gradsforskriften
Juss: — Typisk at noen vil trekke opp stigen etter seg
Jussprofessor Erling Hjelmeng ved UiO mener økt konkurranse vil være bra for jussutdanning i Norge. Eks-konkurransedirektør Christine B. Meyer er i tvil om flere tilbud vil bidra til økt studiekvalitet.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Professor Erling Hjelmeng er en av landets fremste eksperter på konkurransefeltet. Han har også vært studiedekan på juss ved Universitetet i Oslo (UiO).
Ikke godt av beskyttelse
— Hovedspørsmålet er om de etablerte utdanningene har nok å strekke seg etter. Fordi det er jo ingen konkurranse om studentene. Etterspørselen er så stor at de er sjeleglad bare de kommer inn. Fra et slikt perspektiv er det ikke noen type virksomhet som har godt av å være beskyttet, sier Hjelmeng.
Han mener økt konkurranse vil føre til økt kvalitet.
— Se på BI som sier de hele tiden er konkurranseutsatt fordi inntektsgrunnlaget forsvinner dersom studentene uteblir. Det er klart at om man blir pustet litt mer i nakken strekker man seg enda lenger. Se på NRK etter at de fikk konkurranse. Det samme gjelder Tine som har fått sitt monopol brutt. Det har ført til at de har forbedret seg, sier Hjelmeng.
Han mener studentoppropet som ble initiert fra juss-studenter ved Universitetet i Bergen (UiB), bare bekrefter dette bildet.
— Jeg så det oppropet og tenker at slikt blir nokså typisk. De som er innenfor, om det så bare er ett trinn opp, ønsker ikke at det skal bli flere om beinet og vil forsøke å trekke opp stigen i forhold til de som står utenfor, sier Hjelmeng.
Meningsløst
Annonse
BLI VARSLET
OM SISTE NYTT
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste nyhetene - både nasjonalt og nær deg
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
Han mener det ikke er noe argument at det allerede er stor konkurranse om de beste juristjobbene.
— Det er vel og bra med sterk konkurranse om de beste jobbene. Samtidig sliter kommunene med å ansette jurister. Da mener de løsningen skulle være å gjøre kommunejobbene mer attraktive. Gitt et likt antall ferdigutdannede jurister ville en slik løsning altså føre til sterkere konkurranse om de kommunale jobbene også? For meg blir dette litt meningsløst, sier Hjelmeng.
— Hva med tilgangen på lærekrefter? Hvilke utfordringer ligger på det feltet?
— Jeg tror det handler om et midlertidig problem, der institusjonene trenger tid for å tilpasse seg. Samtidig er det slik i dag at mange av lærekreftene på utdanningene utenfor de som tilbyr fullt juss-studium i dag fylles av fagfolk fra de etablerte institusjonene gjennom såkalte bistillinger. Om dette blir løsningen for de som eventuelt får starte opp fulle juss-utdanninger tenker jeg at det vil være like godt å øke kapasiteten hos de etablerte, sier Hjelmeng.
Bachelor-jurister
Jussprofessoren mener også det kan finnes andre løsninger enn å utvide utdannelsen av jurister på masternivå.
— Det er klart at i bachelorleddet finnes det god kapasitet når det gjelder utdanning og studieplasser innen juss. Det kan tenkes at behovet for jurister i kommunene kan dekkes gjennom bachelorgraden. Her har studentene i stor grad den fagkretsen som trengs i kommunene og at disse kan få mye ut av en bachelorjurist, sier Hjelmeng.
Hvor mye konkurranse ?
Professor Christine B. Meyer ved Norges Handelshøyskole er tidligere direktør for Konkurransetilsynet. Hun mener det ikke nødvendigvis blir bedre utdanning med økt konkurranse.
— Målet må være å sikre best mulig utdanning. Jeg er ikke sikker på om økt konkurranse vil være det rette virkemiddelet. Iallfall må vi spørre hvor mye mer konkurranse som trengs, ut over den som allerede er, sier Meyer.
Hun mener det er en fare for at resultatet blir flere, men svakere miljøer.
— I så fall kan det være bedre å utvide kapasiteten ved de eksisterende institusjonene. Det er slik jeg forstår det mange ulike disipliner innen fagfelt som jus og medisin, og noen av disse har relativt tynne miljøer allerede, sier Meyer.
Kortsiktig tenkning
Hun viser også til sitt eget fagfelt, der NHH fikk konkurranse fra BI og etter hvert flere andre om siviløkonomutdanning.
— Jeg kan selvfølgelig ikke si at NHH ikke hadde godt av å få BI som konkurrent. For det hadde vi. Men jeg er mer i tvil om hvor mange flere miljøer som trengtes for å sikre konkurranse og skjerping på dette feltet, sier økonomiprofessoren.
Hun er også bekymret for at nye studietilbud ikke nødvendigvis fører til studentenes beste på lengre sikt.
— Med økt konkurranse vil det kunne bli en tendens til at institusjonen tenker mer kortsiktig og legger opp en undervisning som gir faglig tilfredsstillelse på kort sikt, men som i et lengre perspektiv ikke gagner studentene, sier Meyer.
— Men om du ser det fra de mer unge universitetenes side. Det blir ikke lett å bygge seg opp?
— Det er for så vidt sant. Spørsmålet blir om man skal gå head-on i konkurransen og kjempe med de samme studietilbudene, eller heller bygge seg opp på der en har eller kan få klare fortrinn. Jeg tror det kan være en minst like god strategi. Samtidig er det jo også slik at man bør spørre om alle trenger å bli universitet. Vi har en spredt utdanningsstruktur, og om alle skal drive med forskning, kan kvaliteten blir tynnet ut etterhvert, sier Christine B. Meyer.
Ser ikke argumenter
Økonomiprofessor Tommy Staahl Gabrielsen ved Universitetet i Bergen er ekspert på konkurranseøkonomi.
— Dersom studiestedene har den kompetansen og kvaliteten som skal til ser jeg ikke argumentene for at man ikke skal tillate andre institusjoner å starte studier i for eksempel juss. Generelt er det slik at økt konkurranse vil være skjerpende og føre til høyere kvalitet. Men det finnes også situasjoner der den økte konkurransen ikke er kvalitetsfremmende, sier Tommy Staahl Gabrielsen.
Han forklarer at det i noen tilfeller vil være slik at en økt konkurranse bare fører til mer markedsføring og kanskje lavere kvalitet.
— Det finnes eksempler på det vi kaller et «race to the bottom» der utdanningsinstitusjonene bare vil gjøre det enklere for studentene å komme gjennom studiet og dermed senker kvaliteten, sier Gabrielsen.
Varierende kvalitet
— Og eksemplene er?
— Det er jo mange studier og fag som er helt frie for etablering i dag. Du kan for eksempel tenke deg et studium i en eller annen form for webdesign eller tilsvarende som de finnes svært mange av. Eller studier der store deler av studieplanen består av en reise til et eller annet fjernt eksotisk sted. Her kan det nok være sterkt varierende kvalitet. Dette kan være skapt av konkurranse, sier økonomiprofessoren.
— Hvorfor er det så viktig for «nye» studiesteder å få etablert disse utdanningene?
— Det er klart at med flere studier blir institusjonen mer attraktiv. Det er samme tankegangen som en dagligvarebutikk. Jo flere varer i hyllene, jo større grunn til å besøke butikken. Dette handler selvfølgelig også om at studentmiljøet blir større og det faglige miljøet bredere blant de ansatte, sier økonomiprofessoren.
— En argumentasjon mot flere medisinutdanninger har vært at fagmiljøer vannes ut?
— Det kan være et poeng, men det kan jo ikke gjelde generelt. I så fall burde vi hatt bare en medisinutdanning her til lands.
Stordriftsfordeler
— Hva er motargumentene i forhold til flere utdanningssteder innen juss som striden også står om?
— Generelt er det slik at det økonomisk sett kan være såkalte stordriftsfordeler innenfor noen fag. Det betyr at det krever store faste kostnader å tilby en utdanning, og dermed må disse kostnadene dekkes inn. Det vil ikke samfunnsmessig være ønskelig å etablere utdanning på mange steder slik at stordriftsfordelene ikke blir utnyttet.
— Er det tilfelle når det gjelder juss og medisin?
— Nå kjenner jeg litt for lite til detaljene i forhold til disse utdanningene. Men jeg vil tro at når det gjelder juss finnes det få stordriftsfordeler som må tas hensyn til, mens for medisin kan disse være mer betydelige. Innenfor medisin er det også samdriftsfordeler. Det betyr at å ha en medisinutdanning koblet til et sykehus, et universitetssykehus, vil gi åpenbare gevinster.
— Hva med distriktspolitikken?
— Det kan også være et poeng. Det er ofte slik at dersom ungdommer må flytte ut av distriktsregioner for å få utdannelse, så er det ikke alle som flytter tilbake etter endt utdanning. Dette kan føre til mangel på spesifikke typer arbeidskraft i enkelte regioner. Det betyr selvsagt ikke at man skal ha høyskoler og universiteter overalt. Det må veies opp mot argumentene som taler for en utdanningsmessig sentralisering.
