Å lykkes med forskning handler om å se sammenhenger

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den første diskusjonen knyttet til forskningsstrategi jeg var del av skjedde i møte med en av verdens mest anerkjente strategiprofessorer for nesten 20 år siden. Han sa: «Send sauene ut på beite og la dem få spise der de finner gress». Han fremsnakket at det mest grunnleggende prinsippet i forskning er at den skal være basert på akademisk frihet og at den i mange tilfeller er knyttet til en dyp indre motivasjon det må vernes om.

Den siste tida har det pågått en debatt i Khrono knyttet til et stadig økende fokus på anvendt og problemdrevet forskning på bekostning av mer disiplinbasert og grunnleggende forskning. Samtidig ønsker forskere ved OsloMet å stille spørsmål om hvordan det skal tilrettelegges for grunnleggende så vel som anvendt forskning i neste rektorperiode. Dette må skje med svært begrensede økonomiske rammer som tvinger frem behov for forskningsstrategiske valg.

Debatt ● kristin bakken

Ulike føresetnader for forskings­finansiering

I sommer har jeg forsket på hvordan verdens beste universiteter tenker strategisk rundt disse spørsmålene. Selv om man kan argumentere for at verdens høyest rangerte universiteter har andre forutsetninger enn norske universiteter og høyskoler mener jeg det å forstå hvordan disse tenker bør være til inspirasjon i å utvikle forskningen ved OsloMet, men også mer generelt i sektoren i Norge.

Gjennom å analysere strategiplanene – og forskningsstrategiene mer spesifikt - til 30 av verdens mest anerkjente universiteter ble noen funn tydelige. De beste universitetene har strategier som fokuserer både på verdensledende grunnforskning og tverr-/multi- og interdisiplinær forskning med ønske om å løse de store samfunnsutfordringene i vår tid.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Det hevdes i noen av strategidokumentene at disiplinær og grunnleggende forskning er grunnsteinen for å jobbe tverrfaglig. Passe god kunnskap bidrar sjelden til å løse de store samfunnsutfordringene – og vil aldri gjøre oss skikkelig gode. For å løse samfunnsutfordringer trenger vi den beste kunnskapen – satt sammen – og evne til å samarbeide.

Ledende universiteter klarer å holde to tanker i hodet samtidig - og det bør vi også. De søker å lykkes med grunnforskning og disiplinær forskning så vel som med arbeidslivs- og profesjonsorientert forskning og med formidling.

Man kunne tenkt seg at renommerte universiteter ville hatt hovedvekt på forskning og undervisning som grunnlag for å utvikle strategisk og økonomisk handlingsrom i fremtiden. Gjennomgangen av strategiene viser at en sentral del av det de omhandler er knyttet seg til det tredje samfunnsoppdraget.

Den grunnleggende akademiske friheten innen undervisning og forskning gjør at det er rom for svært lite styring og lite strategisk handlingsrom på organisasjonsnivå på disse områdene. Det er gjennom innovasjon og entreprenørskap, livslang læring og kommersialisering av kunnskap de ledende universitetene ser det mulig å tenke annerledes og skape aktiviteter som enten direkte eller gjennom tilbakeføring av midler kan bidra til investering i blant annet grunnforskning.

I arbeid med en egen forskningsstrategi ved OsloMet, mer spesifikt ved fakultet for Teknologi Kunst og Design; som deltaker i arbeidsgruppa for ny digitaliseringsstrategi i UH-sektoren; i arbeid med OsloMet sin Koronaevaluering og som aktiv utvikler av tilbud for livslang læring i møte med arbeidslivet har det vært mulig å se sammenhengene i et universitet. Forskeren er i de fleste tilfeller også underviser, formidler – og kanskje også administrator og innovatør.

Så å stille spørsmålet om hvordan vi skal kunne drive grunnforskning og anvendt forskning samtidig er i realiteten et spørsmål om hvordan vi evner å se sammenhenger og evner å utvikle helheten med en hensikt om å bli gode.

Ledende universiteter tenker ikke bare funksjonelt, men også emosjonelt. Studenter og ansatte er mennesker – og må behandles som det. Og det møtet handler ikke bare om hvordan de aller beste møtes, men at alle ansatte føler seg som den beste versjonen av seg selv i møte med organisasjonen og utvikles der de er.

Organiseringen i et universitet er til for å sikre at vi leverer den beste undervisningen, forskningen og formidlingen til samfunnet gitt de ressursene vi har tilgjengelig og at ansatte opplever å få støtte i det de gjør. For å gjøre det må vi bygge en kultur som tillater omsorg og samhandling mens vi samtidig lytter til hva folk trenger.

Ledende universiteter har strategier for hvordan universitetet skal jobbe inn mot ulike grupper i organisasjonen –når det gjelder potensielle og eksisterende studenter, ansatte, partnere og alumni -for å være et foretrukket universitet for dem. Å se sammenhenger handler også om å utvikle mer effektive og brukervennlige støtteapparat rundt universitetenes kjernevirksomhet, både når det gjelder infrastruktur, bygg og administrasjon.

Det er i skjæringspunktet mellom disse og i samhandlingen mellom dem at det kan være mulig å finne gull. Dette kommer lett til syne i utviklingen av forskningsprosjekter og større satsninger hvor gullet i mange tilfeller ligger gjemt i god samhandling på tvers av forskere og administrasjon.

Som nasjon er vi nødt til å se på tvers av enkelte universiteters grenser og samhandle der vi kan og konkurrere der vi må. Som deltaker og debattant i Arendalsuka var et tilbakevendende tema hva vi skal leve av etter oljen. Hvis vi skal satse på å bygge fremtiden på internasjonalt ledende kunnskap må vi utvikle organisasjoner som gjør at de beste folka nasjonalt og internasjonalt vil jobbe ved universiteter i Norge, som forskere, undervisere, formidlere, innovatører og entreprenører.

Universitetene bør verne om den åpne grinda - sende folk ut på beite, men samtidig tenke helhetlig og innovativt på hva som skal til for å være det beste beitet internasjonalt. Vi må søke å finne de beste tuene i form av forskningsutlysninger eller eksterne samarbeidspartnere , og tenke på hvordan vi kan få gresset til å gro så raskt som mulig heller enn å sette grunnforskning opp mot anvendt forskning.

Debatt ● Vangelsten, Nogueira, og hovelsrud

En kinderegg­modell for forsknings­finansiering