jubilant
Professor Bernt (80): — Bør ikke selv få bestemme hvilke fag de skal tilby
Politikerne må si noe om hvilken utdanning vi skal ha, og om hvor vi skal ha den, sier Jan Fridtjof Bernt. Jussprofessoren fyller 80, og har ingen planer om å bli fulltidspensjonist.
Universitet og høgskoler skal ikke selv få bestemme om de skal legge ned studiesteder.
Det ligger inne i forslaget til ny universitets- og høgskolelov, som regjeringen la frem 16. juni. Saken skal nå behandles i Stortinget.
I dag er det universitetene og høgskolene selv som bestemmer hvor de vil ha studiested, sist tematisert gjennom Nesna-saken. Dette vil regjeringen endre på, og foreslår at myndigheten til å beslutte nedleggelse av studiesteder legges til Kongen i statsråd.
Reaksjonene var sterke.
— Borten Moe foreslår ofte at sektoren skal være autonom, bortsett fra når de er uenig med Senterpartiet, sa Abid Raja.
— Nå kan institusjonene bli tvunget til å drive studiesteder som ikke har forutsetninger for å tilby utdanning av høy kvalitet, sa leder av Norsk studentorganisasjon, Maika Marie Godal Dam.
Men uansett hvem som bestemmer hvor det skal være utdanningsinstitusjoner: Er det utdanningsinstitusjonene selv som skal vedta hvilke studietilbud de skal ha?
Nei, sier Jan Fridthjof Bernt.
— Her skyver myndighetene fra seg ansvaret for vanskelige valg, sier han.
Mindre enn ett amerikansk universitet
Bernt er professor emeritus ved Det juridiske fakultetet ved Universitetet i Bergen (UiB), og den første universitets- og høgskolelovens «far». I dag, 6. juli, fyller nestoren 80 år. Mer om alt dette senere.
Men først: Denne våren har det gått en debatt ved Universitetet i Bergen. Økonomien tillater ikke å gjenansette i alle stillinger der noen slutter ved Det humanistiske fakultetet, sa fakultetsledelsen, og foreslo blant annet å ikke ansette i to stillinger i teatervitenskap. Dette ville ført til at faget bare hadde en fast, vitenskapelig stilling igjen — i praksis en nedleggelse av faget, sa professor Keld Hyldig.
Det hele endte med at teatervitenskap fikk ansette i en av de to stillingene.
Men skal en slik beslutning tas på fakultetsnivå?
— UiB bør ikke alene avgjøre om de skal tilby teatervitenskap eller ikke, sier Bernt, og bruker den ferske saken som eksempel.
— Politikerne må si noe om hvilken utdanning vi skal ha, og om hvor vi skal ha den. Hvor mange steder skal vi for eksempel tilby lærerutdanning?
I dag får universitet og høgskoler betalt for blant annet hvor mange studenter som fullfører studiene sine til normert tid. Klaus Mohn, rektor ved Universitetet i Stavanger, har tidligere sagt til Khrono at man kanskje må kutte utdanningstilbud man ikke tjener penger på.
— Vi ser en ansvarsflukt hos politikerne, og en bedriftstenkning, sier Bernt.
— Det er ansvarsløst, både forskningspolitisk og utdanningspolitisk, å se universitet og høgskoler som bedrifter i et bedriftsøkonomisk konkurransemarked.
Han viser til at universitet og høgskoler i dag i økende grad er avhengig av å finansiere deler av virksomheten gjennom konkurranse om resultatbasert finansiering, både fordi deler av den statlige finansieringen er knyttet til tildelte studieplasser og avlagte eksamener, og gjennom eksternfinansiert forskning.
— Men her må man huske at hele universitets- og høgskolesektoren i Norge er mindre enn University of California. Da er det ganske problematisk at faglig-strategiske valg av betydning treffes ved de enkelte institusjonene i stedet for på grunnlag av politisk ansvarlig styring og prioritering av de begrensede nasjonale menneskelige og nasjonale ressursene, sier Bernt.
Ansatt fra 1969
Det er vår i Bergen når Khrono møter Bernt på Nygårdshøyden. Hit reiste han fra hjemmet nord i Bergen daglig i mange, mange år. Dels sittende på buss i langsomt krypende kø, senere med parkering på Nygårshøyden der han satte bilen fra seg og spaserte ut til Dragefjellet skole. Skolen var bygget som barneskole, men ble overtatt av UiB 1980.
Jan Fridtjof Bernt var ansatt ved UiB helt fra universitetet begynte å tilby jussutdanning i 1969. Da var han nyutdannet fra Universitetet i Oslo.
— Det var sett på som selvsagt at jeg skulle studere. Da jeg gikk på gymnaset ble det tydelig at jeg hadde min styrke på den verbale siden, sier Bernt.
Han studerte fem år i Oslo og vendte tilbake til Bergen sammen med russekjæresten og den blivende lektoren, som han nå hadde giftet seg med. Bernt fikk stilling som dommerfullmektig i hjembyen, og hadde jobbet som det i åtte måneder da han fikk spørsmål om han kunne tenke seg å være med på å starte opp jussutdanning ved Universitetet i Bergen.
I det ferske jussmiljøet var det to professorer og tre lektorer, blant sistnevnte var Bernt, som skulle undervise jusstudenter. I løpet av de tre første årene kunne man kvalifisere seg for fast stilling ved UiB, noe Bernt gjorde.
— Det hadde da allerede vært privatistundervisning i juss i Bergen, med eksamen i Oslo i flere år, og det var et sted mellom 35 og 70 studenter der da UiB startet opp, sier han.
Et studium for de mange — der få sto
Juss var lenge et åpent studium. Da Bernt studerte i Oslo på 1960-tallet var det om lag 700 studenter. Bemanningsfaktoren var lav, strykprosenten høg.
— En tredjedel strøk, en tredjedel fikk laud. Det var lagt opp til selvstudium med et svært sparsomt undervisningstilbud ut over rene kateterforelesninger. Det ga stor frihet for de flinkeste, men førte til lange og til dels trøstesløse studieår for mange, sier Bernt.
Juss hadde opprinnelig bare to store eksamener, basert på tre og to års studium. Så delte man den første avdelingen i to, men det viste seg å være lite effektivt for å få ned strykprosenten. Bemanningen var fremdeles lav.
I dag er studieordningen en helt annen. Det er høge poengkrav for å komme inn, og det brukes mer undervisningsressurser på de første studieårene, med obligatorisk undervisningsopplegg i mindre grupper og oppgaver som må leveres i løpet av kursene for at deltakelsen skal bli godkjent.
Høge poengkrav er ikke noen fordel, mener Bernt, og han er tydelig på at noe måtte gjøres.
— Det var stryk opp mot femtitallet, så for studentene handlet det om å finne ut hvordan man kunne komme seg over gjerdet uten å spjære buksen.
Hva ble løsningen? Å dele studiet inn i mindre deler som kunne bygge på hverandre i en logisk rekkefølge og satse på eksamensoppgaver med fokus på de sentrale temaene i faget, og med obligatorisk undervisning som ramme for et bredere overblikk.
Laget felles lov
I 1995 kom den aller første universitets- og høgskoleloven. Det var nettopp Jan Fridthjof Bernt som ledet arbeidet. Året etter ble han rektor ved UiB. På 1990-tallet var rektorperiodene tre år, og Bernt sier at han hadde bestemt seg for at han bare ville sitte en periode, så ville han tilbake til forskningen.
— En hovedoppgave i mandatet for lovutvalget var å oppdatere og utvide virkeområdet for den felles loven for universitetene og de vitenskapelige høgskolene, sier Bernt.
Denne loven kom i 1989, før den tid hadde hvert universitet sin egen lov. I 1994 kom reformen som slo de 26 gamle distriktshøgskolene sammen med andre høgskoler. Det var derfor behov for at loven også gjaldt høgskolene, og Bernt ble oppnevnt som leder for et utvalg som skulle utforme en ny lov for universitetene og de statlige høgskolene.
— Loven av 1989 bygde på den tradisjonelle universitetstradisjonen, og en hovedoppgave for oss var å bevare og skjerme universitetenes autonome status, både faglig og organisatorisk, sier Bernt.
Dette var et grunnprinsipp i loven som ble utformet, sier han.
— Men departementet var skeptisk, og holdt fast ved at det måtte ha generell instruksjonsmyndighet når det gjaldt driften av institusjonene, og ønsket også å oppnevne flertallet av medlemmene av styrene, sier Bernt.
Han sier at dette er en diskusjon som har fortsatt ved senere arbeid med å reformere universitets- og høgskoleloven.
Dagens universitets- og høgskolelov ble vedtatt i 2021. Da kom det blant annet inn krav om to sensorer. Det var forslag om at de institusjonene som har valgt rektor skal ha ekstern styreleder, men dette forslaget ble droppet.
Men nettopp ledelsesform er noe av det som har vært debattert i flere runder tilbake til 1995. Skal rektor være valgt, og også være styreleder, eller skal rektor være ansatt og styreleder være oppnevnt av departementet. Det siste kaller Bernt en aksjeselskapslignende form, og denne modellen er han kritisk til. Han mener at det er viktig å holde fast ved faglig lederskap som den grunnleggende organisasjonsmodellen.
— Man må kunne drøfte graden av autonomi når det gjelder ressursbruk og rammebetingelser. Universiteter og høgskoler drives for skattepenger. Men intellektuell kapasitet er den knappeste ressursen vi har, og da er det grunnleggende viktig at vi unngår bedriftsmessig byråkratisering av virksomheten, mener Bernt.
Mest yrkesaktiv
Emeritusen viser vei utover mot Det juridiske fakultetet. Den gamle skolen fra 1890 fikk et tilbygg i 1994. I 2009 kom det som blir kalt jus 2, der blant annet Christian Michelsens Institutt og Bergen Global også holder til.
Det er bare de par siste årene Bernt ikke har hatt kontor her. Han hadde emeritusplass fra han gikk av for aldersgrensen da han var 70 (og et halvt), men nå er det hjemmekontor — med noen turer til fakultetet — som gjelder.
— Jeg skriver en del, og bruker en del tid på andre oppgaver som foredrag og styreverv. Ellers kan jeg også bruke tid på å gå på treningssenter, for å ta vare på meg selv, og på andre av livets gleder. Men jeg vil nok si at jeg er mer yrkesaktiv enn pensjonist, sier 80-åringen.
Om sine egne forskningsinteresser sier han at veien har blitt til etter hvert.
— Det er så mange dører man har lyst til å gå gjennom. Da handler det om å klare å ha en balanse mellom hovedspor og sidespor, sier Bernt.
— Ikke sjelden har jeg møtt de mest interessante og lærerike problemstillingene på områder som ligger i utkanten av det jeg tidligere har arbeidet med.
Liker ikke begrepet «selvplagiering»
Han er en av dem som stort sett alltid svarer når en journalist ringer.
Den siste saken han har uttalt seg tydelig om, er selvplagieringssaken ved Høgskolen i Innlandet, der en student ble utestengt for å ha gjenbrukt egen tekst — fra en eksamen vedkommende ikke besto.
Nå skal ikke selvplagiering straffes like hardt lenger, sa forsknings- og høgere utdanningsminister Ola Borten Moe i forbindelse av presentasjonen av ny universitets- og høgskolelov. Gjenbruk av upublisert arbeid, og arbeid som ikke har gitt uttelling, skal framover ikke regnes som fusk.
Studenten tapte i tingretten, men har anket.
Bernt har tatt til orde for å sette rettsbehandlingen på pause, i påvente av en avklaring om hvordan reglene egentlig skal forstås, om de har blitt praktisert riktig, og om det er hjemmel i lovens regler for slike strenge sanksjoner for handlinger som ligger klart utenfor den etablerte forståelsen av hva som kan kalles fusk ved eksamen.
— Dette minner jo etter hvert litt om Nav-skandalen, synes jeg, sa Bernt, og viste til at Felles klagenemnd i Oslo har lagt til grunn en svært vid forståelse av begrepet fusk i klagesakene.
— Dette har vært styrende for det som har skjedd på en del institusjoner.
Bernt synes statsråden burde føle et ansvar for å få avklart dette, i stedet for å prøve å skremme studenten til å trekke anken.
— Selve begrepet «selvplagiering» oppfatter jeg som både irrasjonelt og urimelig stigmatiserende.
Svarer når journalister ringer
— Jeg har lært mye med utgangspunkt i at journalister har tatt kontakt, sier Bernt, og forteller om at en gang på 1990-tallet fikk han en telefon fra en journalist i Ålesund.
Saken var at en leder ved et sykehjem hadde sagt offentlig hvor ille det sto til, og fikk en skarp advarsel fra rådmannen. Dette ble en sak om varslervern.
Det ble også startskuddet for Bernts interesse for ytringsfrihet for offentlige ansatte.
— Man kan ikke sette munnbind på de som arbeider i første linje med å gi oss tjenester vi har krav på etter loven. Demokratiet kan ikke fungere dersom innbyggerne bare får den informasjonen som politisk og administrativ ledelse mener vi bør få, sier han.
Forsker med datteren
Bernt sier at det er viktig å prøve å fremstille og forklare rettsregler på en måte som er forståelig for folk flest.
— Det er både en balansegang og en treningssak. Juss er et fagfelt som er egnet for formidling. Den dreier seg i siste instans om viktige rammebetingelser for enkeltmenneskers liv, ikke bare om hva som står i departementale forarbeid og i høyesterettsdommer.
Bernts datter, Camilla Bernt, er professor ved Det juridiske fakultetet ved UiB. Hun forsker blant annet på sivilprosess og konflikthåndtering. Sammen har far og datter skrevet boken «God forvaltningsskikk — rettssikkerhet, kommunikasjon og konfliktforståelse i forvaltningen». Hovedtemaet er kommunikasjon og samhandling i første linje mellom borgere og forvaltning.
— Måten forvaltningen møter borgerne på er grunnleggende viktig. Man skal hjelpe og veilede dem, ikke bare bestemme over dem. Det handler om tjenesteyting, sier Bernt, og sier NAV-systemet er et skrekkens eksempel.
— Der ser vi altfor ofte firkantet regelrytteri og hardhendte disiplineringsøvelser overfor mennesker i en vanskelig livssituasjon, og når det reises kritikk, vises det gjerne til at dette skal man prøve å rette opp ved nye lov- og forskriftsbestemmelser. Realiteten er altfor ofte at problemet er at systemet er så komplekst og dårlig skrudd sammen at det ikke makter å gi borgerne den hjelp og veiledning de trenger.
Emeritusen understreker at det som blir beskrevet i lovverk er en tenkt idealverden — en juristskapt virkelighet.
— Det er litt med rettssikkerhet som det var da man i sin tid i England diskuterte om det fantes hekser, og slo fast at «det er klart at hekser finnes, for vi har lover mot det …».
Fikk eget seminar
Men hva tenker så Bernt om å fylle 80? Han skal ikke ha noen stor feiring, men skal tilbringe sommeren på sommerstedet på Sjælland, sammen med storfamilien. Tidlig i juni arrangerte fakultetet et eget seminar for jubilanten, med tittelen «Forvaltningsretten inn i fremtiden». Her deltok han også selv med et innlegg.
— Det er mye godt å si om Jan Fridthjof, og vel verdt å markere at han runder 80 år, skriver jussdekan Karl Harald Søvig i en e-post til Khrono.
— Han er en legende ved fakultetet, først og fremst gjennom sitt akademiske virke, men også som historiebærer. Som tittelen på seminaret viser har han alltid hatt blikket rettet fremover. Han har opp gjennom årene holdt mange innlegg hvor han han minnet tilhørerne om at den som vil kjøre bil ved å holde blikket i bakspeilet fort vil havarere.
— Jeg er fortsatt nysgjerrig, og takknemlig for å kunne fortsette å arbeide med et så spennende fag og samfunnsområde, sier Bernt selv.
— Har du noen gang tenkt på at du kunne gått fra dommerfullmektig til advokat og tjent mye mer enn man gjør som professor?
— Jeg har aldri angret. Dette har vært, og er, et ekstremt meningsfullt liv.