Debatt ● 14 Senter for fremragende utdanning-ledere
Fremtidens høyere utdanning trenger en oppgradering — ikke budsjettkutt!
Vi frykter at en avvikling av SFU-programmet vil føre til at vi må vende tilbake til kateteret og at det viktige og nyskapende forsknings- og utviklingsarbeidet i høyere utdanning vil strande.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Sentrene for fremragende utdanning (SFU) er en dokumentert suksesshistorie både nasjonalt og internasjonalt. Nå har regjeringen bestemt at hele ordningen med Sentre for fremragende utdanning (SFU) skal skrotes. Før det gjøres, bør alle som har noe de skulle sagt i denne saken tenke seg om minst to ganger.
SFU-ordningen har gitt prestisje til utdanningsfeltet på samme måte som sentrene for fremragende forskning (SFF), innovasjon (SFI) og energitransformasjon (FME) har gitt til forskning og innovasjon. Hvorfor skal utdanning ikke lenger ha samme status som de andre oppdragene sektoren har? Vil vi at den utdanningsfaglige utviklingen skal styres av europeiske og amerikanske fagmiljøer, som ikke kjenner den norske konteksten?
Kanskje det viktigste spørsmålet: Hvordan skal kunnskapsnasjonen Norge utvikles og være i front for å løse samfunnsutfordringene både nasjonalt og internasjonalt uten å ha en forskningsbasert tilnærming til høyere utdanning?
Vi er i dag 15 SFU-er som har blitt tildelt støtte fra HK-dir for å være ledende aktører i transformasjonen av utdanningssektoren. Måten vi underviser på og de pedagogiske metodene vi benytter, gjennomgår en rivende utvikling. Vårt mål er å øke studentenes motivasjon, øke læringsutbyttet og relevans i utdanningene og forbedre og effektivisere evalueringen.
Alt dette får staten for kun rundt 70 millioner i året. På kjøpet får de innovative utdanningsfaglige miljøer som tester ut nye undervisnings- og vurderingsformer, forsker på egen undervisning og sprer kunnskap gjennom kollegiale kulturendringer og gjennom publikasjoner i internasjonale og norske tidsskrifter. Utviklingen er sårt tiltrengt, som Riksrevisjonens rapport om kvalitet i høyere utdanning tidligere i år påpekte.
Utdanningskvalitet. Det er allerede slått fast at SFU-ordningen øker utdanningskvaliteten i vertsinstitusjonene. Sentrene har i tillegg en viktig effekt ved at de sprer den nye kunnskapen langt utover egne rekker. Dialogen mellom statsråden og riksrevisjonen peker på en begrenset spredningseffekt av de nasjonale kvalitetsprogrammene forvaltet av HK-dir, men dette bygger på en utdatert evaluering, fra 2019. Som Riksrevisjon selv sier, tar utvikling tid, med «fleire rundar med justeringer og tilpassing til ein ny kontekst».
I dag vet vi at SFU-programmet allerede har satt varige spor. I Bergen og på Svalbard har nesten 1500 biologistudenter fått praksis og ferdighetstrening hos private og offentlige arbeidsgivere. I matematikkundervisningen på Sørlandet er gjennomføringsgraden for enkelte programmer økt fra under 60 % til nærmere 90 %. Med base i Trøndelag har arbeidet med økt rekruttering og gjennomføringsgrad i IT-utdanningen ført til 500 flere elever og en omlegging av førsteårsstudiet. I starten av pandemien stiftet en gruppe jurister i Oslo en facebook-gruppe med nesten 5000 undervisere fra hele UHR-sektoren. I rekordfart hjalp de hele sektoren med å legge om til innovativ digital undervisning.
For å sitere daværende statsråd Ola Borten Moe, som delte ut prisen i Trondheim 8. mai i år: «Bedre blir det ikke!»
14 SFU-ledere
Et annet eksempel er miljøet som fikk den nasjonale Utdanningskvalitetsprisen for høyere utdanning 2023. Juryens begrunnelse vektla utvikling av nyskapende undervisnings- og vurderingsformer med særlig søkelys på å arbeide med usikkerhet (f.eks. gjenstridige problemer), generell kompetanse (f.eks. tilbakemelding kompetanse) og samfunnsrelevans (f.eks. bærekraftsutfordringer). Prisvinneren ga tydelig uttrykk for at dette utviklingsarbeidet ikke ville skjedd dersom utdanningsmiljøet ikke hadde vært tilknyttet en SFU. For å sitere daværende statsråd Ola Borten Moe, som delte ut prisen i Trondheim 8. mai i år: «Bedre blir det ikke!»
Studenter i sentrum. Et gjennomgående trekk ved SFU-ene er at endringsarbeidet skjer i dialog med studentene på en måte som ikke hadde vært mulig innenfor de vanlige rammene i sektoren. Studenter deltar aktivt i hele endringsprosessen. I mange av sentrene leder studenter selv utviklingsprosjekter for å forbedre læringsmiljø og opprette nye emner og nye undervisningsformer, noe som har fått svært positive ringvirkninger.
Hva sier så studentene? «SFU-en har hatt en positiv påvirkning på meg i form av at det har gitt meg tro på meg selv og mine ideer. De så potensialet i meg før noen andre, og de ga meg rom og mulighet til å utforske dette potensialet. Jeg hadde aldri kunne bidratt til å utvikle høyere utdanning på den måten som jeg gjør nå, om det ikke var for en liten gruppe mennesker som hadde midler, kunnskapen og viljen til å lytte, løfte og lære meg» sier Ruben Thormodsæter, UiB
Utdanningsforskning. På kjøpet får vi utdanningsforskning tilpasset en norsk kontekst. Vi trenger forskning på hva som er fremragende undervisning og hva som gir framifrå læring. Vi trenger også at denne forskningen skjer her og ikke overlates til våre internasjonale kollegaer. I mange år har sektoren snakket om forskningsbasert undervisning uten å inkludere pedagogikk og fagdidaktikk i konseptet. I USA og Australia er utdanningsforskning et stort og dynamisk fagfelt med lange tradisjoner.
Når vi nå endelig ser at internasjonalt sterke undervisningsutviklingsmiljøer vokser ut av SFU-ene våre i Norge, er det fortvilende å måtte melde pass fordi de politiske vindene snur. Dessuten, ved å overlate ansvaret til institusjonene, overser man at mange SFU-er konsortier som jobber på tvers av institusjoner med både prosjekter og pedagogisk forskning. Hvorfor skal ikke utdanningssiden av sektoren spisses med en senterordning slik vi har for forskning og innovasjon?
Utdanningskvalitet er av stor betydning: Vi kan ikke regne med å ha et konkurransedyktig og innovativt næringsliv, en robust offentlig sektor eller være best på forsking dersom vi ikke sørger for gode og innovative utdanningsprogrammer rundt om på institusjonene.
Å gå utenom ny viten er sjelden en god idé.
14 SFU-ledere
Undervisningskultur. Langtidsmålet for sentrene er å skape et fellesskap basert på en forskende tilnærming til egen undervisning. Da blir det naturlig å jobbe sammen med kollegaer om undervisningsutvikling, reflektere over undervisning og forske på det, samt utvikle nye ideer. Mange av kollegene våre har transformert undervisningen sin som et resultat av strukturene satt på plass av SFU-ene (digitale lærermøter, teater for lærere, kurs, workshop og seminarer, i tillegg til muligheter for ministipend, utveksling på andre læresteder og læringsanalyse). Undervisningen er ikke lenger basert på tradisjonelle forelesninger, men ulike studentaktive læringsformer som teambasert og erfaringsbasert læring og formative vurderinger underveis i semesteret.
Slik får studenter nyttig og bred erfaring ved å bidra direkte i prosjekter som satser på å løse en rekke samfunnsutfordringer. Disse endringene reflekterer et kulturskifte på tvers av institutter, og ville ikke ha skjedd uten ressursene knyttet til etableringen av en SFU.
Politikken. Vi hørte det allerede fra talerstolen da daværende minister Ola Borten Moe var med og markerte 10-årsjubileet for SFU-ordningen at han hadde planer om å gjøre noe drastisk. Nå ser det ut som om hans ideer videreføres av den nye ministeren.
Vi finner det underlig at dette er forankret i en regjering som uttaler at den har høyere ambisjoner for kunnskapssamfunnet Norge, og som burde vite at i en tid med store samfunnsutfordringer, er kunnskap selve fundamentet for å komme seg videre. SFU-ordningen ble opprinnelig introdusert av Stoltenberg-regjeringen, og sektorens ledere har indikert at tillitsreformen og avbyråkratiseringen ikke bør gjelde for SFU-ene.
Vi frykter at en avvikling av SFU-programmet vil føre til at vi må vende tilbake til kateteret og at det viktige og nyskapende forsknings- og utviklingsarbeidet i høyere utdanning vil strande. SFU-ene utjevnet historiske forskjeller i prestisje mellom forsking og utdanning, noe som har medført en stor endringsvilje blant undervisere og studenter.
Mens statsråden snakker om avbyråkratisering, glemmer de det faglige nettverksarbeidet HK-Dir har gått i bresjen for, som samkjører oss og hjelper oss til å bygge på og lære av hverandre på tvers av institusjoner. Og når statsråden snakker om utjevning av forskjeller mellom fagområder og institusjoner, tenker vi på kollegaer i andre fagfelt og på andre institusjoner som også kunne hatt stor nytte av å bli del av en SFU.
Vi har som oppdrag og mål å skape langsiktige kulturendringer i høyere utdanning, men da må vi få arbeidsro til å fullføre arbeidet. Ved å fjerne en ordning som har løftet kvalitet og ambisjoner i høyere utdanning, og posisjonert oss internasjonalt, viser regjeringen nok en gang at de er i utakt med sektoren. Å gå utenom ny viten er sjelden en god idé.
Innlegget er skrevet av:
Jostein Bakke, Senterleder,
iEarth, UiB, UiT, UNIS, UiO
Malcolm Langford, Senterleder,
CELL, UiO (med UiB/UiT)
Elin Børrud, Senterleder,
SITRAP, NMBU
Sehoya Cotner, Senterleder,
BioCEED, UiB og UNIS
Eivind Engebretsen,
Senterleder, SHR, UiO
Fredrik
Graver, Senterleder, CEFIMA, DNF
Doris Jorde, Senterleder,
ProTed, UiO og UiT
Birgit Rognebakke Krogstie,
Senterleder, Excited, NTNU og NORD
Thomas Gjesteland, Senterleder,
MATRIC, UiA
Anders Malthe-Sørenssen,
Senterleder, CCSE og INTED, UiO (med USN)
Salman Nazir, Senterleder, COAST,
USN, HVL, NTNU og UiT
Daniel Nordgård, Senterleder,
CreaTeME, UiA
Ellen Stabell, Senterleder,
CEMPE, NMH
Øystein Widding, Senterleder,
ENGAGE, NTNU og NORD
