Debatt ● Mette Maria GJERSKAUG
Doktorgradsstipendiat om frafallet: - Savner tiltak
Se på doktorgradsstipendiatene som noe annet enn et tall, skriver Mette Maria Gjerskaug.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I debatten om frafall blant doktorgradskandidater, savner jeg at tiltak som kan bedre stipendiatene sin arbeidshverdag blir diskutert.
Khrono publiserte for kort tid siden en oversikt over hvor «gode» eller «dårlige» institusjonene er til å få stipendiater gjennom et doktorgradsløp. Reaksjonene i etterkant har ikke uteblitt. Hovedfokuset i debatten handler imidlertid om tall: hva tallene forteller, hvilke tall som er riktige og hvilke tall som er feil. Hva som kan bidra til å gjøre stipendiatenes arbeidshverdag bedre, kommenteres kun i generelle vendinger.
I et tidligere innlegg i Khrono, etterlyste jeg større fokus på stipendiaters psykiske helse. Et tema som har blitt diskutert både i forkant og i etterkant av mitt innlegg. Ulike tiltak har blitt også foreslått i enkelte av innleggene. Fellesnevneren for oss som har bidratt i debatten (hvis jeg har forstått det riktig), er at ingen av oss sitter i lederstillinger i sektoren.
Særlig etter innlegget til Silje L. Meskestad håpet jeg at noen ledere ville komme på banen. Det har, etter hva jeg har erfart, ingen gjort. Psykisk helse er fremdeles en liten del av diskursen når gjennomføringsprosenten til stipendiatene blir diskutert på et strukturelt nivå.
Tall preger fortsatt debatten. Vi stipendiater er brikker som faller inn under en av de tre kategoriene i evalueringssystemet: fullført på normert tid, ikke fullført på normert tid eller droppet ut. Brikker som institusjonene i sin tur enten kan briske med fjærene over, eller gjemme seg under bordet for.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Jeg hevder ikke at denne holdningen til stipendiater er gjengs for alle som jobber i de ulike institusjonene. Det er mange ledere og veiledere som har stipendiatenes ve og vel i tankene. Dette er absolutt noe jeg selv har erfart. Hvor lett det er for dem å utøve denne omsorgen innenfor et så tallfokusert system, er et annet spørsmål.
Jeg har også forståelse for at det er slik systemet fungerer. Tallene er viktige, ettersom det er vesentlig for institusjonene at stipendiatene gjennomfører. Jeg ønsker imidlertid at også ord preget diskursen, og at det på en eller annen måte blir synlig at det faktisk er mennesker man snakker om.
Et godt utgangspunkt er å se på stipendiater som noe annet enn et middel til å nå et mål. Det kan innebære å flytte fokuset fra gjennomføring, til å få stipendiater til å trives og føle seg verdsatt. På denne måten kan gjennomføring heller komme som en konsekvens. Ved å foreta et slik fokusskifte, kan det også være lettere å finne frem til flere tiltak som kan hjelpe stipendiatene.
For å ta et eksempel: Tidligere har midtveislesning og sluttlesning blitt løftet frem som tiltak for å bedre gjennomføringsprosenten. Dette kan forstås som et tiltak hvor stipendiatene får gode innspill, som kan hjelpe dem videre. Det kan imidlertid også forstås som kontrollinstrumenter fra institusjonenes side.
Poenget mitt er at det er viktig at man også drøfter tiltak som ikke preges av en instrumentalistisk tankegang, altså tiltak som rett og slett handler om at stipendiatene skal ha det bra på jobb.
Jeg tror at hvis flere stipendiater skal gjennomføre, ser institusjonene seg tjent med å spille på lag med stipendiatene i større grad. Et sted å begynne er å se på stipendiatene som noe annet enn et tall.
