Universitets­bonanza — et akademisk selvbedrag

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den 8. november trådte Norge inn i en ny fase av sin akademiske historie. Med sine beskjedne 5,5 millioner innbyggere har landet nå hele 11 universiteter. I en kronikk i Aftenposten signert NOKUTs Kristin Vinje blir vi bedt om å se på denne utviklingen som et naturlig fremskritt for høyere utdanning. Hun avviser bekymringen for at et økende antall universiteter vil svekke kvaliteten på forskning og utdanning. 

Men er dette virkelig et fremskritt? Eller befinner vi oss på kanten av en akademisk inflasjon — en situasjon der universitetsstatusen risikerer å bli en tom merkelapp uten reell substans?

nytt universitet

Tre statsråder til Hamar for å markere Norges nye universitet

Denne utviklingen vitner om en alvorlig forveksling mellom kvantitet og kvalitet. I stedet for å styrke norsk akademia risikerer vi å spre ressursene så tynt at vi svekker fundamentet for det som burde være en nasjonal kunnskapsmotor. Spørsmålet som bør stilles er ikke bare om flere universiteter kan skape et bedre utdanningssystem — men om et større antall virkelig betyr en akademisk heving, eller om det bare er et symptom på en sektor som mister sitt kompass.

En av de mest påfallende svakhetene i Vinjes kronikk er den implisitte antakelsen om at universitetsstatus automatisk garanterer høy kvalitet. Dette er en farlig forenkling som både er teoretisk svak og empirisk ubesvart Å drifte et universitet krever betydelige ressurser — økonomiske, intellektuelle og organisatoriske. 

NYTT UNIVERSITET

Se bildene: Storslått feiring på Universitetet i Innlandet

Når vi åpner for et økt antall universiteter uten en klar plan for ressursfordeling, risikerer vi at den faglige og økonomiske kapasiteten blir strukket altfor tynt.

Selv om Norge er langt mindre enn mange av de landene vi ønsker å sammenligne oss med, oppfører vi oss som om vi har ressursene til å etablere en universitetsstruktur på nivå med langt større nasjoner. Mens sterke forskningsmiljøer stimulerer til innovasjon og internasjonal konkurransekraft, risikerer vi nå at små og isolerte universiteter blir regionale symbolprosjekter — små fyrtårn som knapt lyser utenfor sitt eget postnummer. 

Hva oppnår vi da, annet enn å føye oss inn i rekken av land som har utvannet verdien av akademiske titler?

Vinje påstår at det ikke er noen motsetning mellom økningen i antall universiteter og kvaliteten på norsk høyere utdanning, men dette argumentet faller sammen ved nærmere ettertanke. I sin kronikk hevder hun at institusjonene må oppfylle spesifikke krav for å oppnå universitetsstatus, men hun overser et avgjørende poeng: å møte minimumskravene er langt fra en garanti for faglig dybde eller institusjonell styrke. 

Universitetsstatus har, i denne konteksten, mistet mye av sin tyngde som et kvalitetsstempel og er i ferd med å bli en formalitet snarere enn et bevis på akademisk fortreffelighet.

Dette paradokset forsterkes når vi ser på de praktiske konsekvensene av økt konkurranse om de samme ressursene. Flere universiteter betyr flere aktører som kjemper om en begrenset pott med midler, toppforskere og talentfulle studenter. Resultatet blir at mens ressursene spres tynnere, vil de mest ettertraktede akademikerne og studentene naturlig søke seg til de mest prestisjefylte institusjonene, som har de største ressursene, det største renomméet og de mest attraktive nettverksmulighetene. 

Debatt ● Bernt Hagtvet

Vi kan få landets første zombie-universitet. Men neppe det siste.

De nye universitetene vil derfor slite med å tiltrekke seg de fagfolkene og studentene som virkelig kan bidra til å heve kvaliteten. I stedet for en diversifisert akademisk sektor risikerer vi å få en todeling: De etablerte universitetene vil fortsatt dominere den akademiske arenaen, mens de nye institusjonene forblir regionale aktører uten global innflytelse.

Fraværet av en klar nasjonal strategi for høyere utdanning forverrer ytterligere situasjonen. Når vi åpner dørene for flere universiteter, mangler vi en overordnet plan for hvordan ressursene skal fordeles og hvordan arbeidsdelingen mellom institusjonene skal organiseres. Vinjes påstand om at variasjon i størrelse og profil kan være en styrke, virker naiv uten en klar strategi for hvordan disse institusjonene skal samarbeide og utfylle hverandre.

Skal alle universiteter oppfylle de samme kravene? Skal vi prioritere breddeuniversiteter eller tillate snevre, spesialiserte miljøer? Hva skal høyskolenes rolle være i fremtiden? Slike spørsmål forblir ubesvarte, og i mellomtiden vokser sektoren i bredden, men ikke nødvendigvis i kvalitet.

For å møte utfordringene som preger norsk akademia, trenger vi en omvurdering av våre prioriteringer. Fremtiden krever ikke flere universiteter, men bedre institusjoner. Dette innebærer å legge fra seg symbolpolitikken og satse på en strategi som styrker de institusjonene med potensial til å hevde seg internasjonalt. Vi må konsolidere ressursene og skape et sammenhengende akademisk økosystem som kan fungere som en bærebjelke for samfunnsutvikling og innovasjon. 

Debatt ● Kristin Vinje

Var alt så mye bedre før, Hagtvet?

Å telle universiteter er meningsløst dersom de ikke har kvaliteten som trengs for å utgjøre en forskjell. Spørsmålet er ikke hvor mange universiteter Norge kan bære, men hvilken tyngde de eksisterende kan oppnå. Hvis vi fortsetter å prioritere kvantitet fremfor kvalitet, risikerer vi at våre universiteter blir tomme skall — institusjoner uten substans eller kraft til å bidra til kunnskapsøkonomien.

Norge står ved et veiskille. Vi kan enten satse på kvalitet og bygge institusjoner som kan konkurrere med de beste, eller vi kan akseptere en utvikling som reduserer universitetsstatusen til en papirtittel. Valget vi tar i dag vil avgjøre om norsk akademia forblir en motor for fremgang, eller forvitrer til irrelevans i den nasjonale og globale kunnskapsfronten.

Debatt ● Eirik Søvik

Norsk universitets­debatt kan lære frå California