Akademikeren ved NTNU var lei av å føle skam fordi hun har en bipolar lidelse. Hun har valgt å være åpen om diagnosen.

Khrono møter Brita Fladvad Nielsen på Gløshaugen der NTNUs hovedbygning troner. Her arbeider førsteamanuensen på fulltid ved Institutt for design. Hun underviser, forsker og er faglig opptatt av tema som involvering og inkludering. Emner hun underviser i er blant annet Tjenestedesign og Tjenester for alle.

Hjemme har hun ektemann og tre barn. Ett av barna er født uten hørsel og Nielsen har engasjert seg veldig for at dattera skal få best mulig hjelp. Det er travelt på hjemmebane og travelt på jobb.

Vil ikke gjemme en del av seg selv

I mai skrev hun et innlegg på sin egen blogg med overskrift: «Jeg vil også være med på åpenheten! Here we go!»

Innlegget ble ett av de første skrittene mot å være åpen om sin psykiske lidelse.

«Jeg har kommet til at noen trenger å se hele meg også. Jeg ønsker ikke lenger å gjemme en del av meg selv. Det kan umulig koste mer å være åpen enn å kjenne den skammen. Kanskje klarer jeg også å se meg selv bedre. Nå sitter jeg trygt, jeg har oppnådd «alt». Da skal jeg åpne dørene, skubbe stigen ned igjen så andre kan komme etter», skrev hun.

«Noen trenger å se, at man kan ha bipolar lidelse og likevel ha et spennende liv, en doktorgrad, drive med forskning, ha familie, være mange andre ting. Og bare være Brita.»

— Jeg jobber mye med tema som handler om inkludering og involvering, om å endre samfunnet. Det er ikke bare enkeltindividet som skal forandre seg, samfunnet må også endre holdninger. At jeg ikke ville føle på skam, at jeg jobber med inkludering og er et sted i livet der jeg er trygg, gjorde at jeg følte et ansvar for å være åpen, forteller Nielsen.

Sov dårlig og var trist

Mandag 10. oktober er det Verdensdagen for psykisk helse. Den internasjonale FN-dagen skal fremme bevissthet om psykisk helse. Khrono har bedt Brita Fladvad Nielsen fortelle om hvordan det har vært for henne å være åpen om diagnosen og hvilke refleksjoner hun har gjort seg om samfunnets holdning til psykisk helse.

Selv beskriver hun oppveksten som veldig ordinær. Hun vokste opp i en kjernefamilie i et byggefelt, og med foreldre som var lærere.

Da hun var 16 år, dro hun på utveksling til Portugal i et år for å lære seg språket og kulturen. Plutselig fikk hun problemer med å sove. Da hun kom hjem igjen, ble hun veldig deprimert. Hun skjønte ikke hva det var. Var det fordi hun savnet Portugal siden oppholdet var veldig bra? Men helseproblemene ga seg ikke. Gjennom hele vinteren var hun trist og slet med å sove. Hun gikk til både lege og helsesøster og fikk egentlig ikke noe hjelp. En lege ga henne råd om å være våken et helt døgn, det ville sikkert fungere.

Det gjorde det ikke.

Nielsen fikk en henvisning som tok nesten et år, innen den tid hadde hun begynt med så mange andre prosjekter og mente at hun ikke trengte hjelp.

— Jeg tenkte ikke at det handlet om sykdom, annet enn at det var stress, mange baller i lufta og ofte fikk jeg beskjed om å gjøre færre ting: Slutt å bekymre deg, ikke vær så perfeksjonistisk, ikke vær så flink pike.

Brita Fladvad Nielsen sto på, studerte og tok en doktorgrad ved NTNU og fortsatte som postdoktor.

Forsto at hun var bipolar

Flere ting skjedde samtidig. Hennes tante ble syk og fikk diagnosen bipolar. Nielsen fødte sitt første barn og fikk en fødselsdepresjon. Nå begynte hun å tenke at det kanskje var en sammenheng. Også fordi hun visste at det er en sterk genetisk faktor involvert.

— Jeg innså at jeg hadde hatt disse lave periodene siden jeg var 16 år. De var ikke noe som forsvant. Jeg har tenkt at hvis jeg jobber mindre, ikke var så mye utsatt for stress, ikke hadde eksamen, så ordner det seg. Det er lett å legge skylden å livshendelser. Jeg så at selv om jeg hadde det stabilt, så kom disse lave periodene likevel.

Nielsen fikk antidepressiver og reagerte veldig på medikamentet.

— Jeg gikk rett i taket. Jeg dro på joggetur, syntes jeg var en helt fantastisk person, og gud hvor vakker jeg var, ler hun.

Det var en voldsom boost, og et av tegnene på at hun var bipolar. Folk med denne lidelsen kan reagere veldig kraftig på antidepressiver, forteller hun.

— Slenger dritt om diagnoser

Å være bipolar for henne betyr at hun er skikkelig produktiv i perioder og har skikkelige nedturer i andre perioder. Det er en situasjon hun må ta ansvar for selv, sier hun, men det krever kunnskap om hvordan sykdommen fungerer og hva hun kan gjøre for å påvirke den.

Etter hvert har hun lært seg noen triks. Å huske hva som skjedde forrige gang og hva som fungerer: Å sove nok, spise nok, ha en sunn livsstil og innse hva som skjer når hun er veldig giret, eller det motsatte.

— Jeg må prøve å identifisere hva som trigger meg til å føle meg på denne måten. Det kan være individuelt og kan være helt annerledes for andre, understreker hun.

Det som trigger henne er store bekymringer for familien, eller personlige konflikter.

Noe annet hun har reflektert over, er beskjedene om at hun må si at hun har en bipolar lidelse, hun er ikke bipolar.

— Da skiller du ut det som er en lidelse fra deg selv og du skal føle mindre skam. Men når du har levd med en slik svingning og veksling mellom produktiv og depressiv over mange år, er det lettere sagt enn gjort å si at dette ikke er en del av deg. Lidelsen blir jo en del av deg fordi selv det å jobbe med å mestre den, fører til en slags forandring av deg selv.

— Å snakke åpent om å ha en diagnose kan sikkert være forløsende, men det kan kanskje også bli et stempel?

— Jeg begynner å lure på om folk alltid har behov for noen som er nederst på stigen, og å ha noen det er greit å slenge dritt om og omtale i negativ forstand.

Brita Fladvad Nielsen har etter at hun skrev blogginnlegget og ble intervjuet av Recoverybloggen, blitt kontaktet av mange, som har høyt utdannede posisjoner i samfunnet. En fortalte at da hun var ute på byen en gang, så ble det snakk om at noen av dem har senfølger etter covid-19.

— Da snakket de om hvor utmattet de føler seg, men trøstet seg med at de i hvert fall ikke er manisk depressiv. «Bipolar» og «schizofren» er noe man kan slenge ut av seg i enhver sammenheng. Og så sitter det kanskje noen ved siden av som har diagnosen.

— Jeg kan gjøre det selv også. Nå har jeg begynt å tenke på om jeg skal si at jeg føler meg som en blindtarmsbetennelse, smiler hun.

Må bruke sykmelding preventivt

— Hvordan er det å jobbe på fulltid som akademiker når du har en slik lidelse?

— Jobb er for meg noe veldig positivt. Veldig ofte er det noe som skjer i hjemmet som stresser og bekymrer meg. Da er jobben et fristed og et fellesskap der jeg føler jeg har verdi. Det å ha en jobb betyr veldig, veldig mye.

— Hvordan har du det på jobb når du strever som mest?

— Da er jeg sannsynligvis ikke på jobb. Da jobber jeg hjemme, eller legen sykmelder meg hvis jeg er så syk. Som regel er jeg litt oppe og litt nede, og da er jeg på jobb likevel.

Mange blir sykmeldt fordi de er syke. Nielsen får sykmelding preventivt av legen slik at hun ikke blir alvorlig syk og sykmeldt over lengre tid. For bipolare er det aller viktigste å ikke komme i en «opp»-stemning og slutte å sove, forklarer hun.

— Det å føle seg på topp, er faktisk det som gjør at man etterpå detter så langt ned. Derfor er det toppen man skal unngå, og da må man redusere stimuli rundt når man kjenner at hjulene går for fort, selv om man tenker at dette får man til.

I dårlig perioder kan det være slik at hun forestiller seg at andre tenker negativt om henne. Det kan være tungt. Da benytter hun kognitiv atferdsterapi, og sier til seg selv: Hvorfor vil folk bruke energi til å tenke så mye over det hun sa i møtet?

Nå jobber hun på en arbeidsplass der hun føler folk kjenner henne godt.

— Det er første gang jeg har prøvd å være åpen om det og fortelle hvorfor jeg er sykmeldt. Hvis vi leverer sykmelding, trenger vi ikke å oppgi grunnen. Da antar kolleger ofte hva det kan være og vi føler vi må komme med en grunn. Nå når jeg er åpen om lidelsen, slipper jeg også å føle at jeg må ha kvasiforklaringer på hvorfor jeg er syk. Det igjen gjør at jeg er mindre syk.

Produktiv og engasjert

— Det virker som du har vært heldig med arbeidsplassen, Institutt for design ved NTNU?

— Jeg har veldig høy produktivitet når jeg er frisk. Da kan jeg alltids tenke at, ok, jeg har gjort veldig mye og bidratt når jeg var frisk. Jeg kan bare snakke på egne vegne. Hvis noen blir langtidssykmeldt, for eksempel, så kan arbeidsgiver reagere på at du er så mye vekke.

Nielsen er aktiv også ikke bare rent faglig. Hun engasjerer seg i tema som angår universitets- og høyskolesektoren, skriver innlegg og stilte som kandidat til NTNU-styret denne perioden uten å bli innvalgt. Dessuten var hun initiativtaker til «Walk of Shame» på Gløshaugen, der studenter fikk oppleve hvordan det er for blant annet rullestolbrukere og svaksynte å komme seg rundt på campusen.

Opptatt av studenters mentale helse

Det at hun har fortalt studentene sine om at hun har en bipolar lidelse, har gått fint. Hun tror den yngre generasjonen er klar for mer åpenhet. De forteller henne imidlertid at det er store kjønnsforskjeller. Unge menn synes det er vanskelig å snakke med mannlige kompiser om psykisk sykdom.

Hun får også tilbakemeldinger på at studenter ikke vet om det hvis andre sliter.

— Jeg håper det kan ha noe å si at jeg har en bakgrunn selv som jeg kan dele, og at det får en annen dybde å snakke med studenter eller andre om tematikken når jeg selv vet hvordan det er å være i dypet.

Nå skal de i gang med et prosjekt som heter Study Well, som handler om studenters mentale helse. I Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) for 2022 var det en økning i andelen studenter som svarer at de har hatt selvmordstanker det siste året — fra 14 prosent i 2018 til 22 prosent i 2022.

NTNU-prosjektet er et samarbeid mellom Institutt for psykisk helse, Institutt for design og Institutt for pedagogikk og livslang læring. De skal finne ut hva de kan gjøre med studiemiljøet for at studenter skal føle at de betyr noe i studiehverdagen og hvordan studentene opplever studiehverdagen. Hva er det som gjør at de føler seg stresset og går fra gråsonen inn i alvorlig psykisk helse?

Studentene skal selv være drivende i prosjektet og komme med forslag.

les også:

Flere sliter psykisk — og en av tre har vært utsatt for sextrakassering

Samme diagnose - ulike utslag

Det er viktig for Nielsen å få fram at det er individuelle forskjeller. En diagnose kan romme svært mye. Etter at hun ble åpen om at hun har en bipolar lidelse, har hun fått spørsmål som: «Jeg har en slektning som er bipolar, hvorfor er han så sint?» Det forventes at hun skal svare på vegne av ham og representere noe.

At hun får slike spørsmål om å svare på vegne av andre, forteller henne én ting: Flere må bli åpne og folk må få flere bilder på hva en diagnose kan være og at den ikke fortoner seg likt for alle.

— Mange sier at nå er det ADHD og diagnoser på alle kanter. Mange virker som de blir fornærmet over all åpenheten. Men hvis alle hadde vært åpne om diagnosen, så hadde vi sett hvor stor variasjonen er og hvor lite vi kan generalisere. Da ville vi også sett hvor mange som går rundt med mestringsstrategier og sykmeldinger uten navn, sier Brita Fladvad Nielsen.