LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Kommentar: Tove Lie
Si meg, hva er de redde for?
Nå skjer det igjen: Universitets- og høgskolerådet innstiller på nei til kartlegging av seksuell trakassering i akademia. Det er grunn til å snu.
Publisert
En felles kartlegging av omfanget av seksuell trakassering og mobbing blant ansatte — ikke studenter — ved landets universiteter og høgskoler satt langt inne å få gjennomført i forbindelse med metoo-kampanjen i 2017.
Først to år etter at den verdensomspennende kampanjen startet, var resultatene fra akademia klare, som en av de siste sektorene og bransjene i Norge. De måtte bruke ett år bare på å bestemme seg for om de i det hele tatt ønsket en nasjonal kartlegging.
Nå er vi der igjen: Leder i Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen), jussdekan, Ragnhild Hennum, signaliserte allerede for halvannet år siden at det var på tide med en ny kartlegging. Førstkommende fredag kommer saken opp i styret i UHR, men generalsekretær Nina Sandberg avslår.
«UHRs styre kan ikke imøtekomme oppfordringen til nasjonal kartlegging, men vil videreføre dialogen med Kif om andre tiltak mot mobbing og trakassering i UH-sektoren» innstiller generalsekretæren og Hennum er skuffet. Hvis dette blir det endelige vedtaket i styremøtet vil det garantert skuffe flere.
Da resultatene fra den hittil eneste nasjonale kartleggingen blant ansatte i akademia omsider kom i 2019, var det oppsiktsvekkende alvorlige tall som ble avdekket.
13 prosent av respondentene oppga å ha blitt mobbet eller trakassert i sitt nåværende arbeidsforhold i løpet av de siste 12 månedene.
1,6 prosent av de som svarte på undersøkelsen, oppga at de var blitt utsatt for seksuell trakassering i samme tidsperiode.
«Har du i løpet av de siste 12 månedene, i ditt nåværende arbeidsforhold, opplevd at noen har skaffet seg seksuell omgang med deg ved bruk av vold, eller har du følt deg tvunget, truet eller presset til seksuell omgang?» var et av spørsmålene den gang.
Ordlyden i spørsmålet tilsvarer omtrent straffelovens paragraf 291 a-c, som i loven refereres til som voldtekt.
På spørsmålet svarte 18 respondenter ja, mens 35 var usikre. Det betyr at over 50 ansatte i universitets- og høgskolesektoren den gangen kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep i forbindelse med jobben sin. Både statsråd og flere rektorer var overrasket og rystet. Det ble varslet tiltak, enklere varslingssystemer og «arbeid med kulturen» ved de ulike utdanningsinstitusjonene. «Nulltoleranse for seksuell trakassering», var gjennomgangstonen den gangen.
Men hjalp det? Har det blitt enklere å si fra? Har sakene blitt færre eller flere? Det vet vi ikke. Men er det noen som ønsker å finne det ut?
Selv om Universitets- og høgskolerådet (UHR) ikke har kompetanse og kapasitet til å gjennomføre en slik kartlegging, så kan man ønske seg en, eller oppfordre til en, eller mene at det er nødvendig, nyttig og ikke minst viktig med en kartlegging. Det kalles å sende signaler.
Siden den forrige rapporten har det vært bemerkelsesverdig stille rundt trakasseringssaker i akademia. En kan jo håpe det er fordi de ikke finnes lenger. Jeg tviler.
Kunnskapsvegring kler ikke landets topper i akademia.
Tove Lie, redaktør i Khrono
I 2018/2019 var det tre mannlige rektorer som skulle til for å initiere en felles nasjonal kartlegging. Svein Stølen ved Universitetet i Oslo, Frank Reichert ved Universitetet i Agder og daværende rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo, Jørn Mortensen, gjorde en viktig og prisverdig innsats for å finne fakta. Og de fikk til slutt med seg 26 utdanningsinstitusjoner, nesten alle.
Svein Stølen er i dag nestleder i UHR-styret, Reichert og Mortensen er ikke lenger rektorer. Men jeg håper at det er noen flere oppegående og framoverlente representanter i UHR-styremøtet førstkommende fredag som kan skjære igjennom og si at selvfølgelig er det på tide å se om vi har fått det til, om det går riktig vei, om tiltakene har virket.
Og med det: Om det er færre, eller flere, enn før som rapporterer om mobbing, trakassering, overgrep og voldtekter i akademia. Det enkleste er å la være å spørre hvis man frykter svaret.
Kunnskapsvegring kler ikke landets topper i akademia. Jeg har tidligere oppfordret til at det må gjøres en innsats for å luke ut overgriperne i akademia. Den oppfordringen gjelder fortsatt. Det er på tide å finne ut om man har lyktes etter metoo.
Alt annet blir å feige ut.
