Forseglet fortid. Om skjelettene ved Universitetet i Oslo

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Rundt omkring i hele verden finnes det levninger etter mennesker som av ulike årsaker ikke er blitt gravlagt. De fleste av oss har antakelig sett noen av dem; egyptiske mumier, skjeletter etter fortidens steinaldermennesker, eller kanskje til og med Lenins balsamerte kropp i Moskva. Museer har levninger utstilt for at deres besøkende kan se fortidens menneske på nært hold, og muligens lærer de også noe. 

Men hva med alle de tusenvis av levningene vi ikke får se? De som ligger forseglet i pappesker i tallrike lukkede magasiner. De som angivelig er forbeholdt forskning. 

Ved Institutt for medisinske basalfag i Oslo finnes en av Europas største samlinger av skjelettmateriale, men hvorfor er samlingen så lukket og utilgjengelig, selv for forskere?

Debatt ● Jarl Hellesvik

En skamplett i norsk forskningshistorie

Før trodde man at det fantes flere menneskeraser og man klassifiserte ulike folkeslag hierarkisk. Ikke overraskende ble som regel mennesker og folkeslag med vestlig europeisk opphav plassert høyest på rangstigen, mens mennesker med annet utseende ofte ble klassifisert som underlegne. Raseforskningen som fikk bredt fotfeste i akademiske miljøer tok særlig i bruk kranier, og resultatene ble ofte brukt til å bekrefte andre folkeslags underlegenhet. 

Til tross for at man for lenge siden har underkjent de ideene som i lang tid var fundamentale i slik forskning, lever fremdeles mange av samlingene i beste velgående. En slik samling finnes ved Universitetet i Oslo.

Mesteparten av skjelettene i samlingen er tilkommet gjennom arkeologiske utgravninger, og ifølge instituttets nettsider er de fleste datert til middelalderen, mens enkelte er så gamle som steinalderen. Men så er det en annen del av samlingen — den som ikke er like harmløs i møte med etikken. Nemlig skjelettene etter urfolk, og særlig samer. I dag forvaltes riktignok det samiske materialet av Sametinget som har øverste beslutningsmyndighet, men i samlingen finnes det levninger fra hele verden: mumier fra Peru, hodeskaller fra Grønland, og for noen få år tilbake ble maori hodeskaller tilbakeført.

Debatt ● Kristine Sandtrøen

Om skampletter og det å rydde opp

Denne samlingen var tidligere kjent som De Schreinerske Samlinger, men har i dag det mer nøytrale navnet Bioantropologisk Samling, og er ikke åpen for offentligheten. Det er kun forskere og studenter som etter søknad kan få forske på materialet. Som masterstudent i historie har dette imidlertid vist seg å være svært vanskelig.

Med et stort og nokså ambisiøst ønske var hensikten å kunne belyse samlingen fra et nytt historisk perspektiv. Men til tross for tallrike e-poster og formelle søknader stod samme svar støtt: ingen tilgang vil bli innvilget. Grunngivingen til instituttet er vag og uklar uten at det fremgår et formelt og faglig begrunnet vedtak. Dette er utfordrende.

For forskere som ønsker å studere fortidens menneske og dets samfunn utgjør levninger et viktig kildegrunnlag. Skjelettene kan fortelle oss mye om det levde liv, men også om samfunnet de døde etterlot seg. På samme tid kan skriftlige kilder tilknyttet slike samlinger gi oss et unikt innblikk i prosessene med å anskaffe levninger, og hvorfor det ble utført på den måten det ble.

Det er fullt forståelig at instituttet er tilbakeholdne med å innvilge tilgang til forskere hvis forskning kan komprimere skjelettmaterialet. Levningene er skjøre og man må kunne sikre videre tilgang og muligheter for fremtidig forskning. Samtidig er det vanskelig å forstå instituttets restriktive holdning til å innvilge tilgang til forskning på det skriftlige materialet.

De Schreinerske Samlinger

UiO med «lik i lasten»: Advares mot sensasjonsjournalistikk

Riktignok er det flere etiske perspektiver som må tas hensyn til. For eksempel skjedde anskaffelsen av deler av samlingen under problematiske forhold som blant annet inkluderte byttehandel og gravrøving. Levningene ble dessuten brukt til hva man i dag anser som uetiske formål og forskning man ikke lenger står inne for. Likevel er det nettopp hensynet til forskning som er grunnlaget for å videreføre samlingen. Da kan man undres hvilken forskning eller forsker universitetet anser som verdig for innsyn.

Man kommer ikke unna det faktum at samlingen er en viktig del av norsk vitenskapshistorie, og at den også i dag har stor vitenskapelig verdi — også for historikere. Derfor er det synd at den fremdeles er så lite tilgjengelig.

REPATRIERING

Her er hodeskallene Universitetet i Oslo aldri fortalte maoriene om

En kan eksempelvis spekulere i om nye og viktige forskningsbidrag går tapt. Og hvilket signal det er Universitetet i Oslo egentlig ønsker å sende? Hva er formålet og hva oppnår universitetet?

Forvaltningen av samlinger bestående av levninger etter mennesker er ikke enkel. Det er mange etiske dilemmaer universitetet og alle involverte instanser står overfor, men det er likevel viktig å utvise åpenhet og transparens, noe det i dag er lite av.

Jeg håper at vi i fremtiden får se mer forskning som tar i bruk de skriftlige kildene tilknyttet samlingen, og at universitetet velger å utvise en mindre restriktiv holdning i møte med forskere og studenter.

Akademisk frihet

Fikk nei til forskningsprosjekt fordi det kunne spre fordommer mot samene