Debatt ● jostein gripsrud
Jasså, autonom teknologi tar makta fra oss? Oh, well
Hvis teknologien er autonom, ville det være rart om den ikke sjøl klarte såpass som en app eller to.
At en innovasjonsforsker kan hevde at teknologien utvikles autonomt, og at enhver bruk av teknologi tar makten fra menneskene, er et mysterium mener Jostein Gripsrud.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen
Det er mange som interesserer seg for teknologi og hvordan den skal forstås. Den første som kommenterte mitt utspill om Lars Nyres uttalelser i flere skriftmedier, var antropologen Annelin Eriksen. Antropologiske perspektiver er opplagt relevante, og jeg er enig i mye hun sier.
Men når hun hevder at Nyre «er opptatt av å nyansere den offentlige debatten rundt kontroll av teknologien», slo det meg som en diskutabel oppfatning. Og alt i den følgende setningen hennes kommer nettopp hans mangel på nyanser fram:
«Den moderne teknologien er allerede uavhengig av mennesket, den er «autonom», argumenterer han.»
En som forstår teknologien som uavhengig av mennesket, som autonom, nyanserer etter min oppfatning ikke «den offentlige debatten rundt kontroll av teknologien», han erklærer den som malapropos, unyttig – eller med hans egne ord i Forskerforum: «så utopisk og idealistisk at jeg ikke kan forholde meg til det».
Derfor har jeg heller ikke diskutert med ham i en rad fora, slik Eriksen dessverre får det til å virke som. Jeg har bare gjort det i dette – Khrono.
Det som interesserer meg, er hvordan en innovasjonsforsker som nettopp underviser i nyskapende bruk av en bestemt type teknologi, den digitale kommunikasjonsteknologien, kan mene at teknologi er og utvikles autonomt, og at enhver bruk av teknologi tar makten fra menneskene. Det fortoner seg umiddelbart som et lite mysterium.
I Forskerforum sa han «Jeg er en erkehumanist», og prøver visst nå å vise dette ved å si at jeg betrakter ham som en Don Quijote. (Mens jeg lurer på hvilke ridderromaner jeg skal ha antatt han har forlest seg på, og hvem som er hans Sancho Panza?)
Så er det likevel plutselig negativt å være humanist, og jeg representerer visst «Humanistens arroganse i møtet med ny teknologi.» Nyre viser til og med til en tekst som i opprinnelig form sto på pensumet mitt på engelsklinja i den skolen som ble kalt «gymnaset», nemlig C.P. Snows forelesning i 1959 i Cambridge, The Two Cultures.
Den handler om det altfor store skillet Snow mente å finne mellom humaniora («the arts», «the humanities») og (natur)vitenskap. Det burde bygges bruer mellom dem, mente han. Det er ikke Nyre så opptatt av.
Han mener «Gripsrud har ein avvisande tone som er typisk for humanistars forhold til moderne teknologi.» Men dét stemmer jo ikke. Hvor har han, erkehumanisten, dette synet fra? Det lyder mest som en avlegs klisjé som debatten omkring Snow på 60-tallet egentlig tok livet av. Det er i alle fall ikke en vitenskapelig, empirisk basert oppfatning.
Hvordan kan mekanisert landbruk og nazistenes utslettelsesleire bli «essensielt det samme»?
Jostein Gripsrud, professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen
Sjøl har jeg alltid vært begeistret bruker av alskens teknologi. Jeg jobbet på datamaskin hjemme fra 1987-88, jeg satt med bærbar maskin i Los Angeles i 1993 tilkoblet CompuServe og deres epost-system og nettleksikon, mens en survey jeg gjorde sammen med den da ferske sosiologen Jan Fredrik Hovden, allerede erfaren bruker av elektroniske oppslagstavler, i 1998 viste at ingen av studentene ved høyere utdanningsinstitusjoner i Bergen hadde tilgang til internett hjemme. Det hadde jeg.
Instituttet der Nyre nå jobber var altså tidlig ute med digitale produksjonsmidler. Vi hadde i god tid før år 2000 studenter som forsket på medieteknologi i filmproduksjon og ulike brukergrensesnitt i arbeid med datamaskiner. Vi leste og diskuterte både McLuhan og Kittler og flere andre før de fleste andre fagmiljøer på 80- og 90-tallet.
Så hvor Nyre har «den avvisande tonen som er typisk for humanistars forhold til moderne teknologi» fra, kan en bare fantasere om. Og hvor er det forresten erkehumanisten Nyre, helt uten egentlig teknisk utdannelse, egentlig har «skitnet seg til» som håndverker med å mekke digitale nyskapninger?
Hvis teknologien er autonom, ville det være rart om den ikke sjøl klarte såpass som en app eller to.
Det er viktig å holde fast ved det grunnleggende ved det opprinnelig tyske begrepet om Technik som ble oversatt til engelsk technology: Det dekket både håndverksmessig ferdighet og kunnskap på den ene siden og de materielle strukturene disse endte med å produsere på den andre.
Problemet med Nyres alltid polemiske og oftest selvmotsigende utsagn og utfall ligger kanskje i at han har lest for mye Heidegger om teknologi.
For hos Heidegger ble teknologibegrepet abstrahert til en «essens» som besto av en måte å se verden på. Det konkrete ble relativt uvesentlig. Etter den aktive støtten til nazismen og krigen ble Heidegger først nektet å undervise. Han returnerte imidlertid til Akademia og ga sine første forelesninger i 1948 i Bremen.
Den antakelig best kjente passasjen i disse finner en i den andre forelesningen, som i engelsk oversettelse lyder slik:
«Agriculture is now a mechanized food industry, in essence the same as the production of corpses in the gas chambers and extermination camps, the same as the blockading and starving of countries, the same as the production of hydrogen bombs.»
Hvordan kan mekanisert landbruk og nazistenes utslettelsesleire bli «essensielt det samme»? Hva slags tenkemåte er det som ikke bare ignorerer svære fysiske forskjeller, men også ser bort fra ekstreme etiske motsetninger og radikal urettferdighet?
Som den amerikanske filosofen Mark Blitz sa i 2014: «Whatever the full and subtle meaning of “in essence the same” is, Heidegger fails to address the difference in ethical weight between the two phenomena he compares, or to show a path for just political choice.»
Sjøl er jeg som før sterk tilhenger av intelligent, menneskevennlig teknologi, og jeg er motstander av en form for filosofisk idealisme som egentlig ikke forholder seg til virkelighetens konkrete aspekter. Jeg regner meg mest av alt som (kultur)historiker og er dypt skeptisk til alle former for «determinisme» - den konkrete analysen har alltid forrang.
Jeg har alltid likt og ofte vist til begrepet den franske marxistiske og strukturalistisk influerte filosofen Louis Althusser hentet fra Freuds psykoanalyse: overdeterminasjon, eller overbestemmelse. Det betyr at et gitt samfunnsmessig fenomen er bestemt av mange, seg i mellom uavhengige faktorer.
Teknologiske determinister er like dårlige historikere som alle deres slektninger med andre favoritter: De er reduksjonister. Teknologi i den overnevnte betydningen er viktig, men rollen den spiller avhenger av mangt og mange.
Jeg fastholder at sjølkjørende biler og busser er gode greier samfunnet gjerne kan tillate brukt om visse avgjørende sikkerhetskrav og etiske problemstillinger møtes tilfredsstillende. Hvis Fløybanen plutselig begynte å rause nedover fjellsiden, ville den ikke bli satt i drift igjen før feilen var undersøkt og sikret mot gjentakelse.
Jeg har ingenting mot at visse teknologiske løsninger gjør det mulig for en maskin å «tenke» og «skape» - når menneskene vil. Blir de på en eller annen måte farlige eller kontraproduktive, må en eventuelt kvitte seg med dem, slik annen ubrukelig teknologi har blitt kasta på skraphaugen.
Det er underlig for meg at Nyre ikke nevner noe om de fantastiske tingene som har skjedd gjennom bevisst satsing av penger og intelligens på å nå bestemte mål. Han mener åpenbart at p-piller, HIV-medisiner, Covid-vaksiner og en lang rekke andre framskritt tar makten fra brukerne sine.
Jeg har nå sjøl blitt avhengig av enkel teknologi for å kunne forflytte meg overhodet – rullestol, rullator, griperedskap for alskens ting utenfor rekkevidde og så videre. Hvorfra kommer den utrolige arrogansen som bedømmer alle disse sakene som maktstjelende ting teknologien sjøl har utviklet?
I denne uka ble jeg klar over at et høyteknologisk miljø ved Northwestern University i Chicago etter lang tids stor innsats har utviklet en væske som kan injiseres og som ved det de kaller «dansende molekyler» viser seg å regenerere og slik reparere skadet sentralnervesubstans.
Jasså, autonom teknologi? Tar makta fra oss? Oh, well.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
En akademisk julefortelling
Hun fikk samme jobb tre ganger. Nå er hun klar for nye oppgaver
Fortelling er beredskap
Norge publiserer tredje mest i forhold til folketallet
Stort tematisk mangfold i romjulsfilmene
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
To studenter er Årets navn i akademia