Nye Aarebroter blir neglisjert og marginalisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ti norske vitenskapsakademier avla forleden dag Kierulf-utvalget en visitt i Khrono. De stiller seg generelt støttende til NOUens konklusjoner, men er kritiske til prioriteringen av formidling, ikke minst forslaget om innføring av egne rapporterings- og belønningssystemer for formidlingsvirksomhet, og sterkere vektlegging av formidling ved ansettelser og opprykk.

Det pekes på tre innvendinger. For det første mener de et indikatorsystem ikke vil kunne skille mellom akademisk ytringsfrihet og allmenn ytringsfrihet på en tilfredsstillende måte. For det andre fryktes det at indikatorene blir styrende for forskernes prioriteringer, slik at det formidles mer, men ikke bedre. For det tredje hevdes det at det ikke er godtgjort at det i dag formidles for lite.

Akademisk ytringsfrihet

Her er ekspertenes forslag til hvordan den akademiske ytringsfriheten skal styrkes

Vi har en viss forståelse for skepsisen, for slike incentivsystemer har ofte utilsiktede konsekvenser. Det har for eksempel vært tilfelle for incentivsystemet for forskning. Det såkalte tellekantsystemet har heller ikke fungert optimalt. For eksempel gir det få incentiver til å skrive lærebøker.

Tellekantlogikken har dessuten vært førende for forskeres prioriteringer. Mange prioriterer formidling lavt fordi det ikke gir noen formell uttelling. Utviklingen har ført til en uproporsjonal oppblomstring av (røver) tidsskrifter, og stadig flere publiserer og i et tiltakende tempo. Dermed har og tar man seg også mindre tid til å lese andres forskning. Slik har akademia blitt innhentet av sin egen logikk og havnet i en absurd situasjon: Flere og flere skriver, og færre og færre tar seg tid til å lese. De fleste er nok enige i at dette er uheldig.

Selv om forfatterne kan ha rett i at det ikke formidles for lite, forskes det altså heller ikke for lite, i hvert fall ikke kvantitativt sett.

Forskning, undervisning og formidling er kjerneelementene i universitetets virksomhet. Enten det skjer gjennom incentivordninger eller på andre måter, må det institusjonelle rammeverket støtte opp under alle disse elementene. Et universitet gjør mange ting. På individnivå kan fordelingen mellom forskere variere. Noen har sin sterkeste side som forskere, andre som undervisere, atter andre som formidlere. Det er summen på institusjonsnivå som teller, ikke fordelingen hos hver enkelt. Universitetene kan tjene på å tenke i lys av Nils Arne Eggens godfot, altså at man støtter opp under hver enkelts og hvert enkelt miljøs sterkeste sider. Men det forutsetter at også formidling oppmuntres. Det trenger ikke skje gjennom økonomiske incentiver, men bør nok gjerne spille en større rolle for eksempel i ansettelses- og opprykkssaker. Det er viktig at universitetene også har plass til folk som Frank Aarebrot.

Mens både undervisning og forskning for lengst er blitt offer for målemanien i New public management-ideologien, måles altså ikke formidling. Dermed er det heller ikke egnet til å overraske at dette nedprioriteres ikke bare av forskere, men også av institusjonene, som normalt er like vare for myndighetenes styringsincentiver som enkeltforskerne.

Som fast ansatt kan man velge å gå motstrøms ved å vektlegge formidling, uten at det får andre konsekvenser enn at man antagelig forsinker sitt eget tempo i den akademiske karrierestigen. Slik får akademia fort et A- og B-lag, hvor sistnevnte gruppe utgjøres av de som har mot nok (eller dumskap nok) til ikke å følge spillereglene om kontinuerlig og hurtig vitenskapelig publisering. Og enda viktigere: Det øker risikoen for monokulturer ved universitetene, hvor en stadig større andel først og fremst er publiseringsmaskiner. Vi trenger dem også, men vi trenger ikke bare dem.

Nye Aarebroter blir neglisjert og marginalisert i systemet. Aarebrot ville nok klart seg også i dagens virkelighet, men han ville ha måttet prioritere annerledes i sine unge år og neppe blitt den han ble. Det er ikke bærekraftig at sektoren fortsetter å ignorere en viktig del av mandatet.

Debatt ● hilde h. holsten

Å formidle mer er ikke bare opp til hver enkelt forsker

Forskere skal ikke nødvendigvis være mikrofonstativ for journalister, og det er heller ikke et mål i seg selv av forskere skal oppta spalteplass i avisene. Vi mener imidlertid at forskere er forpliktet til å besvare henvendelser fra journalister om temaer forskeren er ekspert på. Videre bør det være et minimumskrav at forskere formidler hovedfunn (og deres implikasjoner) fra større forskningsprosjekter overfor en bredere opplyst offentlighet.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Før man oppfordrer til mer formidling og incentiver for dette, trengs en debatt om hva forskningsformidling bør være. Kierulf-utvalget går ikke særlig inn på dette, men nøyer seg meg noen overordnede rammer om at akademisk formidling innebærer at formidlingen er knyttet til «eget fagfelt i vid forstand» og at den er «rettet mot allmennheten» med en «distribusjon som gjør den tilgjengelig for de fleste som kan ha interesse av den» (s. 93).

Vi mener det er mulig, og kanskje også ønskelig, med en bredere formidlingsforståelse. Ikke minst er formidling av andres forskning aktuelt. Dette kan implisere at man ikke trenger å være ekspert på temaet som debatteres, bare man er ekspert for eksempel på begrepsapparatet som kan kaste lys over fenomenet. All vitenskapelig innsikt som kan bidra til å tilføre den offentlige samtalen noe, er av interesse. Å kommunisere med en bredere offentlighet i det offentlige ordskiftet er et gode i det demokratiske kretsløpet. Det bør også belønnes, om akademia vil ta sitt samfunnsoppdrag på alvor.

Som sagt er vi ikke overbevist om at et økonomisk incentivsystem for formidling er veien å gå, like lite som vi er om at det fungerer så godt når det gjelder forskning. Men siden institusjonene som nevnt raskt forholder seg til de signaler som sendes gjennom incentivene, er det disse systemenes prioritering mellom forskning, utdanning og formidling som er av interesse, fordi de påvirker vilkårene forskere har for å bruke tid og ressurser på de ulike oppgavene. Hatlen-utvalget foreslo å konsentrere incentivene om utdanning, og fjerne tellekantene i forskningen. Det er sympatisk nok, men fører i sin tur fort til at institusjonene nedprioriterer forskning. På samme måte er det med formidling: I utgangspunktet burde det ikke være så viktig å honorere institusjonene for det, men formidlingen blir likevel skadelidende hvis de honoreres for alt annet.

En skal heller ikke undervurdere verdien av formidling når det gjelder å gjøre et fagområde «relevant for rekruttering av studenter», som det heter, og som er så populært for tiden. Selv fanget vi langt på vei interesse for sosiologi fordi sosiologer kunne tilby oss de mest innsiktsfulle samtidsdiagnosene i offentligheten.

Les også:

kronikk ● astrid skjerven

Publisering, formidling og retts­beskyttelse: Er akademikere fritt vilt?

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside