Debatt ● Mikhail Gradovski
Akademisk boikott vil ikke bare straffe israelsk akademia, men også en selv
Boikott er en kollektiv straff som rammer flere enn tiltenkt, og er en ineffektiv måte å reagere på det som skjer i Midtøsten på.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den siste tiden har det i Khrono blitt debattert et forslag om å innføre akademisk boikott av Israel på bakgrunn av den pågående konflikten mellom Israel og Palestina. Forslaget har blitt møtt med skepsis av rektorene ved flere av landets institusjoner, og forrige uke gikk Hege Hermansen ut med kritikk av at boikott-motstanderne peker på akademisk frihet i argumentasjonen.
Å foreslå at man boikotter israelsk akademia på et institusjonelt nivå er etter min mening å foreslå en meget ineffektiv måte å reagere på det som skjer i Midtøsten på. En slik boikott rammer flere enn tiltenkt, og vil fungere både som en straff for israelsk akademia og som en selvstraff for norsk akademia.
Enhver akademisk boikott på et institusjonelt nivå er en form av kollektiv straff på ei gruppe mennesker. Om en slik boikott blir innført, vil det bety at norsk akademia straffer en gruppe akademikere uten å differensiere mellom de som er enige og de som er uenige i staten Israels handlinger på Gaza og i Libanon. Jeg regner med at Hege Hermansen vet at det blant ansatte i de israelske høyere utdanningsinstitusjoner finnes både jøder, kristne, ateister og ikke minst muslimer, og mange av disse er uenige i staten Israels politikk overfor Palestina.
Hermansen mener at innføring av en akademisk boikott mot israelsk akademia ikke vil hindre en vanlig norsk akademiker fra å snakke med israelske kolleger. Men det er jo kun det man skjer om en slik boikott blir innført. Formen på boikotten som Hermansen ønsker betyr at man ikke kan samarbeide institusjonelt. Det vil si at man ikke kan søke om reisemidlene for å forberede en felles søknad, man kan få problemer med å få godkjent et prosjekt hvor det er israelske partnere involvert eller delta på et seminar eller en konferanse som holdes i Israel.
Boikotten vil bety at for eksempel den delen av norske akademia som driver med arkeologi, døde språk, og kristendommens historie og filosofi, får færre muligheter for å kunne drive med forskning og formidling.
Videre er det viktig å påpeke at en akademisk boikott på et institusjonelt nivå — som med enhver form for kollektiv sanksjon — betyr at det ikke kun er israelske institusjoner som blir straffet, men også andre lands institusjoner. Også norske.
La oss si at det eksisterer et internasjonalt prosjekt som ledes ved et av de ledende amerikanske universitetene, og hvor norske og israelske institusjoner er med som sekundære partnere. Hvis det vedtas en norsk institusjonell akademisk boikott, blir prosjektets amerikanske leder nødt til å vurdere om driften av prosjektet risikeres ved at den norske partneren ikke kan samarbeide med den israelske. Dette hodebryet fører til at man er nødt til å vurdere om man kan ha både den israelske og den norske partneren med videre i prosjektet — og i framtidige prosjekter. Det er ikke gitt at lederen og den som finansierer prosjektet vil velge norske akademikere foran israelske.
Derfor kan innføringen av en boikott mot israelsk akademia på et institusjonelt nivå føre til innskrenking av muligheter for å søke ekstern finansiering fra utenlandske organisasjoner. En slik boikott kan rett og slett fungere som en selvstraff.
I sitt innlegg viser Hermansen til eksempler på institusjonell boikott mot andre land og bruker det som et argument for innføring av akademisk boikott mot Israel. Men i disse andre tilfellene handler innføringen av begrensningene om at man blant annet ønsker å hindre at kunnskap og teknologi fra Norge skal brukes i ikke-akademiske aktiviteter uten fredelig hensikt. Jeg kjenner ikke at det har vært hendelser hvor israelske myndighetene ønsket å få tak i norsk teknologi eller å bruke utstyret som norske akademiske institusjoner disponerer for sin krigføring på Gaza og i Libanon.
Jeg tror ikke at akademisk boikott mot israelsk akademia er en effektiv måte å vise solidaritet med palestinske akademikere. Jeg tror at den beste måten å vise solidaritet med palestinske akademikere på er å invitere disse med i samarbeidsprosjekter hvor forskningsproblemstillingene direkte handler om det som er viktig for palestinerne.
Det er ingenting i veien for å unngå å samarbeide med israelsk akademia for egen del, uten å kreve at dette gjøres på et institusjonelt nivå.
Mikhail Gradovski
En kollektiv avstraffelse som en straffeform hører til et meget arkaisk etikksyn hvor man kunne kreve kollektiv avstraffelser inkludert vendetta på et helt folkeslag eller hele familien om noen fra folkeslaget eller familien har gjort noe straffbart. Det er mye mer rettferdig og pragmatisk å bruke et etikksyn hvor man går for en personlig straff for handlingene som har blitt gjort og ikke kollektive straffeformer.
Personlig har jeg en forståelse for at Hege Hermansen ønsker å reagere på måten Israel fører krig på Gaza og i Libanon. Men det mulig å gjøre dette privat også, slik at andre sin akademiske frihet ikke begrenses. Det er ingenting i veien for å unngå å samarbeide med israelsk akademia for egen del, uten å kreve at dette gjøres på et institusjonelt nivå.
På denne måten vil Hermansen og andre boikott-tilhengere vise respekt på mange vis: respekt til seg selv som et aktivt handlende politisk subjekt og akademiker, respekt til sine palestinske kollegaer som ikke ønsker å samarbeide med norske akademikere som samarbeider med israelsk akademia, respekt til sine kolleger i norsk akademia som vil avgjøre selv om de ønsker å påføre seg selv en slik innskrenking, og ikke minst respekt til menneskene som mener at verden er konstruert og fungerer på en meget kompleks måte.
