Ikke tilbake til — men fremdeles også penn og papir!

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Professor i universitetspedagogikk, Arild Raaheim, spør i et debattinnlegg 22.11.2024, om vi skal tilbake til penn og papir i utdanningene. Han konstaterer at de som roper på mer kontroll og gjeninnføring av gamle dagers eksamen, ikke synes å ta inn over seg hva dette vil ha å si for hva og hvordan studenter lærer. Videre skisserer han tre strategier vi kan velge som vurderingsformer for å påvirke studentenes læring i ønsket retning.

Som førsteamanuensis i pedagogikk med lang erfaring fra undervisning i den videregående skolen og fra lærerutdanningene i høyskolesystemet, ser jeg, som Raaheim, tilbake på utviklingen med diskusjonen om penn og papir, PC-eksamen, utfordringen med juks og behovet for kontroll i vurderingssystemene. 

Debatt ● Arild Raaheim

Tilbake til penn og papir?

Med all respekt, tenker jeg imidlertid ikke som Raaheim at argumenter for såkalte «gamle dagers eksamen» nødvendigvis innebærer å ikke forstår betydningen av studenters kritisk refleksjon og opplevde eierskap. Hans påstand om at fokus i utdanningene må være på læring, medfører også en rekke implikasjoner som ikke belyses i debattinnlegget.

For det første kan det hevdes at dagens utdanningssystemer ikke bør fokusere på læring, eller det den verdenskjente pedagogen Gert Biesta benevner som ‘learnification’, men på hva og hvordan studentene skal lære — og ikke minst hvorfor de skal lære det. Med et slikt utgangspunkt vil, slik jeg ser det, både Raaheims konvensjonelle, semi-konvensjonelle og radikale strategi være relevante med mer eller mindre fokus på studentmedvirkning, eierskap og kritisk refleksjon — alt etter hva, hvordan og hvorfor noe skal læres og vurderes.

kunstig intelligens

Vil avskaffe hjemme­eksamen: — Blir til slutt en parodi

For det andre trenger ikke penn og papir i læring og vurdering, defineres som et mindreverdig læringsverktøy. Tvert imot vil jeg påstå at det med riktig bruk kan fremstå som et mulighetsrom for å utvide studentenes læringskapasitet og kreativitet i oppgaveløsninger.

For det tredje hevder Raaheim at «kravet om å gå tilbake til penn og papir» dreier seg om behovet for kontroll, at vi later som om KI ikke eksisterer, og at vi ikke forstår at verden går videre. Her vil jeg argumenterer for at selv om verden går videre, er det ingen grunn å gi slipp på kulturelle læringsverktøy som utdanningene har brukt i generasjoner. Vi må tvert imot ta utgangspunkt i variasjoner av strategier og didaktiske praksiser. Fortidens fortellinger, penn, papir, og lærebøker må møte nåtidens digitale verktøy — der også KI har sin selvsagte plass — slik at vi rustet og bærekraftig kan møte fremtidens utfordringer med læring og vurdering.

Penn, papir og lærebøker kan, og bør altså brukes i kombinasjon med digitale verktøy, PC og KI. I min egen veiledning for studentenes oppgaver og eksamen, eller i masterveiledningsøkter, møter jeg imidlertid ofte studenter med kun en liten bærbar, 15 tommers PC som læringsverktøy. Her sjonglerer de lærestoff som oppgavetekster, vurderingskriterier og læreplanmål i kombinasjon med AI og digitale søkemotorer. Lærebøker, penn og papir er ofte fraværende, og studieteknikker som impliserer dette har de ofte ikke lært. Slik kan lærestoffet miste sin mening og fremmedgjøres. 

Jeg vil derfor argumentere for at dersom didaktiske praksiser skal føre til reelt eierskap, kritisk refleksjon, studentmedvirkning — og ikke minst danning — må mer enn kognitive prosesser og digitale prosessorer involveres. Det som bør stå i fokus er studentenes aktiviteter der de må arbeide og samarbeide om fagstoffet med ulike kulturelle artefakter og verktøy i de nærværende, eksistensielle praksiser som vi sammen befinner oss i. Vi skal altså ikke tilbake til penn og papir, men bør fremdeles ta det i bruk. La oss ikke tømme barnet ut med badevannet!

Debatt ● Kaja Ingdal Hovdenak

To skritt tilbake for vurderingsformer. Om KI og gårsdagens eksamener