Forskningens rammebetingelser og vitenskapelige prinsipper

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Et spørsmål som vi bør stille av og til er om forskningen følger vitenskapens prinsipper på en god måte. Ifølge SNL.no er vitenskap «systematisk, metodisk og kritisk undersøkelse, studium eller forskning», men det forutsetter også en sosial ramme som omfatter et forskermiljø med kolleger.

Grunnen til at jeg spør, er fordi jeg lurer på om vi har tilstrekkelig med vitenskapelige diskusjoner der ulike oppfatninger og tolkninger brynes mot hverandre. Ofte synes jeg det er litt laber aktivitet når det gjelder kritiske diskusjoner rundt forskningsmetodikk og resultater i fagmiljøene.

I klimaforskningen, for eksempel, står manglende dype fagdebatter i kontrast til et akutt behov for å ta tak i klimaendringene. Det grønne skiftet haster, og det må bygge på solid vitenskap. Ofte har vi ikke tid til å gå i dybden for å avklare spørsmål eller å forstå hverandre når vi møtes fysisk på konferanser eller seminarer.

Jeg lurer på om min oppfatning deles med mine kolleger. Og i så fall, hvorfor får vi ikke til grundige faglige diskusjoner?

Debatt ● espen gamlund

Akademia sett innenfra – hvorfor prioriterer vi ikke deltakelse i offentligheten?

Kan det være at forskning, lojalitet til organisasjon/arbeidsgiver og politikk blandes i for stor grad? Man skal være modig hvis man er ung og kritiserer etablerte rutiner eller oppfatninger. Eller kritisere kolleger. Men vi trenger en kritisk masse når det gjelder nye kritiske perspektiver, fagkunnskap og intellektuell deltagelse for å sikre at alle relevante tolkninger blir vurdert.

Kanskje vi ikke er gode nok på profesjonell og kritisk debatt, uten å bli for følelsesladet? Jobben vår er jo ikke å hygge oss sammen eller ta oss godt ut, men å fremskaffe best mulig viten.

Den sosiale dimensjonen er likevel uhyre viktig. Vitenskapelig forskning krever samarbeid, men forskernes hverdag preges av en beinhard konkurranse om prosjekter. Vi trenger et slags storstilt Manhattan prosjekt for å løse klimakrisen. Men hvis konkurransen om prosjektmidler blir for hard, står den gjerne i veien for tillit, trygghet og kollegialt samarbeid.

Forskningsprosjekter har gjerne et begrenset omfang, ifølge SNL.no. Og når de bare inkluderer et lite utvalg av fagmiljøet, risikerer vi at ikke all kunnskap fanges opp eller blir forstått riktig. De beste løsningene står dermed i fare for å bli ignorert. Ikke alle forskere er like eller har samme kunnskap.

Debatt ● Petter William Hansen

Vi skal ikke være enig i alt, men vi har ansvar for å lytte

Prosjektfokuset vi har i dag er kortsiktig og lite forutsigbart. Det kan forhindre fagmiljøene i å få en dybde, varighet og bli virkelige eksperter på sine tema. Å søke på prosjektmidler er som å delta i et lotteri, for det er vanskelig å evaluere og rangere de ulike søknadene. Vi har klare bevis på at et og samme arbeid kan bli dømt veldig ulikt gjennom fagfellevurderingen knyttet til vitenskapelige publikasjoner, der ulike anonyme fagfeller altfor ofte gir motsatte vurderinger.

Et annet spørsmål er om det er en varig effekt fra prosjekter. Klarer vi å bruke dem som byggesteiner for å bygge opp vitenskapen i det lange løp? Dagens rammer finansierer bare forsøk på å gjøre nye oppdagelser, men ikke etterprøving eller kvalitetssikring av funnene. Det legges heller ikke opp til å lære av feil. Dette smale fokuset undergraver også grunnlaget for grundige faglige diskusjoner.

Det skjer riktignok noe vitenskapelig diskusjon under konferanser, men de har ofte strenge tidsrammer, og det er sjeldent tid til diskusjoner utenom kaffepauser og sosiale sammenkomster etter arbeidsdagen. Det er vanlig at vi også mingler mest med kolleger fra egne institusjoner og prosjekter, noe som kan stå i veien for kontakt med eksterne miljøer og ideer. En annen vanlig observasjon er også at tilhørerne under konferanser ofte leser e-poster. Hvordan skal de da klare å følge med?

Det går selvsagt an med en begrenset vitenskapelig debatt knyttet til fagfellevurdering av manuskripter som sendes inn til vitenskapelige tidsskrift. Vi kan også publisere artikler som kritiserer andre resultater som er publisert. Men det er en lang og treg prosess. Det er også viktig, men vi trenger kanskje også raskere og mer levende debatter og diskusjoner.

Hva kan vi så gjøre for å bli bedre? Vi kan prøve å få mer vitenskapelig diskusjon gjennom sosialt samvær. Et spørsmål er om forskerne er for opptatt med prosjekter og konkurranse om finansiering. Med andre ord, bør vi forskere skjerpe oss?

Kanskje vi trenger mindre vekt på prosjektfinansiering? Jeg tror i alle fall vi trenger mindre New Public Management (NPM) og mer tillit til forskerne. Det kan skape mer levende fagmiljøer. Vi må synliggjøre verdien av kunnskap og forvalte kunnskapen på en god måte. Prøve å få forskningen mer i takt med vitenskapelige prinsipper og gi den et mindre preg av rene utredninger.

Det er mer bærekraftig med lokale og regionale fagnettverk enn samarbeid med kolleger i fjerne land. Men vi reiser gjerne verden rundt i internasjonalt samarbeid, samtidig som vi ikke har tid til å møte fagfeller som bor i nærheten — og som vi gjerne konkurrerer med over de samme forskningsmidlene.

Det finnes håp. Faglige nettverk i Tekna, slik som Tekna Klima, tilbyr faglige og sosiale arrangementer som gir en møteplass og felles plattform for å utveksle ideer og kunnskap. En annen ting som hjelper er interne diskusjoner rundt en kopp kaffe på arbeidsplassen.