Fag- og lærebøker er en viktig del av den nye bokloven

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Studentene og fagbokforfatterne er svært tydelige på sine prioriteringer i høringssvaret til Kulturdepartementet. De vil at fag- og lærebøker skal være en del av den norske bokloven.

Boklovens formål er først og fremst å legge til rette for bredde, mangfold og kvalitet i norsk litteratur. Den skal sikre god tilgjengelighet til litteraturen for alle i Norge. Den skal også fremme kultur- og kunnskapsutvikling i samfunnet generelt, og den skal styrke skriftkulturen på bokmål, nynorsk og de samiske språkene.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Det er bred enighet om at en boklov i Norge vil bidra til at kvalitetslitteratur på norske språk fortsatt har gode vekstvilkår gjennom forutsigbare rammer.

De to viktigste gruppene i bokloven er leseren og forfatteren. For å nå målene i loven er det nødvendig med en sunn økonomi i bransjen, slik at fag- og lærebokforfattere, forlag og bokhandlere kan bidra til at leseren og studenten får tilgang på kvalitetslitteratur på enklest mulig måte, i de formatene hen ønsker.

For å få til dette må skjønn- og generell litteratur og fag- og lærebøker likebehandles, slik at virkemidler som alle i bransjen er enige om fungerer for den første kategorien også gjelder for den andre. Vi må være teknologinøytrale og ikke legge opp loven etter enkelte typer forretningsmodeller, slik at vi kan levere det studentene og institusjonene ber om.

Les også

Både studenter og det norske fagspråket trenger pensum i fripris

Interesseorganisasjonene til både studentene (NSO) og fagbokforfattere (NFFO) er tydelige i sine høringssvar til departementet om at denne likebehandlingen er viktig for dem. Likeledes er Språkrådet, studentsamskipnadene og Universitets- og høyskolerådet samt ledende bokbransjeanalytikere, som Rønning og Slaatta, klare på at fag- og lærebøker bør inkluderes i loven, dersom vi skal nå formålene.

Studentene ønsker, som Gundersen, Haugsnes og Skaldehaug nevner, faglitteraturen sin tilgjengelig i både analoge og digitale format. Men må de velge, foretrekker de å lese bøker på papir. De mener de lærer best på den måten. Mathilde Berg beskriver veldig godt mange studenters opplevelse i sitt innlegg i Khrono. Dette er i tråd med forskning på området, og vi finner det igjen i våre egne undersøkelser hos studentene.

Hvis vi ser på de uttalte behovene til studenten og sektoren generelt, må vi utvikle bedre løsninger for å tilby digitale og analoge format sammen. Dette inkluderer arbeid med universell utforming og tilrettelegging for de som har behov for det.

Det er ikke et hovedmål for bokloven at studenter skal tilbys å abonnere på én komplett base med norske læremidler hvor all litteraturen de trenger er inkludert. Dette er neppe noe studenten eller sektoren ønsker seg. Likevel vil loven, med mindre endringer, også kunne legge til rette for at studenter kan kjøpe ny faglitteratur som enkeltbøker i abonnementstjenester. Det viktigste er nok likevel at den legger til rette for at vi kan selge digitalt og papir sammen til pakkepris.

Norsk fagspråk er en viktig del av skriftkulturen bokloven er ment å skulle fremme. Dersom det skal utgis god faglitteratur i Norge, er vi avhengige av en økonomi som tillater dette. Ett problem med abonnementstjenester er at de gir en markant dårligere økonomi blant annet for forfatterne, som i kombinasjon med fripris generelt vil kunne føre til at de utgis færre fag- og lærebøker i Norge. Det vil redusere mulighetene til å nå målene om bredde, mangfold, kvalitet og tilgjengelighet for alle.

Når forelesere bestemmer pensumlister, forholder de seg til en rekke faktorer. Opinions rapport for Kopinor nevner 13 slike. De viktigste er nok tema, faglighet, relevans, aktualitet og tilgjengelighet. At teksten også er digitalt tilgjengelig, blir kanskje viktigere framover. At teksten er inkludert i et digitalt abonnement kommer ikke på denne listen.

Les også

Vi ønsker pensum i papirformat

Når en tekst først er kommet på en pensumliste, gjenstår en stor jobb for å sørge for at studentene, og andre som ønsker tilgang, får tak i det de vil ha. Denne jobben gjøres av forlagene, bokhandlene og foreleserne i samarbeid. Det er ikke slik at oppføring på pensumlisten betyr automatisk salg, eller at antall studenter alene bestemmer salget.

Fortsatt fastpris betyr ikke å overlate produksjonen av framtidens læremidler til utenlandske forlag eller institusjonene selv, som de tre forleggerne er bekymret for. Norske forlag skal fortsatt produsere relevante, kvalitetssikrede læremidler. Forlagene gjør en viktig og god jobb her. Samtidig er det behov for pensummateriale på andre språk enn norsk. Mesteparten av dette vil naturlig nok bli produsert utenfor Norge. Videre kommer lærestedene til å spille en annen rolle i utviklingen av læremidler framover. Dette er positivt for mangfoldet og gir ikke dårligere kvalitet. Igjen blir det viktig å se på hvordan vi kan samarbeide om å nå målene.

Forslaget til boklov legger til rette for at vi både tar vare på en fungerende struktur for produksjon og distribusjon av fag- og lærebøker, samtidig som vi har mulighet til å drive innovasjon og utvikling av digitale løsninger. Forskjellige format kommer til å leve side om side i mange år. Det er nødvendig at en bransje som får så mye offentlig støtte som bokbransjen, sørger for å samarbeide slik at vi kan levere de produktene og tjenestene som samfunnet har behov for – og bidra til å sikre målene som nevnt over.

Studentene er tydelige på at de ønsker bokhandlere på campus. De vil ha muligheten til å velge hvordan de skal skaffe seg pensum. De vil kjøpe i bokhandel, på nett, brukt av medstudenter eller låne på bibliotek. De vil ha både digitalt og papir. Med en boklov som inkluderer fag- og lærebøker får vi muligheten til å gi dem dette. Da blir det opp til oss å levere.