Åmås frykter for en tapt generasjon akademikere

Gjør publiseringsjag og usikre arbeidsforhold at norsk offentlighet er i ferd med å gå glipp av en hel generasjon dyktige akademikere som ikke kan prioritere deltakelse i samfunnsdebatten?

Ja, mener Knut Olav Åmås.

— Jeg ser en fare for at vi mister viktige deler av en generasjon som med full tyngde skulle ha tatt over etter sekstiåtterne. Det er fortsatt fullt i norsk offentlighet av Rune Slagstads generasjon, de som nå er 70-75, sier Åmås før han etterlyser de som nå er 45-55 år.

— Det fins jo en del unntak, men når de er ute i offentligheten er det stort sett for å formidle noe faglig eller delta i faglige debatter. Det som har gått tapt på veien fra sekstiåttegenerasjonen er kanskje blikket for samfunnet, ønsket om å forme samfunnet, med prosjektene sine, endre noe og være samfunnsaktør som akademiker. Vi mangler et sterkt felt av offentlige intellektuelle, Bernt Hagtvet er der fortsatt, men det er liksom ingen der til å ta hans plass.

Akademikere er privilegerte ved at det er lett å få tilgang til offentligheten, mener Åmås. Underveis i intervjuet peker han også på en kjønnsdimensjon.

— Det er nesten tabu å snakke om, men det er et problem for alle som redigerer medieflater av ett eller annet slag at veldig mange kvinner sier nei, det er en av grunnene til skjevheten. De er mer forsiktige og mindre villig til å ta risikoer og uttale seg innenfor eller utenfor sitt eget område. I alle fall inntil nylig har det vært sånn at dyktige kvinner som sier nei anbefaler en mer eller mindre dyktig mann i stedet, det samme gjør som oftest menn som sier nei, de anbefaler også en annen mann, er min erfaring, sier Åmås.

Har fulgt akademia tett

Åmås lener seg tilbake i stolen på direktørkontoret i Fritt Ord-villaen, bak Slottsparken i Oslo. Fra dette kontoret leder han en stiftelse som jobber med å fremme ytringsfrihet og offentlig debatt, og hvert år drysser millioner over blant annet akademikere.

Dette er ikke den første jobben der han har befatning med akademikere i norsk offentlighet, han har hatt det i ulike roller, siden han som student ved Universitetet i Bergen på slutten av åttitallet jobbet flere år som vikar i Bergens Tidende.

— Det var nesten ingen der som systematisk brukte forskning som stoffkilde, som han sier.

Siden har han blant annet vært sakprosaredaktør i Universitetsforlaget, redaktør i Samtiden, kultur-, debatt- og forskningsredaktør i Aftenposten, statssekretær i Kulturdepartementet under Erna Solberg. Så kan vi jo legge til at han er styreleder i Store Norske Leksikon, styremedlem i Holbergprisen, har sittet i juryen for Forskningsrådets formidlingspris, vært dommer i Forsker Grand Prix og ikke minst jurymedlem for Årets navn i akademia.

Han skulle med andre ord være godt plassert for å servere et blikk på «sektoren» i Khronos serie Akademia sett utenfra.

— Ikke akkurat heia-miljøer

Det var forøvrig ikke gitt at han skulle ende i en posisjon der han så akademia utenfra, Åmås forteller at han ble forsøkt fisket inn til akademia etter at han tok hovedfag i filosofi i 1996. Han vurderte akademia som yrkesvei nok en gang da han i 2005 tok doktorgrad på en biografi om Olav H. Hauge.

Han valgte det bort, helt bevisst.

— Ganske mange akademiske miljøer er ikke akkurat heia-miljøer, der man er stolt av hverandre, sier han.

Store deler av akademia har aldri virket som særlig gode arbeidsmiljøer, mener Åmås.

— Det tror jeg er et av akademias største problemer som arbeidsplass, det er for mange lumre og uforløste arbeidsmiljøer, og fragmenterte miljøer der mange aldri er på kontoret.

Det er dessuten arbeidsmiljøer med ledelsesproblemer, mener han.

— Da jeg var studenttillitsvalgt ved filosofi i Bergen på tidlig nittitall, var instituttledervervet noe som gikk på omgang. Slik var det alle steder den gang. Det ble ofte rene katastrofeledelsen når folk som verken hadde talent eller lyst til det skulle lede et stort institutt.

En «salig smørje» av konflikter

Det er blitt mye bedre, mener Åmås.

Men akademia preges fortsatt arbeidsmiljøer med «trøblete forhold til ledelse», med «brede fagmiljøer som ofte ikke tilskriver en leder nok legitimitet», sier han og legger til at mange akademikere ikke ser hvor privilegerte de er når det gjelder graden av både frihet og trygghet de faktisk har.

— Det akademiske arbeidsmiljøet er fortsatt preget av at det ofte blir en salig smørje av faglige og personlige konflikter, som glir inn i hverandre, sier han.

Åmås tror akademia ville ha godt av flere oppgjør med personer som preger arbeidsmiljø negativt.

— Det er trolig en del personer som går omkring som destruktive miljøbomber i tiår etter tiår, preger og ødelegger arbeidsmiljøet, men som man ikke tar et oppgjør med. Det er fullt mulig også i akademia å løse store personalproblemer, enten det innebærer at folk slutter eller ikke, men man må gjøre det på riktig måte, dokumentere, være formell og korrekt og ta vare på folk. Det er mulig det skjer mye utenfor offentlighetens lys, men det er sjelden å se sånne saker utenfra.

— Hva tror du er grunnen?

— Jeg vet ikke, det har kanskje noe å gjøre med at ledelse i akademia fortsatt ikke alltid foregår like profesjonelt, da blir det vanskelig å bygge og dokumentere saker, som man må gjøre. Så er det lett å forsvare seg med faglig frihet, at forsøk på å gripe inn mot noen er overgrep mot akademisk frihet.

Peker på publiseringsjag

Tilbake til akademias posisjon i offentligheten.

— Det er en sektor med selvtillit og omstillingsevne. Den har stor samfunnsinnflytelse, men strever fortsatt med å synliggjøre det både i politikk og offentlighet, sier Åmås.

Det er omfattende forskningsmidling i norsk offentlighet og akademikerne er trolig den enkeltgruppa som fyller flest kronikk- og meningsflater i mediene, tror Fritt Ord-direktøren. De siste par tiårene har det også vært en profesjonalisering av formidlingen, sier han, samtidig mener han bevisstheten er lav i politikken og den allmenne samfunnsbevisstheten rundt hvor stor og viktig sektoren er.

Og han frykter altså at vi får en «tapt generasjon» av akademikere i offentligheten, noe han mener blant annet skyldes publiseringsjaget.

— Publish or perish-hysteriet er vel sterkere enn noen gang. Jeg tror det handler om dette i kombinasjon med midlertidighet, det er noen basale økonomiske rammevilkår som gjør det vanskeligere å delta i offentligheten. Publish or perish utdypet kløften mellom vitenskapelige publiseringskanaler og allmenn samfunnsdeltakelse.

Et skrekkscenario

Åmås viser til debatten rundt økning av utenlandske forskere ved norske utdanningsinstitusjoner, som ble utløst av et intervju med Cecilie Hellestveit i Khrono.

— Det var en viktig debatt, fordi en sånn ansettelsesprofil gjør noe eller kan gjøre noe med det følte ansvaret for den nasjonale debatten. Jeg har merket i de ulike publisistjobbene at det er langt mer sjelden at noen med utenlandsk bakgrunn i norske stillinger melder seg på i aktuell samfunnsdebatt

— Hvordan synes du akademia taklet debatten?

— Det begynte jo riktig stygt, med flere forsøk på å holde Hellestveit nede, men hun holdt jo heldigvis ut, trakk seg ikke fra debatten. Og det ble litt mer saklig etter hvert, jeg tror og håper det blir lettere å ta opp samme tema igjen.

Åmås legger samtidig til at en del utenlandske akademikere i Norge er i fag og stillinger der det ikke nødvendigvis er like relevant å formidle.

— Når universitetsledere eller andre uttaler seg kan det av og og til virke som om alle har et ansvar for å formidle i offentligheten, men det er jo ikke alt som kan eller skal formidles.

Å kreve at alle skal formidle er et skrekkscenario, mener Åmås.

Kvier seg for journalister

— Denne «tapte generasjonen» du snakker om, hva betyr det for offentligheten? Det er vel ikke bare et nostalgisk savn?

— Det har stor betydning fordi vi må ha en politikk og samfunnsdebatt som er kunnskapsbasert, og det er viktig at akademikere formidler selv, sier han og viser til at mange også kvier seg for forenkling fra journalister:

— Det er et reelt problem, og det er bare noen forskere som er i stand til å leve med å se seg selv framstilt som litt dummere, mindre reflektert og intelligent enn man egentlig er, men det må man bare leve med i den brede offentligheten. Men utdanningsnivået i redaksjonene har også økt veldig de siste ti-femten årene, så forståelsen for akademisk kunnskap tror jeg er større enn noen gang i mediene.