er ERC, sier han.
Lars, som har sittet i Divisjonsstyret i Forskningsrådet (trinnet over programstyrene, red.anm.), og nå sitter i et porteføljestyre, er ikke så skeptisk til systemet.
– Det vil alltid finnes misfornøyde søkere. Forskjellige fageksperter vil komme til ulike vurderinger, sier han.
— Har dere selv opplevd avslag på søknader til Forskningsrådet?
— Ja, og det er nok enda mer tilfeldigheter i utvelgelsen enn vi liker å tenke på, sier Lars, som nettopp har fått en innvilgning fra Forskningsrådet, et prosjekt som fikk avslag for to år siden.
Også Helge har fått sine avslag.
— Noen ganger, når jeg har sett på avslagene jeg har fått etter at skuffelsen har lagt seg, tenker jeg at; javel, her var det reelle og gode innvendinger. Andre ganger lurer jeg på om de som har avslått søknaden i det hele tatt har lest den, sier han.
Tredjemann Steinar kan ikke huske om han har fått avslag på noen søknader.
— Jeg har ikke søkt så mye, rett og slett. Og har det blitt avslag, har det kanskje ikke gjort inntrykk på meg. Jeg har holdt på med utvalg og mer eksternt, med formidling. Men har man søkt noen ganger så har man selvfølgelig fått avslag, så lenge så få slipper igjennom, sier han.
Steinar har også hatt en grei finansiering, fordi han har hatt et gaveprofessorat finansiert av Norges Bank i 14 år.
— 14 år? Det var lenge?
— Ja, det ble sju pluss sju år. Hensikten med professoratet var å ansette en ekstern toppkandidat. Jeg var allerede professor ved UiO, men jeg ble bedt om å søke for å vise hvor lista lå. Men så kom det ingen søkere som var bedre kvalifisert, så ble det meg, ler han.
Personlig datamaskin fra Forskningsrådet
Helge husker tilbake til slutten av 80-tallet og begynnelsen av forskerkarrieren, da prosjektene i Forskningsrådet var mindre, og det ikke var noe press eller oppfordring om å søke støtte.
— Min aller første søknad til Forskningsrådet handlet om å få støtte til å kjøpe en personlig datamaskin, for det fikk jeg ikke fra NTH den gangen. Man søkte kun om småting da, reisestøtte til konferanser, for eksempel.
— Men nå har det skjedd store forandringer. Norge er blitt en del av EU-systemet når det gjelder forskning, konkurranse er kommet inn - og ikke minst: prestisjen, sier Lars.
Forskere publiserte for lite før
— Tidligere var det heller ikke samme press for å publisere som det er nå, det har bare tatt seg opp. Jeg synes det er bra med fokus på publisering, for det er nødvendig. Jeg tror norske forskere publiserte for lite før, sier Helge.
— Og da er vi inne på ansattes løping i «hamsterhjulet» og de omstridte tellekantene?
— Jeg tilhører de få som faktisk er tilhenger av tellekanter. Jeg synes det bør publiseres mer for et internasjonalt publikum, sier Helge.
— Det er bedre å ha tellekanter enn å ikke ha dem, mener Steinar. Men, og han legger til et stort men:
— Tellekantene bør ikke få for stor betydning. Hvis de kommer til å bety for mye, kan det føre til at forskere gjør feil ting - kvantiteten kan gå ut over kvaliteten, og det vil være uheldig.
Også Helge mener at det er svakheter i tellekantsystemet og publiseringsindikatoren.
— Det finnes ikke noe objektivt og godt mål på forskning, og en forsker med mange publiseringspoeng er ikke nødvendigvis en god forsker, sier han.
Trenger forelesere doktorgrad?
Forskning har fått større plass også på de mindre forskningstunge institusjonene etter strukturreformen, der alle helst skal være universiteter og drive forskningsbasert undervisning.
— Hva synes dere om strukturreformen, at «alle» høgskoler er, eller skal bli, universitet eller del av et universitet?
— Tidligere høgskoler – har hatt og har - en viktig oppgave med å utdanne studenter og faggrupper på sine fagområder. Hvis det at de blir universiteter fører til at de utdanner bedre kandidater, er det bra. Men jeg er i tvil om det er tilfelle på alle fagområder, for det kan også gi for teoretiske kandidater. Dette er en kritikk som er blitt fremmet, men jeg har ikke selv tilstrekkelig grunnlag for å påstå at det er slik, sier Steinar.
Han spør videre:
— Er forskningskompetanse hos lærerne nødvendig på alle fagfelt for å kunne gi god utdanning? Gir det bedre utdanning? Jeg er usikker på det.
— Hvis ikke mer vektlegging av forskning fører til bedre kvalitet på de uteksaminerte kandidatene, mener jeg for eksempel det må være feil å kreve doktorgrad hos alle forelesere. En doktorgrad kan være veldig spesialisert, og gir ingen garanti for faglig kvalitet på forelesningen, sier han.
—Lignende utfordringer gjelder også de «gamle» universitetene. Det er verdt å merke seg at tidligere studenter på de fleste fagområder nevner praktisk kompetanse og yrkes- og fagspesifikke ferdigheter når de blir spurt om hva de ville ønsket mer av på studiet.
—Her kan instituttene ha en rolle, minner Lars om.
Brødrene Holden har haugevis med publiseringspoeng etter å vært tilsammen over 100 år i ansatt i kunnskapssektoren. Men hva slags forhold har de til studentene og undervisning?
Lars har undervist mye mindre enn de to andre siden han bare var professor II ved Universitetet i Oslo noen få år. Men Helge og Steinar er ganske samstemte her også:
— Å undervise interesserte studenter er alltid lærerikt og artig, sier NTNU-professor Helge.
— Jeg liker å undervise. Det er krevende, men gøy når jeg oppfatter at budskapet når fram, sier Steinar.
(Endringslogg: I en tidligere versjon av denne saken sto det at de fleste av Holden-brødrenes 10 barn er økonomer eller matematikere. Dette stemmer ikke og er tatt ut. Khrono beklager dette. Også noen andre justeringer som falt ut under korrektur er lagt inn, blant annet Steinar Holdens sitat om matematisk modellering av lønnskontrakter og om internasjonalisering. Saken er oppdatert 2.januar 2022 kl.12.19).