Debatt ● Guro elisabeth lind
Unge forskere står i en knalltøff konkurranse om forskningsmidler og faste stillinger
Å begrense postdoktorordningen til én periode, behøver ikke gå ut over unge forskeres karrieremuligheter. Snarere tvert imot.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Tidligere i august kom nyheten om at regjeringen likevel ikke ønsker å stramme inn adgangen til flere postdoktorperioder. Det vi – og alle andre – tolket som en generell innstramming, var visst bare en presisering av at en og samme institusjon ikke kunne la en forsker ta flere postdoktorperioder samme sted. En presisering som ikke vil bety noe som helst for de unge forskerne som i dag fanges i årelang midlertidighet.
La meg kort minne om utgangspunktet for debatten: Postdoktorordningen, som etter loven skal være en kvalifiseringsstilling for videre akademisk karriere og derfor gir adgang til åremålsansettelse, har i stor grad blitt en snikadgang til å ansette forskere i midlertidig stilling, ofte i bare to år av gangen.
Mange postdoktor får liten eller ingen kvalifisering, men gjør ordinære forskeroppgaver fram til perioden er over, og de igjen står uten fast jobb. Regjeringen har lovet en hel sektor å gjøre noe med den skyhøye bruken av midlertidige stillinger i norsk forskning. Ola Borten Moe sa, for snart et år siden, at bruken skulle ned på nivået med arbeidslivet for øvrig.
Et av de viktigste tiltakene for å både sikre gode muligheter for karriereutvikling og flere unge forskere fast jobb, er å sørge for at postdoktorordningen brukes etter hensikten. Det er avgjørende at en innstramming av postdoktorordningen gjøres på en måte som ikke rammer de unge forskerne. Derfor har Forskerforbundet, sammen med Akademiet for yngre forskere, lansert en ny modell for postdoktorordningen.
Kort fortalt går vår modell ut på at postdoktorordningen forbeholdes reell kvalifisering til en vitenskapelig toppstilling, og varer i fire år. Tre år av postdoktorperioden øremerkes til FoU-virksomhet, med hovedvekt på selvstendig forskning. Ett år av perioden avsettes til utvikling av undervisnings- og veiledningskompetanse.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Institusjonene skal utarbeide en utviklingsplan i forkant av ansettelse, som ledd i den individuelle oppfølgingen av postdoktoren. Slik sikrer vi at postdoktorordningen gir reell kvalifisering, slik den er ment. Med et slikt krav faller også diskusjonen om én eller flere postdoktorperioder i stor grad bort.
Få institusjoner vil bruke ressurser på å gi en forsker kvalifisering i først fire, og deretter fire nye, år. Det er litt som med en doktorgrad: Det bør holde med én. En slik modell innebærer at behovet for løpende arbeidskraft i Forsknings-Norge må dekkes på andre måter. Forskerarbeidskraft skal løses gjennom ordinære ansettelser, i tråd med de alminnelige reglene i norsk arbeidsliv.
Unge forskere står i dag i en knalltøff konkurranse om forskningsmidler og faste stillinger. Hverdagen for våre forskertalenter kunne ikke vært lenger unna den seiglivede myten om det bedagelige forskerlivet. En vitenskapelig ansatt jobber i gjennomsnitt 46 timer hver eneste uke, mange enda mer, og det er helt vanlig å fortsatt stå uten fast jobb langt opp i 40-årene. Jeg forstår derfor veldig godt unge forskere som er bekymret for om karrieremulighetene svekkes hvis man ikke kan ansettes i flere postdoktorstillinger.
Hvis vi derimot fyller postdoktorstillingen med et innhold som dekker de ulike fagområdenes kompetansebehov i faste førstestillinger, vil den i større grad forplikte institusjonene og kvalifisere postdoktoren til fast stilling.
Vi står midt i en prosess hvor institusjonene i stadig større grad verdsetter kvalitet (over kvantitet) og dessuten etterspør og anerkjenner andre sider enn forskningspublikasjoner ved ansettelse. Den prosessen bør fortsette, slik at «best kvalifisert» ikke nødvendigvis vil være identisk med «lengst fartstid og publikasjonsliste».
Når regjeringen nå reviderer Universitets- og høgskoleloven, har den en sjelden anledning til å rydde opp.
Guro Elisabeth Lind
Vi må uansett komme oss bort fra at postdoktorstillingen skal være en seig og langsom siling av forskere langs en usikker, humpete vei til fast jobb. Det er verken bra for kvaliteten på forskningen, for fagmiljøene eller for den enkelte forsker.
Når regjeringen nå reviderer Universitets- og høgskoleloven, har de en sjelden anledning til å rydde opp. Med en ny modell for postdoktorordningen kan den sikre mer forutsigbare karriereveier for våre unge forskere, bedre kvalifisering for dem som skal gå veien mot professor, og flere faste stillinger for dem som «bare» vil ha en vanlig forskerjobb.
