Hvordan en vanntank fra 1939 har forandret en havnasjon

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Med grunnsteinsnedleggelsen av Norsk havteknologisenter i Trondheim befester Norge sin posisjon som verdensledende innenfor marin og maritim teknologi. Det stakes ut en ny kurs for havnasjonen Norge som det er verdt å reflektere over før vi nå tar de neste stegene. 

For utenforstående er det kanskje vanskelig å forstå hvor viktig en skipsmodelltank fra 1939 har vært i utviklingen av den moderne sjøfartsnasjonen Norge. Og hvilke teknologiske bragder fagmiljøet på Tyholt har bidratt med siden den gang — i et tett samspill med et næringsliv i stadig endring.

norsk havteknologisenter

La ned grunnstein for hav- og teknologisatsing i Trondheim

I september 1939 ble det i en symboltung seremoni sjøsatt blant annet en miniatyrversjon av Gokstadskipet i Skipsmodelltanken. Budskapet var tydelig: Skipsbygging hadde nordmenn drevet med i århundrer, og disse fasilitetene var det neste steget i å videreforedle kunnskap og håndverk innenfor sjøfarten. Skipsmodelltanken var det fremste anlegget i sitt slag for å teste skipsmodeller under virkelighetsnære forhold. Professor Hans R. Mørch var overbevist om at anlegget ville ha stor nytteverdi for forskning og norsk skipsfart, men han hadde nok ikke sett for seg at arbeidet han hadde lagt ned i laboratoriet skulle bli viktig for andre store nye og viktige næringer som vi lever godt av i dag. Havbruks- og petroleumssektoren er eksempler på dette. 

Med årene har det blitt testet og forbedret om lag 3000 skipsmodeller og over 1000 modeller av offshore- og andre havkonstruksjoner ved Marinteknisk senter i Trondheim. En av de mest kjente testene som ble utført var i forbindelse med arbeidet og sjøsettingen av Troll A-plattformen. Med sine 472 meter var den en av de høyeste, menneskeskapte installasjonene mennesker har flyttet på. Et slikt prosjekt innebærer stor usikkerhet og risiko, og de grundige og omfattende testene på Tyholt var viktige for å sikre at plattformen ville tåle det tøffe havmiljøet.

Det unike samarbeidet mellom NTNU, SINTEF og næringslivet har også i nyere tid bidratt til store vitenskapelige fremskritt. Blant annet ble modellen for verdens første flytende havvindturbin testet i havbassenget på Tyholt i 2005 og verdens første selvkjørende og utslippsfrie containerskip i 2017. Nye næringer er nå i støpeskjeen, og Norge er i en unik posisjon til å lede an. Vi deler næringslivets og regjeringens ambisjoner innen havvind, havbasert oppdrett og grønn skipsfart, og vi vet at veien går gjennom utdanning, forskning, innovasjon og testing i verdensklasse. Med vesentlig bedre laboratoriefasiliteter får Norge et viktig redskap i dette arbeidet. 

Norsk havteknologisenter vil også ta forskningen et steg videre ut i sjøen. Sensorer i havet vil hente data fra uttesting av ny teknologi i Trondheimsfjorden, utenfor Hitra, Frøya og i Ålesund i det vi kaller Fjordlab. Disse fullskaladataene vil, sammen med data fra vesentlig mer avanserte modellforsøk enn de vi kan gjøre i dag, styrke våre fagmiljøers evne til å utvikle stadig bedre datasimuleringer, flere datadrevne tjenester og bedre modellforsøk av stor betydning for grønn og digital omstilling. For studenter ved NTNU vil det å være integrert i dette forskningsmiljøet gi en unik innsikt i hvordan forskning, innovasjon og teknologiutvikling skjer i praksis, og ruste dem for å ta del i omstillingen av havnæringene og morgendagens arbeidsliv. 

Som professor Mørch i 1939, kan vi ikke forutse ringvirkningene av forskningen som vil springe ut av miljøet på Tyholt. Men med et verdensledende miljø, og 70 % av norsk eksport knyttet til havet, er vi takknemlige for at vi har framsynte og modige politikere i regjering og storting som har sett viktigheten av Norsk havteknologisenter som et stort nasjonalt prosjekt. Norge forblir ikke en verdensledende havnasjon uten at det satses — og nå satser vi stort når det gjelder som mest.

havforskning

Europeisk havallianse med NTNU i nøkkelrolle: Vil ha 8 felles forsknings­programmer