LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Kjønn
Kvinnelige forskere blir mindre sitert, men mer lest enn mannlige. Hvorfor?
Forklaringen er at kvinner oftere engasjerer seg i samfunnsnyttig forskning, svarer forskere. Det må få konsekvenser for evalueringssystemet, mener de.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Brussel (Khrono): Kvinnelige forskere siteres mindre enn mannlige, slår en fersk studie fast. Overraskende? Strengt tatt ikke, andre studier har konkludert med det samme.
Men den ferske studien «Gender differences in the aims and impacts of research» stanser ikke der.
Utgangspunktet for denne studien er en gjennomgang av nesten 27.000 artikler med kvinnelig førsteforfatter ved fire norske universiteter, publisert i perioden 2011-2017, Denne viste at artiklene med mannlig førsteforfatter var 16 prosent mer siterte.
Men forskerne stanset som sagt ikke ved siteringene. De sjekket også lesing av artiklene, ved å se på hvor ofte sammendraget på tidsskriftets nettside var lest. Her var bildet et ganske annet. Artiklene med kvinnelige førsteforfattere var 59 prosent mer lest.
— Det var dette paradokset, at man blir mindre sitert, men mer lest, vi stoppet opp ved. Vi tenkte at dette må ha noe å gjøre med innholdet i artiklene og kanskje relevansen for leserne.
Det sier Gunnar Sivertsen til Khrono. Forskeren ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) er en av forfatterne bak studien, han har også skrevet om den i en blogg hos London School of Economics, sammen med professor Lin Zhang ved Universitetet i Wuhan. Det er publisert en norsk versjon i Forskningspolitikk.
De fire universitetene er Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, NTNU og UiT Norges arktiske universitet.
Rettet siktet inn mot innholdet
«Siden vi utgangspunktet sammenlignet med gjennomsnittet innenfor hvert fag, kunne ulike valg av fag ikke være forklaringen,» skriver de to forskerne.
De fortsatte jakten, og som Sivertsen sier rettet de siktet inn mot innholdet i artiklene.
Etter å ha gått gjennom et knippe sammendrag endte de med en hypotese om at mannlige forskere oftere engasjerte seg i forskning rettet mot vitenskapelig framgang, mens kvinnelige oftere engasjerte seg i forskning rettet mot samfunnsnytten.
Det var dette paradokset, at man blir mindre sitert, men mer lest, vi stoppet opp ved. Vi tenkte at dette må ha noe å gjøre med innholdet i artiklene og kanskje relevansen for leserne.
Gunnar Sivertsen
De gikk deretter gjennom 1200 sammendrag og klassifiserte dem som enten hovedsakelig rettet mot vitenskapelig framgang eller mot samfunnsnytte. Og som den oppvakte Khrono-leser nok har skjønt viste gjennomgangen at artikler rettet mot samfunnsnytte var mer lest og hadde oftere kvinnelig førsteforfatter, de med vitenskapelig framgang som hovedmål var oftere sitert og hadde oftere mannlig førsteforfatter.
Men, som de to forskerne skriver:
«Selv innenfor kategoriene mye sitert eller mye lest fant vi den samme kjønnsforskjellen: Artikler med kvinnelige førsteforfattere er oftere rettet mot samfunnsnytte».
Så hvor leses og siteres noe mer?
I artikkelen understrekes det at deres skille er et annet enn det velkjente skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning.
— Vi prøver å skape et begrep som dekker bruk i alle fagområder, som Sivertsen sier det.
Eller som de skriver:
«Vårt utgangspunkt er at forskning i hele fagbredden kan være samfunnsnyttig, men på ulike måter. I vitenskapelige sammendrag vil man se at formålet med forskningsprosjektet er uttrykt på en konkret og spesifikk måte for både faget og konteksten. Det dreier seg likevel sjelden om å flytte ferdige funn fra grunnforskning over på et anvendelsesområde.»
Så hvorfor blir det ene mer sitert og det andre mer lest? Sivertsen viser til at siteringer kommer fra annen vitenskapelig produksjon.
— Når man siterer er man egentlig i kommunikasjon med tidligere forskning. La oss si at du har tredve referanser i en ny publikasjon, da vil i hvert fall en del av dem, særlig i det som er knyttet til innledningen, vise til allerede høyt siterte arbeider.
I bloggen viser de til at det er velkjent at grunnforskning siteres mer enn anvendt forskning, men de legger til at «denne forståelsen har hittil ikke vært knyttet til to andre forskningspolitiske temaer med større aktualitet, forskningens samfunnsnytte og kjønnsforskjeller blant forskere. Det har heller ikke før vært kjent at kvinnelige forskeres artikler blir mer lest, ei heller at denne forskjellen kan ha sammenheng med forskningens formål».
Så hva med leserne?
— Leserne er opptatt av selve funnet, kanskje også ut fra et brukerperspektiv. Disse leserne kan også komme fra utenfor forskningen, det kan for eksempel være ansatte i sykehusene som har bruk for den nye kunnskapen i sin praksis, sier Sivertsen.
Utelukker ikke andre forklaringer
Det er som sagt ikke første gang en studie viser at mannlige forskere i snitt siteres mer enn kvinnelige.
Det er blitt vist til ulike forklaringer, som at menn skryter mer av sin egen forskning. Eller at kvinner har kortere forskerkarrierer enn menn.
Sivertsen var også en av forfatterne bak en studie som for ti år siden så på kjønnsforskjeller i publiseringer og siteringer. Den gang pekte de på at mannlige forskere publiserer mer.
Så hvordan står konklusjonen fra den ferske studien seg opp mot tidligere forklaringer?
— Vi har et svar som ikke utelukker andre forklaringer, det er bare ingen som har gitt dette svaret før. Et svar vi kom fram til i studien for ti år siden var at menn publiserer mer og dermed kan sitere seg selv mer. Noe av grunnen er større vitenskapelig produksjon, du får flere artikler å bli sitert på.
Det nye er at de knytter forskjellen til formålet med forskningen, sier Sivertsen og legger til at om de ikke hadde målt leseinteressen ville de ha stått ved det samme resultatet som for ti år siden.
Avlegger evalueringsdebatt en visitt
I slutten av studien slår forfatterne fast funnene har «implikasjoner for forskningsevaluering- og finansiering, og for kjønnspolitikken i forskningssystemet».
— Dette er direkte knyttet til to viktige forskningspolitiske temaer, sier Sivertsen og fortsetter:
— I det norske tellekantsystemet betyr ikke siteringer noe, bare publiseringer. Men ellers i forskningen, i forskningsevalueringen og tildelingen av forskningsressurser, betyr nok siteringer en god del. I Forskningsrådets søknadssystem har det tradisjonelt betydd mye om man var veletablert og mye sitert. Vi fører inn et kjønnsperspektiv her.
Sivertsen viser til at evalueringene fra Forskningsrådet er blitt heftig diskutert i Khrono det siste året, blant annet etter at UiO-professor Inger Skjelsbæk tok et kraftig oppgjør etter at hun hadde fått bunnkarakter fra Forskningsrådet, men prestisjestipend fra Det europeiske forskningsrådet (ERC).
Nifu-forskeren viser til at samfunnsnytte har kommet opp de siste årene, også i Forskningsrådets evalueringssystem. At dette er blitt kraftig diskutert mener han handler om at «man ser at veldig mye av midlene ikke går til det som vi fortsetter å kalle anvendt forskning».
Han legger til at en også ser tendens til at mindre universiteter og forskningsinstitutter kommer dårligere ut. Sivertsen mener det kan skyldes at Forskningsrådet har innført et skille der det først vurderes om det er «excellent» forskning.
— Deretter knyttes det eventuelt til en samfunnsrelevans, som jo Forskningsrådet har som mandat å tildele ut fra. Man bør tenke gjennom hvilke kriterier som brukes når man tildeler ressurser til forskning, eller stillinger til forskere. Vi varsler om at her er det også et kjønnsperspektiv. Om man systematisk finansierer forskning som siteres høyt og primært har intern vitenskapelig interesse, så underprioriterer man kanskje muligheten for kvinner, samtidig som man underprioriterer muligheten for samfunnsnytte, sier han.
