Debatt ● silje bringsrud fekjær
Vi trenger flere alternativer enn Studiebarometeret
For å lage bedre utdanning, trenger vi å lære mer om studentene våre og hva de mener om undervisningen. Skal vi få til det, må vi tenke nytt om metodene vi bruker.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Da jeg som 25-åring begynte å undervise på seminarer på universitetet, var det med en glødende interesse for å få det til og bakgrunn fra kvantitativ utdanningsforskning. For å finne ut hva studentene mine mente om undervisningen, var det derfor en selvfølge å gi dem et spørreskjema.
Som fersk underviser, er vurderingen av egne ferdigheter ofte avhengig av hvordan siste undervisningsøkt gikk. Med skjelvende hender åpnet jeg resultatene fra mine første studentevalueringer. Gleden over å se at mange av studentene likte det jeg gjorde var intens, grublingen over de negative svarene forfulgte meg i ukevis.
Når nok et Studiebarometer nå lanseres, er det en god anledning til å spørre hvilke metoder vi skal bruke for å lytte til studentene våre.
Silje Bringsrud Fekjær, professor og fungerende prorektor for utdanning ved OsloMet
Etter et par semestre med evaluering på spørreskjema, innså jeg at jeg sjelden lærte noe nytt. Spørreundersøkelsene ga meg ikke ideer som kunne bidra til å forbedre undervisningen min. Når jeg spør et rom fullt av undervisere hvor mange som har gjort klare forbedringer basert på studentenes tilbakemeldinger i spørreundersøkelser, er det svært få som rekker opp hånden, og dette inntrykket bekreftes fra pedagogisk forskning.
Til tross for de åpenbare manglene har kvantitative spørreundersøkelser lenge vært den dominerende metoden for å innhente informasjon om studentenes situasjon og hva de mener om undervisningen. Det gjelder både på nasjonalt nivå, hvor Studiebarometeret er den viktigste undersøkelsen av studiekvalitet, på institusjonsnivå og på emnenivå. Når nok et Studiebarometer nå lanseres, er det en god anledning til å spørre hvilke metoder vi skal bruke for å lytte til studentene våre.
Undersøkelser som Studiebarometeret har blitt kritisert, blant annet fordi det gir et press i retning av å score godt på de offisielle indikatorene, og ikke nødvendigvis insentiver for å heve det som reelt er god studiekvalitet, fordi det gir lite ny innsikt og fordi studentenes oppfatninger av hva de lærer av, ikke alltid er presise.
Flere undersøkelser har for eksempel vist at studentaktive læringsformer kan være bedre for læringen enn det studentene selv rapporterer. Et gjentakende problem er også at alle spørreundersøkelsene tretter ut de som skal svare, og at svarprosenten er fallende (selv om forskningen tyder på at problemet med selektivt frafall faktisk er noe mindre enn de fleste av oss ville trodd).
Med bakgrunn som kvantitativ utdanningsforsker anerkjenner jeg selvsagt betydningen surveyundersøkelser har for å skaffe oss kunnskap, både om utdanning og om samfunnet for øvrig. Likevel mener jeg det er på tide å løfte debatten og spørre hvilke metoder vi bør bruke for å skaffe oss informasjon om studentene våre og hva de mener om undervisningen.
Istedenfor en snever debatt for eller imot Studiebarometeret, må vi se på dette som en helhet: Målet bør være å bruke varierte kilder som lærer oss mer om studentene og gir økt utdanningskvalitet, både nasjonalt, på utdanningsinstitusjonene og på det enkelte emnet.
Mange av dagens undersøkelser gjentas hvert år. Men at en utdanning har gått opp fra 4,1 til 4,2 forteller oss lite. Ofte er de endringene vi fokuserer på, ikke en gang statistisk signifikante. Å beholde de standardiserte undersøkelsene for eksempel hvert tredje år, kan være hensiktsmessig blant annet fordi det gir mulighet for sammenligninger. Men dersom vi reduserer omfanget og hyppigheten av de tradisjonelle spørreundersøkelsene, sparer vi tid og ressurser som kan brukes til å supplere med andre metoder.
Norske registerdata tilbyr uvanlig rike muligheter for institusjoner som vil lære mer om egne studenter. Hvem rekrutterer vi, hvilke mønstre følger frafallet og hvordan går det med de ferdige kandidatene i arbeidsmarkedet? Registerdata gir oss informasjon om alle studentene våre og gjør at vi kan følge dem over tid. Slike data har lenge vært brukt av oss som forsker på utdanning, men er fremdeles i stor grad upløyd mark i UH-institusjonenes kvalitetsarbeid.
Kvalitative metoder kan gi muligheter for dybdekunnskap om studentenes opplevelser. Fokusgrupper, intervjuer med enkeltstudenter eller observasjon av undervisnings- og praksissituasjoner kan gi svar på helt andre spørsmål enn de vi vanligvis rapporterer på. Som prorektor har jeg testet ut fokusgruppeintervjuer med underviserne. Det har gitt meg nye perspektiver på utdanninger som jeg selv kan lite om, og et verdifullt innblikk i undervisernes situasjon.
Mulighetene for kreative emneevalueringer er mange, og krever mindre tid og ressurser enn man kanskje frykter. Jeg har for eksempel ofte gitt studentene mine et blankt ark, og bedt dem skrive ned tre punkter vi bør beholde og tre punkter som bør endres. Etterpå setter studentene seg sammen i grupper og blir enige om de viktigste punktene.
Dette kan også enkelt gjennomføres digitalt, med breakout-rom og rapportering f.eks. på Padlet. Etter slike evalueringer sitter jeg igjen med en liste med forslag til forbedringer av kurset. Helt perfekt blir det aldri, men jeg får i hvert fall muligheten til å justere noe hvert år.
En bekymring for nye metoder kan være at de ikke gir det grunnlaget vi trenger for å rapportere om utdanningskvalitet. Mitt svar er todelt:
For det første vil mange av de nye metodene enkelt kunne sammenfattes i rapporter – registerdata gir enkle oversikter, og erfaringene fra kvalitative undersøkelser og emneevalueringer gir ofte konkrete forslag som er nyttige når man skal rapportere.
For det andre bør vi vurdere nøye hva som er formålet med rapporteringen. For meg er hensikten med disse rapportene å se muligheter for å forbedre utdanningen, ikke å ha krysset av i en boks og levert det som systemet krever. Det vi trenger da, er ikke nødvendigvis informasjon om at vi scorer 0,2 dårligere enn naboinstituttet.
I dag skjelver jeg ikke lenger på hendene når jeg åpner studentevalueringer, enten det er evalueringene fra mine egne undervisningsøkter eller OsloMets resultater på det nasjonale Studiebarometeret.
Ønsket om å lære mer om studentene våre er imidlertid akkurat like sterkt som da jeg begynte å undervise. Forskjellen er at jeg i dag tror varierte metoder kan lære oss mer enn kun standardiserte spørreskjema, og at nytenkning må til for å øke utdanningskvaliteten.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
En akademisk julefortelling
Hun fikk samme jobb tre ganger. Nå er hun klar for nye oppgaver
Fortelling er beredskap
Norge publiserer tredje mest i forhold til folketallet
Stort tematisk mangfold i romjulsfilmene
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
To studenter er Årets navn i akademia