Andre europeiske land får studentene opp på et mye mer avansert nivå enn vi klarer i Norge, advarer UiO-professor og etterlyser penger til Kina-studier.
KinA
Fyrer løs mot «sjokkerende» mangel på penger til Kina-studier
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
— Kontrasten mellom manglende interesse for utdanningsløpet i Norge og den intense politiske interessen for utdanning og forskning om Kina i mange andre europeiske land er slående.
Ordene tilhører Heidi Østbø Haugen, professor i Kina-studier ved Universitetet i Oslo.
Kinaforskeren serverer nå følgende hjertesukk om norske Kina-studier:
— Vi skulle ønske våre studenter ble enda bedre og like gode som på andre europeiske universiteter, hvor de har lengre tid på seg. Andre europeiske land har klart å finansiere språkundervisningen bedre og får derfor studentene opp på et mye mer avansert nivå enn vi klarer i Norge. Det handler om hva vi tilbyr dem.
Haugen mener det må legges penger på bordet for å få på plass en fireårig bachelor i Kina-studier, hun mener det er «sjokkerende» at en ikke allerede har fått på plass finansiering til dette.
— En treårig bachelor, hvor en i tillegg til språkstudier skal lære metode, samfunnsvitenskap og historie, er for lite til å bli god nok i kinesisk og få de andre kunnskapene som trengs for å få kunne være operativ i mange sammenhenger. Det er derfor det har vært en tradisjon for at man har reist ut på egen hånd eller med statsstipend fra Kina eller på andre måter for å tilegne seg den kunnskapen.
Målretter midler mot forskning på Kina
Professoren peker på en «trend» der europeiske forskningsmidler målrettes mot forskning på Kina. Blant annet ligger det nå ute en utlysning gjennom EUs forskningsprogram Horisont Europa for å styrke «uavhengig kunnskap om Kina», som det heter i utlysningen.
Haugen mener at denne utlysningen representerer et brudd, hun forteller at det har skapt bevegelse blant Kina-forskere i europeiske land, som er i gang med å bygge konsortier for å søke om EU-midlene.
Hun peker også på meldinger om at det tyske utdanningsdepartementet har satt 24 millioner euro inn i et eget program for å styrke «en uavhengig Kina-kompetanse» og svekke kinesisk innflytelse på tyske universiteter.
Som en del av bakteppet pekes det på de såkalte konfutseinstituttene, der kinesiske lærere er blitt sendt til universiteter over hele verden for å undervise i det kinesiske språket. Siden 2004 er det blitt opprettet over 500 slike institutter, men de siste årene har det blåst tildels kraftig rundt flere av dem, fortellinger om kultureksport har blandet seg med spionmistanker og anklager om trusler mot akademisk frihet.
De siste årene er det blitt stengt en rekke slike institutter i Europa. Tidligere i år ble også det omstridte konfutseinstituttet ved Universitetet i Bergen lagt ned.
— Truer ikke min faglige frihet
Haugen ser striden rundt konfutseinstituttene som symptom på større gjensidig mistro mellom Kina og EU, også innad i akademia.
Hun peker blant annet på hvordan det kinesiske utenriksdepartementet tidligere i år annonserte sanksjoner mot det Berlin-baserte Mercator Institute for China Studies (Merics). Hun mener slike hendelser bidrar til at europeiske myndigheter tenker at de må styrke egen forskning rundt Kina.
Selv har hun endret syn på konfutseinstituttene. Hun drar på det når vi spør om hun mener det har vært riktig å stenge disse.
— Jeg hadde en større «lev og la leve»-holdning tidligere, og tenkte at det ikke skader å ha flere tilbud for kinesiskundervisning, sier hun og legger til:
— Men jeg ville ikke ha anbefalt min egen institusjon å gå inn i et slikt samarbeid. Disse instituttene har jo et misjoneringsformål og er opprettet med penger som er satt av til å fremme geopolitiske interesser, selv om det er gjennom kultur. Det er ikke et universitets oppgave å være vertsskap for den typen initiativer.
Haugen forsvarer derimot UiOs samarbeid med Fudan-universitetet, som har flyttet inn på Blindern med sitt European Centre for China studies. Senteret er her i avisa blitt kalt et «brohode for kinesisk propaganda» og et «konfutseinstitutt for voksne», av Kina-ekspert Harald Bøckman.
— Senteret er jo en person nå, så det har vært mye mediekjør i forhold til hvor stort det er, sier Haugen.
Kina-studier på Universitetet i Oslo er ikke som Forsvarets russiskkurs.
Heidi Østbø Haugen
Hun mener universitetene er tjent med å være på plass på det nordiske senteret ved Fudan i Kina. Kinesiske forskeres akademiske frihet er under et enormt press, men det er ikke i seg selv problematisk med et slikt senter i Oslo, mener Haugen.
— Det truer ikke min faglige frihet at det sitter en på nabokontoret som jobber innenfor andre institusjonelle rammer, sier hun.
— Man må si at det er strategisk viktig
Haugen understreker at de på hennes eget fakultet ved UiO ikke skal ha en sikkerhetspolitisk funksjon.
— Kina-studier på Universitetet i Oslo er ikke som Forsvarets russiskkurs. Universitetets oppgave er ikke først og fremst å ivareta Norges sikkerhetsinteresser, vi utdanner studenter som skal jobbe innenfor et bredt spekter av norsk kultur- og samfunnsliv. Samtidig bør noen være opptatt av å ivareta strategisk viktig kompetanse, det er man i noen andre europeiske land.
Det gjelder ikke bare kinesisk, sier hun.
— Nasjonalt bør noen være opptatt av at vi tilbyr undervisning i kinesisk og kanskje noen andre strategiske språkfag, som arabisk, hvor folk blir gode nok til å være fullt operative når de har tatt en bachelor og så en master. Det vil kreve fire pluss to år, heller enn tre pluss to.
Om det ble prioritert politisk ville det ikke ha vært en stor kostnad å få noen titalls studenter gjennom et fireårig bachelorløp i disse fagene, mener hun.
— Men vi får det ikke til det gjennom den finansierings- og fordelingsmodellen som en har for universitetene i dag, hvor man får uttelling per grad, da bærer det seg ikke økonomisk å utvide til fire år, selv om det er faglige grunner til å gjøre det. Da må man si at det er strategisk viktig, det vil vi prioritere.
Haugen fastholder at ett år har stor betydning.
— Vi som snakker kinesisk føler aldri at vi er utlært. Selvfølgelig kan man alltid lære mer, men ett år har veldig mye å si, man trenger en god stund bare for å forstå tegn og strukturer. Våre studenter reiser til Kina og får mye anledning til å bruke det i kommunikasjon med folk i hverdagssituasjoner, men de får ikke tid nok til å få et avansert nok språk til å kunne være like operative som de som er i andre europeiske land. Det veldig stor forskjell på tre og fire år, sier hun og viser til at en skal gjennom mye annet det første året.
Ønsker ikke egne utlysninger fra Forskningsrådet
Samtidig som hun peker på hvordan europeiske forskningsmidler rettes inn mot Kina-studier, ønsker hun ikke egne «Kina-utlysninger» fra Norges Forskningsråd.
— Jeg tror ikke på å styre forskningen etter kortsiktige behov. Forskningsmiljøet rundt Kina i Norge er ikke stort, jeg er veldig opptatt av å styrke det og få penger fra Forskningsrådet og EU, men jeg tror man gjør det bedre ved å være åpne for søknader om Kina i alle programmer, enn å lage smale utlysninger som går spesielt på strategiske interesser rundt Kina, sier hun og legger til:
— Hadde det kommet sånne utlysninger ville det kommet søknader og sikkert god forskning ut av det, men for å få best mulig bruk av forskningsmidlene tror jeg mer på brede utlysninger basert på kvalitet og gjerne samfunnsrelevans, men vi som jobber med Kina må konkurrere i en større dam enn bare med andre som jobber med Kina.
