Vi ivaretar våre medlemmer med god samvittighet — det bør også medlemmene ha

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Våre medlemmer synes å være godt fornøyd med at deres lønnsutvikling endelig har fått et nødvendig fokus etter vårens streik og kjennelsen som nettopp kom fra Rikslønnsnemnda. Vi oppfatter ikke at medlemmene våre mener at vi handler i strid med deres samvittighet, slik NTLs tillitsvalgte fra UiO Helene Askeland Thuen skrev i Khrono.

Thuen tegner en krisebeskrivelse vi ikke kjenner oss igjen i. Vi mener det er veldig bra for våre medlemmer, og for staten som arbeidsgiver at lønnstilleggene fordeles i lokale forhandlinger på den enkelte arbeidsplass. Lokalt kan vi se hvor det er utfordringer og behov, og kan bruke lønnsmidlene der det trengs. Vi kan løfte de som må løftes og se de som har en lønn som ikke henger sammen med arbeidsoppgaver og utførelse. Om det er skjevheter så kan vi se og løse disse lokalt. 

Sentralt er ikke dette mulig å gjøre fordi de sentrale partene ikke sitter med innsikten og kunnskapen som vi har lokalt.

Debatt ● Helene Askeland Thuen

Handler fagforeningen din i tråd med samvittigheten din?

Vi trenger det lokale handlingsrommet, og vi har mange måter å fordele lønnsmidlene på lokalt. I fjor på OsloMet ble alt gitt som generelle tillegg, og andre år har vi brukt ca. halvparten av lønnsmidlene på generelle tillegg. Dette er avgjørelser som bør forhandles lokalt, fordi det er lokalt vi vet hva som er viktig for våre medlemmer i vår lokale situasjon.

Ja, vi, og medlemmene våre, ønsker å bruke lønnsmidlene på de ansatte som faktisk skal fortsette å jobbe på OsloMet. Våre medlemmer kommer selvsagt bedre ut av at vi bruker penger på de som skal være her de neste årene, enn å bruke det på de som skal eller har sluttet etter 1. mai 2024.

lønnsoppgjøret

Rikslønnsnemnda: Unio og Akademikerne får beholde egen tariffavtale

Lokale, kollektive forhandlinger er ikke bare bra for våre medlemmer, men også for staten og befolkningen. Ta OsloMet som et eksempel: Vi utdanner folk som jobber for velferdsstaten. Men hvordan vi skal få utdannet lærere, sykepleiere og ingeniører om vi mangler de ansatte for å gjøre det? 

Våre medlemmer trives på jobb, og er opptatt av samfunnsansvaret og at vi skal ha de beste utdanningene. Samtidig er få så idealistiske at de er villige til å jobbe på OsloMet, når man kan tjene opptil flere hundretusen mer i året i privat sektor, på sykehusene eller i skolen. Det er et problem at utdanning ikke gir god nok uttelling i statlig sektor. Derfor trenger vi å bruke lønn som ett av flere virkemiddel for å ha kompetente ansatte. Konkurransen om høyt utdannede er stor.

Det er rom for at utdanning gir mer uttelling enn i dag. I staten er forskjellen i gjennomsnittslønna for de med videregående utdanning og de med master eller mer rett over 200 000. Lavlønnutvalget fastslår at det ikke har vært økende lønnsforskjeller de siste ti årene og vi har ikke et lavlønnsproblem — spesielt ikke i staten.

Uavhengig av fagforening, skal alle ha en rimelig lønnsutvikling. Og nettopp derfor er det viktig at lønnstillegget gis i prosent. Spesielt nå i dyrtiden. Inflasjonen er i prosent, da må lønnstillegget gis i prosent for å sikre at man ikke taper kjøpekraft. Når NTL og LO ønsker kronetillegg nedprioriterer de sine egne medlemmer med høy utdanning. 

lønnsoppgjør

— Ansatte med høyere utdanning har i mange år blitt holdt nede lønnsmessig

Thuen mener at vi må se bort fra markedslogikken. Det passer NTL og LOs lønnspolitikk, men det er en ønsketenking. Staten er ikke avkuttet fra resten av arbeidsmarkedet i Norge. Arbeidsmarkedet er der om vi vil eller ikke. Dersom man ikke tar hensyn til det, vil staten tape kampen om arbeidskraften. Da taper vi alle fordi staten vil mangle folk til å gjøre de oppgavene vi som innbyggere trenger. 

Lønnsoppgjørene må brukes for å beholde og belønne ansatte. De er ikke en arena for sosial utjevning, det bør gjøres over skatteseddelen.

Debatt ● Marit Martinsen Dahle

Myter om hvem som representerer de med høyere utdanning