Akademisk ytringsfrihet – rammer og premisser for å gripe inn i denne

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Som svar på vår kronikk om boikott og akademisk ytringsfrihet publisert i Khrono den 27. juni, hvor vi argumenterer for noen felles kriterier for akademisk boikott, publiserte professor i folkerett ved UiO Gentian Zyberi en mot-kronikk den 10. juli, hvor han sier seg uenig med oss. Det har vi naturligvis ingen problemer med, men det er ikke helt klart hva han mener at kriteriene for slik boikott er eller bør være.

Debatt ● Cecilie Hellestveit, Gro Nystuen og Vidar Strømme

Akademisk boikott — rettslige og etiske grenser

Vi viste i vår kronikk til at statlige myndigheter er bundet av folkeretten og vil derfor måtte gi lover som universitetene må følge hvis for eksempel FN vedtar sanksjoner mot et land. Zyberi mener at det er for snevert å vise til at universiteter bare kan bli forpliktet av statens ansvar for å følge sanksjoner vedtatt av FN. Han sier at også universiteter og høyskoler er direkte forpliktet til å følge folkeretten. Dette er upresist. Offentlige universiteter og høgskoler kan, på samme måte som barnevernstjenesten eller sykehjem, påføre staten ansvar for menneskerettighetsbrudd, men de er ikke pliktsubjekter under folkeretten – det er det stater som er. Også UNESCO-konvensjonen Zyberi viser til, retter seg mot statsparter.

Debatt ● Gentian Zyberi

Akademisk boikott som følge av militær okkupasjon: når er det berettiget?

I kronikken peker Zyberi på fem «sentrale» spørsmål ved en vurdering av akademisk boikott. Disse dreier seg om hvorvidt en okkupasjonsmakt bedriver alvorlige brudd på retten til utdanning på territoriet, slik som diskriminering, drap på studenter og akademikere, ødeleggelse av institusjoner, og om disse bruddene er tydeliggjort for okkupasjonsmakten uten at det har skjedd endinger. Zyberi konkluderer med at i slike tilfeller må norske universiteter og høgskoler boikotte israelske universiteter for ikke å bli medskyldige i å forlenge den ulovlige situasjonen.

Zyberi forklarer ikke grunnlaget for at de norske institusjonene skulle kunne bli «medskyldige» uten at den norske statens plikt er utløst. Det finnes riktignok ulike former for medvirkning, men som vi redegjorde for i vår opprinnelig tekst, vil neppe det å avstå fra akademisk boikott kvalifisere som medvirkning til folkerettsbrudd.

Vi mener at det kan være relevant som politisk markering å gå til boikott av akademiske institusjoner ved alvorlige menneskerettighetsbrudd og andre grunnleggende brudd på folkeretten. Vårt poeng er at det må eksistere noen felles kriterier og retningslinjer for hvilke situasjoner som skal utløse slik boikott. Etter vårt syn er det nødvendig med en vurdering som både er bredere enn Zyberis spørsmål, og som dessuten er klarere forankret i folkerett eller menneskerettigheter. Inngrep i akademisk frihet bør skje etter offentlig tilgjengelige prinsipper som sikrer forutberegnelighet og likebehandling. Zyberi skriver selv at beslutninger om boikott må baseres på «et klart sett med standarder som krever et nivå av åpenhet og offentlig ansvarlighet …» Dette er vi hjertens enige i. Det er nettopp mangelen på et klart sett med standarder som har ført til mangelfull saksbehandling av boikottspørsmålet ved flere læresteder.

Zyberi mener at Norge bør vurdere å bringe en sak mot Israel inn for Den internasjonale domstolen i Haag med påstand om brudd på UNESCO-konvensjonen om diskriminering i utdanning. Denne konvensjonen inneholder nemlig en mulighet til å la domstolen ta stilling til uenigheter angående tolkning og anvendelse av denne traktaten. Etter vårt syn vil dette være en lite fruktbar strategi, fordi konvensjonen forutsetter at begge parter til en slik diskusjon må være enige om å la domstolen3 behandle den. Israel vil neppe overveie noe slikt.

USA

Topp­­universiteter innfører «si ingenting»-vedtak. — Hyklersk, mener student

Zyberi tillegger oss også synspunkter vi ikke har gitt uttrykk for. Han spør: «Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne denne langvarige ulovlig situasjonen og ta klart avstand fra israelske myndigheters systematiske undertrykking av palestinske utdanningsinstitusjoner, akademikere og studenter over flere tiår?»

Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Vi deler Zyberis frustrasjon over krigen på Gaza, og mener også at israelsk politikk ovenfor palestinsk akademia, palestinske utdanningsinstitusjoner og palestinske studenter gjennom en årrekke er uakseptabel og bør fordømmes. Poenget med vår kronikk var nettopp ikke å ta stilling for eller imot akademisk boikott av israelske universiteter, men å skissere opp premissene for diskusjonen om en eventuell akademisk boikott, særlig med henblikk på de menneskerettslige rammer som inngrep i den akademiske friheten i Norge må skje innenfor. Både myndigheter og læresteder må forholde seg til den akademiske ytringsfriheten, slik den følger av både Grunnloven og av menneskerettighetskonvensjoner. Inngrep må begrunnes etter særlige krav om lovhjemmel, forholdsmessighet og nødvendighet. Alle inngrep i den akademiske friheten må tåle denne testen. Dette bør være basiskunnskap for alle universiteter og høgskoler og deres ansatte.

universitets- og høgskolerådet

UH-toppene ble til slutt enige om Gaza-uttalelse