LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Frankrike
Blokkerer universiteter i protest mot fransk pensjonsreform
Når franske studenter blokkerer universitetsinnganger, handler det om mer enn bare pensjonsreformen, ifølge sosiolog.
Publisert
Sist oppdatert
Paris/Brussel (Khrono): Det koker i de parisiske boulevardene.
Etter måneder med protester overlevde statsminister Élisabeth Borne to mistillitsforslag i det franske parlamentet mandag ettermiddag, etter at president Emmanuel Macron og regjeringen banket på plass en upopulær pensjonsreform uten avstemning i parlamentet, ved hjelp paragraf 49.3 i den franske grunnloven.
Selv om det ikke ble vedtatt noen mistillit, er det ikke over. Macron og regjeringen står under press etter å ha omgått en avstemning i parlamentet i en så omstridt sak. De var bare ni stemmer unna mistillit i parlamentet, dagen etter at nær tre av fire i en meningsmåling i Le Point svarte at de mener regjeringen må gå.
Det koker også på franske campuser.
«Etter å ha flyktet fra den demokratiske debatten, bruker han nå dette konstitusjonelle trikset for å slippe unna en avstemning i parlamentet», heter det i en uttalelse fra studentorganisasjonen FAGE.
«Det er en handling som bryter ned den lille tilliten unge fortsatt hadde til institusjonene våre», skriver de.
Mens det franske parlamentet gjorde seg klare til å behandle mistillitsforslagene, vedtok også flere hundre studenter ved Université Panthéon-Sorbonne mandag formiddag å okkupere campus i protest mot pensjonsreformen og bruken av paragraf 49.3.
Flere universiteter blokkert
I gatene rundt Boulevard Saint-Germain, som strekker seg gjennom «rive gauche», venstre bredd av Seinen, vokser søppelbergene, som stinkende monumenter over misnøyen med pensjonsreformen, som blant annet vil heve den nedre pensjonsalderen fra 62 til 64 år. I tillegg skal opptjeningsperioden for full pensjon utvides, så man må jobbe i 43 år for å få full pensjon. For mange vil pensjonsalderen forskyves med flere år.
Motstanden mot reformen er stor, ifølge meningsmålingene er et flertall på rundt 70 prosent imot presidentens pensjonsplaner.
Demonstrasjonene har samlet millioner. Hvor mange er avhengig av hvem du spør, politiet eller fagbevegelsen.
— Jeg trodde det aldri skulle ta slutt, som en kelner ved et av brasseriene langs Boulevard Saint-Germain sier det til oss når han skal oppsummere demonstrasjonene som gikk forbi her 7. mars, en av de store mobiliseringsdagene.
Det var 1,28 millioner mennesker i gatene, ifølge politiet, og 3,5 millioner mennesker, ifølge fagbevegelsen.
Torsdag er det varslet nye streiker og demonstrasjoner, i den niende nasjonale protestdagen mot reformen, etter flere spontane demonstrasjoner de siste dagene, og sammenstøt mellom politi og demonstranter.
Protestene preger universitetene. Inngangene til flere universiteter er blitt blokkert av studenter, blant annet etter at et medlem av parlamentet fra venstrepartiet La France Insoumise utfordret studentene til å poste bilder av blokader med emneknaggen #BlocusChallenge.
— Dagens studenter lever i stor usikkert
Studentene spiller en synlig rolle i protestene. Ifølge Michel Wieviorka, sosiolog ved Ecole des hautes études en sciences sociales (EHESS) og sentral stemme i fransk offentlighet, kjent blant annet for arbeid med sosiale bevegelser, kan det leses som uttrykk for mer enn bare misnøye med pensjonsreformen. Da han møtte Khrono på et brasserie i Paris, før regjeringen banket på plass reformen, beskrev han en studenthverdag som er blitt merkbart hardere.
— Det er vanskelig å være student i dag, det er ikke som studentene jeg kjente på 1960- eller 70-tallet. Dagens studenter lever i stor usikkert, med enorme økonomiske problemer, på et hardt boligmarked. De har ofte ikke midlene som trengs for å gjennomføre studiene på en god måte, sier han og peker på velbemidlede studenter på eliteskolene som unntak.
I mobiliseringen av studenter og universitetsansatte blander de økonomiske og sosiale problemene seg med en motstand mot selve pensjonsreformen, sier han.
Økonomen Thomas Piketty peker på noe av det samme i avisa Le Monde. Mens Macron mener reformen er avgjørende for å kutte kostnader og sikre pensjonssystemet, anklages han av Piketty for å «bruke oppskrifter som er fullstendig uegnet for verden på 2020-tallet, som om han satt fast intellektuelt i markedseuforien fra 1990-tallet og starten av 2000-tallet, før finanskrisen i 2008, covid-19 og krigen i Ukraina».
Økonomen mener den franske regjeringen fører «en usosial politikk fra en annen tid», i en kommentar der han ikke bare peker på pensjonsreformen, men også på høyere utdanning. Ifølge Piketty har budsjettet per student falt med 15 prosent de siste ti årene.
«I stedet for å repetere powerpointer fra McKinsey om 'the start-up nation', burde regjeringen tenke over den grunnleggende lærdommen fra all økonomisk historie, at investering i utdanning er kilden til velstand», skriver Piketty.
Vil ha en annen reform
Piketty er ikke den eneste kritiske stemmen fra akademia i franske avisspalter.
I februar publiserte Le Monde et innlegg signert over 200 akademikere som viser til egen forskning og begrunner hvorfor de støtter og deltar i mobiliseringene mot pensjonsreformen.
Samtidig publiserte avisa et annet innlegg, fra tretti akademikere som argumenterer for at det trengs en pensjonsreform, men en annen reform enn regjeringens, som de mener er usosial og udemokratisk. Bak teksten står Wieviorka.
— Vi er ikke imot en reform, vi er mot denne reformen, sier han.
Sosiologen beskriver det som del av et større arbeid for å styrke båndene mellom forskere og fagbevegelsen. Wieviorka tok også kontakt med Laurent Berger, generalsekretær i fagorganisasjonen CFDT, noe som endte i et møte mellom akademikere og sentrale representanter for CFDT, der de diskuterte betydningen av arbeid.
— Om man hadde snakket om arbeid før man snakket om pensjon, ville man ha kommet opp med mer interessante ideer, sier han og legger til at det handler om selve meningen med arbeid.
Sosiologen sier han tror det er ganske stor støtte blant akademikere til bevegelsen mot pensjonsreformen. Han trekker også linjer tilbake i tid og viser til bånd mellom CFDT og intellektuelle som Michel Foucault på starten av åttitallet.
Trekker linjer tilbake
De siste ukene er det også blitt trukket linjer tilbake til november og desember 1995, da Frankrike ble lammet av streiker utløst av den såkalte Juppé-planen, en reformpakke fra den daværende statsministeren, Alain Juppé, der endringer av pensjonsordningene for offentlig ansatte var et kjernepunkt.
Juppé tapte slaget mot fagbevegelsen, et nederlag som bidro til at at høyresiden tapte parlamentsvalget og Juppé måtte gå av som statsminister i 1997.
I 1995 dukket det opp to opprop fra franske akademikere, ett som tok til orde for en reform av trygdesystemet, med blant andre Wieviorka som underskriver, og et annet med støtte til de streikende, med blant andre filosof Jacques Derrida og sosiolog Pierre Bourdieu som underskrivere.
En drøy uke senere sto Bourdieu på Gare de Lyon i Paris og snakket for streikende jernbanearbeidere.
— Det var litt sjokkartet den gang. Da Bourdieu sto på en kasse på Gare de Lyon og kalte streikene en forsvarsfront, representerte han et slags comeback for et radikalt engasjement fra universitetsintellektuelle, sier Idar Helle, historiker og utreder ved De Facto, til Khrono.
Helle skrev i sin tid hovedoppgave om streikene i 1995, og har fulgt dragkampen om de franske pensjonene siden den gang.
Han beskriver et akademisk landskap der Bourdieu brøytet vei med en aktiv støtte til de streikende. Det var omstridt, sier han.
— En kan si det var en forbindelse mellom Bourdieu og 1968, men så fikk du en avpolitisering fra slutten av 1970-tallet og gjennom 80-tallet, sier Helle og legger til at det radikale politiske engasjementet fra universitetsintellektuelle, som Bourdieus tale i desember 1995 ble et symbol på, var uglesett gjennom åttitallet. Det endret seg etter 1995. Helle viser blant annet til Attac-bevegelsen, som ble etablert i Frankrike på slutten av nittitallet, der franske akademikere spilte en sentral rolle.
Mener det handler om flere ting
Selv om pensjonsalderen heves fra 62 til 64 år, vil den fortsatt ligge under Norge og andre land. Så hva i all verden kommer den store franske motstanden fra? Det handler ifølge Helle om flere ting, blant annet synet på arbeidslivet og arbeidet.
— Arbeidet framstår mer som et nødvendig onde for mange franskmenn, det oppfattes som et ganske hardt og brutalt system som mange ikke har så varme følelser for.
Det handler mye om hva slags arbeidsliv du har, en verdsetting av andre verdier enn arbeidet, at du skal ha et liv utenfor, sier Helle, som som ikke ser bort fra at en del av de samme holdningene finnes i Norge, men at det ikke oppleves som like selvsagt å gi uttrykk for det. Han viser også til at reell pensjonsalder i mange norske sliteryrker er omkring 60-62 år, fordi folk blir uførepensjonister på dette tidspunktet. I tillegg er AFP en mulighet for en god del fra fylte 62 år i Norge.
I Frankrike har pensjoner mobilisert gjennom snart 30 år, helt siden 1995. Ifølge Helle er det et kjernespørsmål der en har klart å mobilisere til store demonstrasjoner.
Helle skriver mer inngående om det i en kronikk sammen med førsteamanuensis Kjerstin Aukrust ved Universitetet i Oslo og førsteamanuensis Franck Orban ved Høgskolen i Østfold. Der beskriver de blant annet hvordan «motivasjonen for å jobbe sank drastisk under pandemien», med henvisning til en studie fra stiftelsen Jean-Jaurés og Gallup-instituttet IFOP, som i november 2o22 viste at landet opplevde en bølge av «Big Quit», som de skriver.
De beskriver to diskurser som står opp mot hverandre, der tilhengerne av den ene «insisterer på at dagens system – som forutsetter at yrkesaktive finansierer pensjonen til ikke-yrkesaktive – ikke vil overleve over tid dersom det oppstår en ubalanse mellom yrkesaktive og pensjonerte i sistnevntes disfavør», mens den andre fokuserer «ikke på hvor lenge man skal jobbe, men heller på hvor mye brukbar levetid man skal ha etter at man har blitt pensjonist».
«Det er den filosofiske betydningen av pensjonsalderen som står på spill», skriver de og fortsetter:
«Historisk ble pensjonssystemet funnet opp for å hindre at gamle skulle sulte i hjel eller leve i fattigdom. Etter andre verdenskrig ble pensjonen i større grad en periode man gjorde seg fortjent til etter mange år med hardt fysisk arbeid. Særlig i arbeiderklassen skulle man 'begynne å leve' den dagen man ble pensjonist. Glade pensjonister på tur ble etter hvert et vanlig syn på 1980- og 90-tallet. For mange ble dessverre denne perioden kortvarig, hvis de i det hele tatt fikk oppleve den.»
