Vi må ha arbeidsdeling i sektoren

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Dagens gradsforskrift bidrar til å sikre fornuftig ressursbruk og kvalitet gjennom konsentrert satsing på noen utdanninger. På denne måten har Norge over lang tid sikret kunnskap og kompetanse på høyt internasjonalt nivå til beste for studenter, arbeids- og samfunnsliv. Vi er redd forslaget om å endre gradforskriften vil svekke sentrale profesjoner i Norge.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

For å sikre stabil tilførsel av kompetanse og kandidater av høy kvalitet til hele landet kan ikke alle institusjoner bygge opp de samme forskningsområdene og tilby de samme studietilbudene. Sektoren må til sammen dekke landets behov. Begrunnelsen for arbeidsdelingen er at det gir bedre utdanninger, bedre utnyttelse av våre nasjonale ressurser, og styrker vår kapasitet for forskning og innovasjon bredt definert. Gradsforskriften er en del av denne politikken.

Politikken for samarbeid, konsentrasjon og arbeidsdeling har vært (og er) viktig for å sikre sterke forsknings- og utdanningsmiljøer i de ulike landsdelene, med investeringer i fagmiljøer, laboratorier og forskningsinfrastruktur. Kvaliteten på master- og doktorgradsutdanningene er avhengig av en base i solide internasjonalt konkurransedyktige fagmiljøer. Fagmiljøer som ved hjelp av bredden i kompetansen til de faglig ansatte, gir studentene i profesjonsutdanningen tilstrekkelig ferdighetstrening gjennom pasientkontakt og laboratoriearbeid.

Særlig viktig er dette i nord. I ytterste konsekvens kan en økt nasjonal konkurranse om begrensede fagressurser gjøre det vanskeligere for UiT å tilby sentrale utdanninger i Nord-Norge. Det er begrenset hvor mange fagmiljøer med disse betingelsene det er mulig å bygge opp per disiplin i et land med 5,4 millioner mennesker. Og om det er mulig, er det i alle fall dårlig samfunnsøkonomi. All den tid høyere utdanning er statlig finansiert er det i nasjonens interesse at det finnes noen begrensinger på hvem som kan gjøre hva, slik at vi sikrer at sektoren til sammen dekker Norges behov for kompetanse og at ressursene brukes fornuftig.

Når det gjelder medisinutdanningen er behovene for god utnytting av ressursene og langsiktig planlegging særlig tydelige. Vi deler det politiske ønsket om å utdanne flere leger i Norge og er beredt til å utdanne flere. Da er det lavest kostnad og det gir høyest kvalitet, å øke tilbudet der de allerede finnes, ikke ved å opprette nye.

Det er et ansvar for oss som gradsgivende institusjoner å desentralisere deler av medisinutdanningene, og dette jobbes det nå aktivt med for å møte Grimstadutvalgets forventninger og regionale behov for flere leger. Der det er mulig desentraliseres deler av utdanningen i dag til nærliggende sykehus. Både UiT Norges arktiske universitet og Universitet i Bergen (UiB) har for eksempel tatt i bruk alle lokale helseforetak i legeutdanningen i over 20 år.