Hva med forsknings­integritet, Forsknings­rådet?

Fridtjof Fossum Unander, områdedirektør i Forskningsrådet skriver i Khrono at gode prosesser, transparent og kvalitetssikret vurdering av søknader er en av Forskningsrådets viktigste oppgaver. Dessverre er NFR i praksis svært langt unna å oppfylle de oppgavene. Faktisk følger ikke NFR engang de grunnleggende etiske retningslinjene som forskere selv er underlagt.

Første bud i vårt yrke er at man ikke skal late som om man har kompetanse eller kunnskap man ikke har. For eksempel, å vurdere artikler som faller langt utenfor ens kompetanse anses vanligvis som brudd på forskningsintegritet og skjer heldigvis svært sjelden. Det samme bør gjelde for fageksperter som vurderer søknader for NFR. Men her ligger det en utfordring for alle involverte. Jeg selv sendte inn en søknad der jeg vil bruke introduksjon av vindkraft som inngangsport for å sammenlikne endringer i sosiale og politiske relasjoner i rurale samfunn i ulike land. Da jeg sendte søknaden indikerte jeg samfunnsgeografi og antropologi som de to fagene prosjektet snakker til. Søknaden ble vurdert av en økonom, en anvendt utviklingsøkonom, en hydraulisk ingeniør og en skogforvalter. Tilbakemeldingene jeg fikk gir ikke noe å gå etter fordi ekspertene rett og slett ikke har peiling på hvor forskingsfronten i mitt felt befinner seg. Vurderingen avdekker ingen svakhet med det teoretiske eller metodologiske rammeverket jeg vil anvende. Den peker heller ikke på begrensinger i mine teoretiske ambisjoner. Men den roper høyt om panelets manglende kompetanse på mitt felt. Som en konsekvens av det, sitter jeg uten mulighet til å vite hvordan søknaden kan bli bedre, eller hva den mangler.

Det er mange som deler mine erfaringer. Stein Tønnesson, seniorforsker ved Institutt for fredsforsking PRIO skriver i Khrono at tilbakemeldingene han fikk til sin søknad er selvmotsigende noe han forklarer med at fageksperten som vurderte søknaden ikke forsto prosjektet. Dette tyder på manglende kompetanse på Tønnessons fagområde hos fageksperten. Jeg kunne vist til et stort antall tilsvarende eksempler.

Spørsmålet som må stilles er hva NFR gjør når om eksperter selv bekrefter at de har kompetanse til å vurdere en søknad de ikke har verken kompetanse eller forutsetninger til å vurdere. Hvilke etiske retningslinjer opererer NFR med overfor fageksperter som vurderer søknader og hvilke sanksjoner iverksettes når en ekspert åpenbart har brutt prinsipper for forskningsintegritet?

Fossum Unander skriver at det er bred enighet om at fagfellevurdering ikke er ufeilbart, men at det er det beste alternativet for evaluering av forskerprosjekter. Jeg er enig med ham. Jeg anser også at offentliggjøring av navnene på fagekspertene som sitter i vurderingspanelene som kom med brevene i 2020 som et steg i riktig retning. Men det er mye som kan bli bedre, NFRs saksbehandlere kan fungere litt som redaktører i et tidsskrift og kreve at vurderingen eksperter leverer holder en viss kvalitet. Og ikke minst burde NFR sette samme krav om forskningsintegritet til fageksperter som det som gjelder i resten av sektoren, for hvilke insentiver skaper et fagfellesystem der krav til kvalitet ikke tydeliggjøres eller sjekkes?

Debatt ● Gaute T. Einevoll

Hos Forskningsrådet må man godta resultatet uten å mukke, uansett hvor slett saksbehandlingen var

Å få tilslag fra NFR og andre finansieringskilder brukes som en kvalitetsindikator i ansettelsesprosesser av forskere, ved opprykk og ved vurdering av nye søknader. Jeg skulle ønske at det gikk også berømmelse i å skrive gode tilbakemeldinger i vurdering av søknader til NFR. Tilbakemeldinger fra eksperter spiller også en rolle i å sikre og øke kvaliteten i forskningen. NFR burde være dette bevist og bruke tilbakemeldinger som et ledd i forbedring av søknader som sannsynligvis kommer tilbake året etter. Men dette kan skje kun hvis NFR setter et større krav om kvalitet i tilbakemeldinger og på forskningsintegriteten til fageksperter.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.