Debatt ● Vegard Herlyng
Det er ikke kun ett svar på hva som er desentral utdanning
Universiteter og høgskoler i Norge er ikke utdanningssentrene sin konkurrent, men viktigste samarbeidspartner, skriver Vegard Herlyng.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Utdanningssentrene fasiliterer utdanning ute i regionene. Det gjør de sammen med de etablerte institusjonene. Det som leveres er tilpasset og dimensjonene tid, sted, omfang, progresjon, vurdering, formalisering, samhandling og innhold vurderes for hvert enkelt tilbud. Det er med andre ord ikke kun ett svar på hva desentral og/eller fleksibel utdanning er. Allerede her krasjlander enkelte som mener noe om dette.
Rollen som lokal utviklingsaktør er betydelig, med et stort mulighetsrom. Sentrene tilrettelegger, kobler, skaper og tar muligheter uavhengig av sektor og bransje. Det resulterer i konkrete aktiviteter som gir lokal verdiskaping.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Utdanningssentrene har en lokal tilstedeværelse. Gjennom kompetanseheving, dialog, behovskartlegging, eventer osv. får de en unik kjennskap til egen region. Dette forsterkes ved at lokale aktører samler seg om sentrene og sammen bygges det en kultur for kunnskap og læring. Utdanningssentrene tar en rolle og mobiliserer mange aktører i samme retning – mot kunnskap og utdanning.
I forlengelse av dette skapes en unik posisjon og kultur der det å se, ta og omsette mulighetsrom for lokale aktører i samarbeid med akademia er sentralt. Dette legger til rette for samarbeidsprosjekter innen utdanning, forskning og innovasjon hvor premissene for offentlige og private aktører kommer først, midt i hjertet av dit samfunnet ønsker utviklingen. Det stimulerer til kulturbygging for tverrsektorielt samarbeid i distriktene.
Utdanningssentrene er lite systembegrenset fordi de generelt sett er små, agile og lite avhengige av indre/ytre organisatoriske rammer. Dette skaper kort vei fra ord til handling, og vi ser at små ressurser resulterer i viktige kompetansehevingstiltak og utviklingsprosjekter ute i regionene. Husk hvilken verdiskaping sentrene har stått for - på tross av manglende finansiering og med en sektor som det siste tiåret har sentralisert alt den kan.
På Tynset er det for eksempel etablert et helsearkiv og en arkivutdanning, på Finnsnes leveres det svært viktige utdanninger for offentlig tjenesteyting og næringsliv, og det samme skjer i Lister, Dalane, Mosjøen osv. I Kongsvinger har Høgskolesenteret satt i gang utvikling av nye utdanninger som dekker nasjonale kompetansebehov og samlet inn 100 millioner kroner til et nytt forskningssenter samtidig som vi sammen med gode samarbeidspartnere sørger for utdanninger som gir næringsliv og kommuner kvalifisert arbeidskraft. Høgskolen i Innlandet og/eller Fagskolen i Innlandet er ansvarlige for det faglige – ikke Høgskolesenteret i Kongsvinger.
At ikke flere i fagskoler, høgskoler og universiteter ser mulighetene for samarbeid med utdanningssentrene gir, er for oss et mysterium. Uansett hvem som regjerer landet eller sitter i ledelsen i UH-sektoren tror jeg vi kan være enige om en ting: Utdanning kommer aldri igjen til å være som det var. Det er en rivende utvikling, der tverrfaglighet, helhet og nye tankemønstre tvinger seg fram. Det resulterer i et bredt spekter av aktiviteter og prosjekter som bidrar til å utvikle hele samfunnet.
Ingen i samfunnet eksisterer for sin egen del. Vi er alle her for å bidra til totaliteten.
Det bringer oss litt tilbake til utdanningssentrene sin natur. Et senter formes av regionen det betjener, i det ligger det en særegenhet for hvert utdanningssenter med tanke på tematiske områder, nivå, omfang, størrelse osv. De driftes på ulike måter, er ulikt organisert, har forskjellig eierskap, ulikt navn og profil, og har ulike porteføljer. Men en fellesnevner er at de alle har vokst frem ut fra et lokalt behov, fungerer som lokale utviklingsaktører, og er bindeledd mellom akademia og regionene. Strukturendringene i utdanningssektoren har ytterligere aktualisert utdanningssentrene sin rolle som lokal motor, megler og møteplass. Dette taler imot å generalisere sentrene til å ta samme form. Her har mange modige politikere turt å satse på ulikhet.
Å være underlagt andre større aktører med lang tradisjon, men uten lokal tilstedeværelse er som å be om systemforstyrrelse og støy. Dette resulterer i færre tilbud ut til bedrifter, kommuner og mennesker i distriktene. Utdanningssentrene må forstås som selvstendige og anerkjennes i den lokale og autonome rollen de har. Hvis ikke mister vi noe. Koordinering av sentrene bør utdanningssentrene selv være førende for. Samtidig vil en aktiv involvering av aktører i UH-sektoren være svært positivt og føre til informasjonsutveksling, økt kunnskap om hverandre og synliggjøring av felles mulighetsrom.
Universiteter og høgskoler i Norge er ikke utdanningssentrene sin konkurrent, men viktigste samarbeidspartner. Skal sektoren klare å utføre sitt samfunnsoppdrag bør den snarest se etter lokale krefter som både kan og vil. Et gjensidig samarbeid preget av respekt vil være et kraftig verktøy i arbeidet for et enda bedre samfunn. Sentrene trenger UH-sektoren sin kompetanse inn i utdanninger og FoUI-prosjekter. UH-sektoren trenger sentrene som megler, motor og møteplass. Sammen kan vi sørge for å gi hele landets befolkning en reell mulighet til å ta utdanning uavhengig av bosted, livssituasjon og økonomi.
Vi setter stor pris på at utdanningssentrene har blitt en del av debatten. Vi skulle ønske oss at det videre ordskiftet tok utgangspunkt i faktiske forhold. Vi opplever for ofte at representanter for UH-sektoren mener mye om sentrene, men på feil premisser. Norske Utdanningssentre har lenge vært på tilbudssiden overfor UH-sektoren. Dessverre har vi enda ikke fått svar på vår henvendelse til Universitets- og høgskolerådet.
Politikerne har forstått (og sett) hvilken funksjon sentrene har. Det har bidratt til en finansiering som vi håper skal bli varig og forutsigbar.
Utdanningssentrene venter ikke på at akademia skal diskutere dette ferdig. NU sine medlemmer kommer til å fortsette med å lete etter akademiske entreprenører og samarbeidspartnere, initiere samarbeid, se, skape og ta muligheter som gir verdiskaping i våre regioner. For vi har et næringsliv, kommuner og mennesker som trenger utdanning og utviklingsprosjekter både nå og i morgen.