Forsker og aktivist? — Vi må kunne si ifra når vi vet vi beveger oss i en skadelig retning

Spørsmålet falt under en underveisevaluering: «Er du forsker eller aktivist?»

Anand Bhopal, som er stipendiat ved Bergen Centre for Ethics and Priority Settings (BCEPS, uttales biceps) ved Universitetet i Bergen (UiB), forsker på klimautslipp i helsesektoren. Han ble umiddelbart satt ut av komitemedlemmets kommentar, men svarte:

— Først og fremst er jeg en lege som forplikter meg til å fremme kunnskapsbaserte folkehelsetiltak. Jeg er også en forsker som vil produsere kvalitetsforsking omkring klimaendringer og nullutslipp i helsesektoren.

Så la han til: — Men jeg tenker ikke at aktivisme går på bekostning av noe av dette.

Transformativ endring

Da gruppen Scientist Rebellion fikk pris som «Communicator of the Year» fra NTNU i januar, fremstod det i en del kretser som en oppsiktsvekkende utdeling. Deres ukonvensjonelle aksjonsmetoder har til tider vakt storm, og reaksjonene etter at medlemmer av gruppen både stoppet trafikken i Trondheim og forsøkte å lime seg fast til maleriet Skrik i Nasjonalmuseet var sterke.

NTNU var likevel ikke i tvil om at det var en verdig mottaker: «Prisen blir gitt for vitenskapsbasert kommunikasjon (...) om menneskeskapte klimaendringer og de nødvendige tiltakene for å begrense klimaendringer», sa Øyvind Weiby Gregersen, dekan ved Fakultet for Naturvitenskap under prisutdelingen.

Denne uken deltar Anand Bhopal, som for øvrig ikke har noen tilknytning til denne gruppen, på Den nasjonale Bærekraftskonferansen (SDG-konferansen) som UiB arrangerer årlig. Temaet for årets konferanse er hvilken rolle universitetene skal spille i transformativ endring for å nå bærekraftsmålene. 

Oversatt: Kan forskere også være aktivister? 

— Vi vet at dersom vi skal begrense den globale temperaturstigningen i tråd med det verdenssamfunnet har blitt enige om i Paris-avtalen, så må det drastiske tiltak til. Vi vet også at vi må kutte utslipp i alle sektorer av samfunnet — også i helsesektoren, som jeg forsker på. Vi vet nok til å si at vi trenger å handle. Problemet er at veien fra forskning til handling ofte tar veldig mange år, ofte tiår, sier Anand Bhopal.

— Jeg er redd for at vi i fremtiden vil si: Dere advarte oss ikke nok, dere sa ikke ifra høyt nok.

Som utdannet lege, har han ofte sammenlignet rollen som forsker med rollen som doktor:

— Vi forventer at en doktor sier ifra hvis vi gjør noe som er skadelig — at det er farlig å røyke og spise usunn mat, for eksempel. De har en vokterrolle som vi er helt innforstått med. Jeg synes dette også bør gjelde forskere. Vi må kunne si ifra når vi vet vi beveger oss i en skadelig retning — og samtidig anbefale en kur, basert på vår kunnskap.

Er du forsker eller aktivist?

Spørsmålet han fikk i løpet av underveisevalueringen ble hengende litt ved ham, og mot slutten av 2023 publiserte han artikkelen «Are You a Researcher or an Activist?» i tidsskriftet The Journal of Climate Change and Health.

— Så, ser du på deg selv som forsker eller aktivist?

— Helt fra jeg kom inn i akademia, har jeg hatt sympati for den inngangsvinkelen at man er der for å gjøre en forskjell. Og jeg la merke til at flere og flere begynte å omtale seg selv som aktivister for noen år siden. Men nei, jeg vil ikke omtale meg selv som en aktivist — jeg har blitt kalt det, men vil ikke si det selv.

Bhopal mener heller spørsmålet baserer seg på en falsk dikotomi.

— All forskning har utgangspunkt i forskerens egne verdier og antagelser. Selve funnene mine er basert på metodologisk relativt objektive tilnærminger, men spørsmålene jeg stiller og premissene for dem er farget av hva jeg personlig ser som nødvendig å gjøre.

Han fremhever at universitetene har en viktig rolle å spille i å drive kunnskapsutviklingen i en mer handlingsrettet retning.

— Vi har stor frihet i akademia, noe som gir oss gode muligheter til å utforske egne interesser, men dette utforsker vi ikke nok. Vi har stor fleksibilitet i metodologiske valg og i utformingen av forskningsspørsmål. Også som stipendiat, selv om man da ofte trenger et lite nikk fra veilederen.

Samtidig erkjenner han at man også kan møte stengte dører:

— Ja, det er nok av portvoktere i akademia. Det kan være snakk om finansiering, kultur — man vil jo ikke gjøre seg upopulær blant sine fagfeller — eller karrierespørsmål. Jeg er redd for at mange lar seg stoppe av en tanke om at det å mene noe kan sette en stopper for karrieren sier han, og fortsetter: 

— Derfor var jeg veldig heldig med det prosjektet jeg ledet — Grønt helsevesen — som var finansiert av Senter for klima og energiomstilling (CET) ved Universitet i Bergen. De har en handlingsrettet profil, og jeg tror at dette er fremtiden for universitetet. 

— Vi må ta standpunkt

Professor Håvard Haarstad leder CET-senteret, som Bhopal fikk finansiering gjennom. Det har, ifølge egne nettsider, som mål å produsere «handlingsrettet kunnskap om hvordan man kan oppnå dyp, rask og rettferdig omstilling av samfunnet».

På det tverrfaglige senteret har de ofte diskutert hvor mye forskere skal jobbe aktivt for samfunnsendringer. 

— Dette har vi diskutert så lenge senteret har eksistert, og vi kommer til å fortsette med å diskutere det i uoverskuelig fremtid. Når vi jobber med klima og omstilling, som jo er et politisk betent tema, med folk fra ulike disipliner som studerer ulike problemstillinger — så har man jo ulike meninger. Da er vi nødt til å ha en kontinuerlig indre dialog om hvor grensene mellom forskning og aktivisme går.

— Er det en motsetning?

— Ikke nødvendigvis, tenker jeg. Jeg ser mer på det som ulike plasseringer på et kontinuum — man har ulike hensyn å ta. Jeg mener at forskere ikke skal blande aktivisme og forskning, men vi må kunne ta standpunkt i saker — standpunkt som er baserte på kunnskap.

— Men er ikke det aktivisme, det da?

— Noen mener nok at dette er aktivisme, men jeg mener ikke det. Det er en del av samfunnsoppdraget til universitetet, og slik har det jo egentlig alltid vært. Kunnskap er til for å brukes, og det kan vi gjøre på ulike måter: Gjennom offentlig debatt, samarbeid med myndigheter og næringsliv, eller selvsagt gjennom utdanning. Akademia skal påvirke samfunnet.

En ny generasjon forskere

Selv om mye er likt, er det også noe som er nytt i deres tilnærming til kunnskapsproduksjon.

— I større grad enn tidligere ansetter vi nå folk som er opptatt av både fagkompetanse og av at det de gjør skal bidra inn i samfunnet.

— Er det en generasjonsgreie?

— Ja, det er nok en for enkel forklaring, men jeg er litt enig. Jeg tror kanskje folk har blitt mer opptatt av å bidra med kunnskapen sin ut i samfunnet nå. Om jeg sammenligner med meg selv som student, så var det annerledes da. Da var det en fast plass i akademia som var målet. Nå ser vi at gode kandidater, etter at de har fått doktorgrad, forsvinner ut til andre områder i samfunnet. Det er ikke nødvendigvis akademia som er drømmen, mange vil heller bidra på andre måter. 

Haarstad fremhever også at det er viktig med kritisk distanse, og at forskerne har et uavhengig rom. Selv om senteret skal produsere «handlingsrettet kunnskap», ønsker de ikke å gå inn i prosjekter hvor det er meningen at de skal produsere et forventet resultat, sier han.

— Hva tenker du om at kritikken mot tilnærmingen deres? Kan man være objektiv som forsker når en samtidig ønsker å endre samfunnet gjennom forskningen?

— Dette er en viktig diskusjon. At forskningens frie rolle blir utfordret av at vi inngår partnerskap med andre aktører er et legitimt standpunkt, og den debatten ønsker jeg velkommen. Og det kan sikkert noen ganger skje at vi bommer, at vi i noen prosjekter ikke får det kritiske rommet vi trenger som forskere. Men i det store og det hele kritikken er basert på en gammeldags og forenklet tanke om hva forskning og grunnforskning er.

Ikke bare klima

Det har vært stor oppmerksomhet knyttet til forskning på og aksjoner mot klimaendringene. Men det er ikke bare klima som opptar forskere som også er opptatt av at vitenskapen skal skape ringvirkninger i samfunnet.

Mikkel Berg-Nordlie er historiker og forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet. Han har særlig markert seg som en offentlig stemme rundt samiske spørsmål, og er forfatter av en bok om samenes historie som kommer i vår.

— Jeg var kanskje heller aktivisten som også ble forsker, mer enn motsatt, sier han.

Før han begynte å studere var nemlig Berg-Nordlie medlem i ulike organisasjoner, og han har engasjert seg i forskjellige politiske saker. Samiske samfunnsforhold, naturvern, antirasisme, og arbeideres rettigheter har vært særlig sentrale for ham. Da han begynte som forsker var det på felt der han ikke hadde noe særlig politisk engasjement, og først senere fikk han prosjekter som hadde å gjøre med saker han engasjerte seg i personlig.

— Jeg har egentlig alltid holdt et hardt skille mellom disse to rollene, holdt dem separate. Som forsker skal man finne fram til sannheter og bringe dem til torgs, som aktivist i en organisasjon skal man fronte de budskapene som springer ut av organisasjonens felles virkelighetsoppfatning og mål. Det er to veldig ulike roller, sier Berg-Nordlie. 

— Samtidig er det jo ikke så enkelt, for vi må erkjenne at både forskning og aktivisme springer ut fra våre personlige tilhørigheter og oppfatninger. Uansett om vi ønsker det eller ei, så påvirker det vi synes er viktig og riktig her i verden hva vi forsker på, hvilke spørsmål vi stiller, og hvordan vi tolker funnene. Så kanskje vi forskere skylder våre informanter og vårt publikum å være åpne om hvem vi er og hvor vi kommer fra? Men man kan gjøre dette uten å være en aktivist på fritida.

Et mobilt samisk formidlingsinstitutt

Selv om han ønsker å holde det politiske og faglige engasjementet fra hverandre, ble Berg-Nordlie likevel involvert i et prosjekt som bevisst krysser grensene mellom faglig formidling, aktivisme, og kunst. 

Under Fosen-demonstrasjonene høsten 2023 etablerte han og to andre unge forskere —Eva Fjellheim og Henrikke Sætre Ellingsen— «Elsa Laula Renbergs Institutt» i protestleiren utenfor Stortinget, en «mobil samisk akademisk kunnskapsbase». 

— Alle ble invitert til å bidra i det midlertidige fellesskapet i protestleiren utenfor Stortinget. Vi tenkte litt på hvordan vi som forskere kunne bidra med vår fagkompetanse, og svaret ble å sette opp en akademisk «infokiosk» i et partytelt i leiren. Det var nemlig sånn at mange kom til leiren og spurte aksjonister ikke bare om Fosen-saken, men også generelt om samisk kultur, historie og politikk. Dette tok mye ressurser fra aksjonistene, som hadde annet å gjøre. Vi fikk i stedet kanalisert de spørsmålene til «instituttet» vårt, der det satt folk med fagkompetanse som man kunne diskutere med. Vi fikk mange interessante og komplekse spørsmål.

Debatt ● Berg-Nordlie, Fjellheim og Ellingsen

Forskere opprettet mobilt institutt under Fosen-protestene

Ikke alle henvendelser var like hyggelige.

— Det var jo noen som kom for å krangle. De var vel forberedt på å gå inn i en skarp diskusjon med en aksjonist, men endte opp i en åpen samtale med en forsker. Sånn sett de-eskalerte «instituttet» noen situasjoner som kunne utartet. På denne måten fikk vi både formidlet og diskutert vår forskning, og fikk unngått at kunnskapstørste folk forstyrret demonstrasjonene.

— Er instituttet lagt ned nå etter at protestleiren er pakket sammen, eller kan vi vente at det dukker opp på ny?

— Vi kan tenke oss å fortsette med Fosen-saken og andre liknende saker, og går og tenker litt på veien videre. Du vil se oss når du ser oss.