Akademisk frihet i «klageaktivismens» tid

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Å få muligheten til å undervise i et fag man har viet mange år til, og til slutt oppnå stillingen som førsteamanuensis, er for mange en drøm som realiseres gjennom hardt arbeid. Men mår man trer inn i akademia, som i mitt tilfelle ved Høgskolen i Innlandet (HINN), kan man støte på en uventet realitet som fremstår som en kollisjon mellom faglig frihet og integritet på den ene siden, og studentenes markante innflytelse og ledelsens begrensede kompetanse på den andre siden.

Før min tid ved HINN tilbrakte jeg 15 år som både student og ansatt ved Universitetet i Oslo (UiO). Ved UiO var min rolle tydelig definert: å formidle kunnskap, drive forskning og veilede studenter. Å være en akademisk forvalter innebar å sjonglere med ideer, administrere emner og opprettholde faglig integritet. 

Debatt ● Kolbjørn Kallesten Brønnick og Julia Vigdal Esperås

Er studenter mindre resiliente enn før?

Imidlertid har min erfaring ved HINN ført til en annen virkelighet, der jeg har følt meg som en sosial entreprenør, med fokus på studentenes trivsel. Det er som om jeg plutselig har blitt forflyttet fra en velorganisert faglig hage til en mer improvisert skolegård.

Jeg tok steget inn i undervisningsstillingen ved HINN med håp om å kunne fokusere på faglig formidling og forskning, men mine opplevelser har ført meg gjennom en uventet reise. Som fagperson hadde jeg forventet at min primære rolle skulle være å dyrke kunnskapens hage, ikke å agere som en sosial sommelier som tilbyr trivselsopplevelser til enhver student som føler usikkerhetens tørst. Jeg hadde forventet at min hovedoppgave var å forvalte og sikre kvaliteten på de emnene jeg underviste i, ikke å være et sosialt smøremiddel.

Debatt ● Kenth-Arne Hansson

Balanseringen av faglig frihet og studenters krav

Jeg underviser i disiplinfag som humanfysiologi og cellebiologi, fag som oppleves som komplekse av mange studenter. Det er forståelig at noen føler bekymring når de møter de intellektuelle utfordringene. Klager av variert art er derfor ikke uvanlig blant studenter, og det er forståelig at noen kan føle bekymring etter svake prestasjoner eller i den usikre studenttilværelsen.

For øvrig er studentklager en naturlig del av enhver undervisningssituasjon, der et begrenset antall studenter årlig uttrykker bekymringer av ulike årsaker. Ledelsen synes å være i mørket når det gjelder dette statistiske fenomenet. Å gi disse bekymringene en overdreven vekt, på bekostning av foreleseres faglige integritet og troen på at studentene er kapable til kritisk tenkning, undergraver enhver sunn fornuft.

Det er avgjørende å verne om akademisk frihet, samtidig innebærer dette ikke at forelesere er immune mot ansvar. Å gi plass for studentklager er nødvendig for å forbedre undervisningsmetoder og skape et inkluderende læringsmiljø. Imidlertid kan det å la et begrenset antall klager styre retningen for undervisningen true den faglige integriteten. Å vike for enhver klage uten nødvendige prosedyrer åpner opp for en potensiell nedadgående spiral, der undervisere nøler med å utfordre studentene, og den akademiske friheten gradvis blir innskrenket.

Min erfaring ved HINN har derfor skapt bekymring. Det virker som om enkelte praktiserer en form for «klageaktivisme», der enhver studentklage blir behandlet som et manifest for sosial forandring. Dette fører til at forelesernes undervisningsevner og personlighet blir urettmessig satt under lupen. Jeg støtter studentenes trivsel, men ikke på bekostning av å redusere den faglige integriteten til å bli en serie sosiale forpliktelser for å oppnå gode omtaler via Studiebarometeret.

Debatt ● Atle Møen

«Eg fekk just melding frå ein erfaren sensor at han/ho vegra seg for å utføra sensoroppdrag.»

Det er på høy tid å minne alle om lovens klare retningslinjer, som understreker forelesernes selvstendige faglige ansvar: «Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg […]» (jf. UH-loven, §1-5, fjerde ledd). Dette prinsippet om faglig frihet, sammenholdt med lovens femte ledd «begrenser arbeidsgivers rett til å instruere ansatte i faglige spørsmål og å pålegge direkte eller indirekte sanksjoner dersom instruksene om den faglige virksomheten ikke etterkommes» (NOU 2020:3 Ny lov om universiteter og høyskoler).

Akademisk frihet utgjør en essensiell søyle i ethvert akademisk miljø, men med dette privilegiet følger også et ufravikelig ansvar. Den bør være en solid hjørnestein som, til tross for eventuelle klager, forblir stødig. Å gi etter for et mindre klagekor fra enkelte misfornøyde studenter risikerer å undergrave det fundamentet som den akademiske friheten hviler på.

I en tid der «klageaktivisme» synes å få forrang over prinsippene om faglig frihet, må akademiske institusjoner nøye veie hvert skritt. Det er fristende å tilpasse undervisningen for å tilfredsstille studentenes ønsker, men dette bør ikke komme på bekostning av å utfordre dem intellektuelt. Studentene skal ikke bare formes av undervisningen; de skal også utfordres til å forme sin egen forståelse.

Debatt ● Kenth-Arne Hansson

«Ledelse» bør ikke erstatte forskning som merittering i akademia

Faglig frihet er ikke bare en rettighet; det er også et ansvar som må forsvares. Denne friheten, som gir rom for utforskning, debatt og uavhengig tenkning, er avgjørende for et levende og progressivt akademisk miljø. 

Likevel er det i møte med ledelsen og studentklager at dette prinsippet blir satt på prøve.

I en æra der «ledelsens» forhold til akademisk frihet og ansvar er i fokus, bør vi nå rette søkelyset mot undervisernes faglige integritet som om vi var de siste forsvarslinjene ved kunnskapens borg. Akademisk tillit utgjør en gjensidig vei, men det føles som om jeg står i veien for et enveis-stempel som kontinuerlig presser for tilpasninger av akademiske prinsipper til studentenes ønsker. Det haster med å gjenopprette denne balansen.

Så her står jeg, en gang en dedikert akademiker, nå i kryssilden mellom et beskjedent klagekor og ledelsen. Som en siste forsvarslinje ved kunnskapens borg, lurer jeg på om vi i vår iver etter å tilfredsstille studentenes ønsker og ledelsens ambisjoner har glemt selve essensen av akademisk frihet.

Derfor må vi ikke la oss forandre det akademiske landskapet til et teaterstykke med et manuskript skrevet av B-regissører, og fremført av de mest misfornøyde skuespillerne.

Angrep på akademia

Akademisk frihet: Over 400 angrep på ett år