Russland er et farlig sted

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Peter Norman Waage skrev en gang en bok med den treffsikre tittelen «Russland er et annet sted». I dag kan man føye til at Russland også er et farlig sted. Farlig for sine egne innbyggere og farlig for alle naboer. Denne erkjennelsen skjedde over natten den 24. februar 2022. Det har dermed skjedd en dramatisk omkalfatring av våre holdninger til Russland. Selvsagt på det politiske, men også på det mellommenneskelige plan.

I 30 år har nemlig norske myndigheter gjennom Barentssamarbeidet initiert og finansiert samarbeide med russiske myndigheter, næringsliv og ulike organisasjoner. Det har handlet om kunstnerisk og vitenskapelig aktivitet og om relasjonsbygging mennesker imellom. En strøm av russiske og norske mennesker over grensen skapte store, men også naive, forventninger om bedre tider. Relasjoner ble skapt, både gjennom handel, forskning og allment samvær. Nå er alt dette gjenstand for den største fordømmelse og media kappes om å diskreditere mennesker som vi tidligere hadde nære relasjoner til. Kunnskap og vennskap henvises til evig skjensel i troen på at det bidrar til å stoppe Russlands uhyrlige krig og autoritære kleptokrati. Så hvordan skal vi håndtere våre relasjoner til mennesker i en autoritær stat som gjør seg skyldig i de mest grusomme overgrep?

Et godt eksempel på slike grunnleggende utfordringer kom til syne gjennom mitt besøk i Arkhangelsk nylig. Hensikten var å besøke gamle venner som ikke lenger får visum til Norge. I den anledning ble jeg forespurt av den norske honorære konsulen om jeg kunne holde et foredrag på en bokmesse som var en del av festivalen «Hvite netter». Valg av tema var mitt eget. Siden jeg er professor emeritus ved Universitet i Tromsø, gjorde jeg det klart for konsulen at jeg deltok som privatperson og ikke på noe vis representerte universitetet. Et par forgjeves forsøk på få UiTs synspunkter på mitt besøk var mislykket. Jeg skrev derfor til den norske ambassaden i Moskva og ba om deres synspunkter på arrangementet og mitt foredrag. Svaret fra den norske ambassadøren Kvile var at han hadde «ingen betenkeligheter» rundt besøket, det var bare å reise. Den norske ambassaden sendte selv en representant.

Russland

Professorer reiste til Russ­land: — Brudd på regelverket

Turen ble gjennomført og foredraget ble holdt (27 tilhørere), mens naboteltet var fullt av folk som ville lære om Jon Fosse. På turen hjem måtte vi overnatte i Murmansk hvor «Norskeklubben» tok oss med på museumsbesøk. Klubben besto av et tjuetalls mennesker i alle aldre som hadde lært seg norsk i regi av Barentssamarbeidet og som gjerne ville holde sine ferdigheter ved like.

Dermed ble nå bordet duket for medias regi og den norske dagsorden. NRK og Nordlys konfronterte prorektor Winther ved UiT med den klikkvennlige opplysningen om at «to professorer tilknyttet UiT skal ha vært på reise i Russland». Winther fulgte opp med at det er «et brudd på institusjonens regler og ser alvorlig på det». UiT er i «en kartleggingsfase», men har ikke «vært i kontakt med PST». Reglene det vises til er mildt sagt uklare, UD og UiT har tydeligvis hver sine versjoner. «Forsker-til-forskersamarbeid» er tillatt. «Jobbreiser» er derimot ikke tillatt. Winther synes å mene at Norge har vedtatt en akademisk boikott av Russland og derfor kan regulere ansattes akademiske aktiviteter. Det er ikke riktig. Det er kun institusjonelt samarbeide som er avviklet. Som professor representerer jeg ikke UiT, jeg representerer kun meg selv og min forskning. Men UiT vil gjerne også kontrollere private feriereiser for å hindre at mitt besøk blir utnyttet til «innenlandspropaganda, noe ingen medier (etter mye arbeid) uansett har greid å påvise.

kina

Kontaktet PST etter henvendelse fra Kina

Men ballen ruller videre, etter hvert hinsides alle proporsjoner. Tidligere «spionsjef» Ole Kaldager kan fortelle at mitt besøk er en «gavepakke» til russisk etterretning og advarer sterkt mot «honningfeller». Tidligere etterretningsagent Mahmoud Farahmand følger opp med at russerne kan ønske å «-etablere en relasjon for så utsette disse (forskerne) for en påvirkningsoperasjon». Oppslagene følges opp med linker til den vel kjente russiske spionen ved UiT samt Frode Berg og hans meritter. Diverse forskere leverer selvfølgeligheter til media på løpende bånd. Samtidig mottar jeg hatmeldinger om min «støtte til Russlands krig i Ukraina». Alt dette som en følge av mitt private foredrag for 27 mennesker på en bokmesse i Arkhangelsk.

Hva handlet så foredraget om, vil kanskje noen spørre? Som vi alle vet eksisterer det knapt muligheter for regimekritikk i dagens Russland. Så har det seg slik at en verdenskjent russisk lingvist, Igor Diakonoff, tilbrakte vinteren 1944-45 i ruinhaugene i Kirkenes. Han var oppvokst i Norge, faren var diplomat og ble skutt under Stalins utrenskninger. Diakonoff opplevelser av krigens gru førte til et moralfilosofisk verk, «The Kirkenes Ethics», skrevet på gamle tyske flygeblad. På 1990-tallet ble dette utgitt som bok, også på engelsk. Boken handler om forskjellen på det gode og det onde, hvordan man skal forholde seg til sine naboer, dvs. sine medmennesker. Diakonoff kommer med klare opposisjonelle synspunkter og en sterk implisitt kritikk av russiske militære prosjekter. Flere av hans etterkommere har i dag forlatt Russland, men de oppfordret meg sterkt til å snakke om sin far og farfar. Sønnen Aleksei Jankowski-Diakonoff laget for øvrig en dokumentar om faren og hans arbeid. Dokumentaren er lenket til over. 

spionasje

Kan bli rettssak mot gjesteforsker i høst