Slik kan forskere nå ut til flere med forskningen sin

Da Ola Borten Moe trådte inn i rollen som forsknings- og høyere utdanningsminister høsten 2021, sa han at forskere må formidle mer og bli mer synlig i samfunnsdebatten.

Samtidig som Borten Moe fikk ny jobb, byttet Mari Lund Eide ut jobben som kommunikasjonsrådgiver ved Universitetet i Bergen for å bli forsker og stipendiat ved samme universitet. Etter å ha vært på begge sider av bordet, har hun engasjert seg i hvordan forskere kan formidle forskningen sin bedre. Til høsten kommer hun med egen podkast med dette som tema.

— Det er veldig vagt å snakke om forskningsformidling som én greie. For det er så mange områder, og alle forskere kan ikke være gode på å skrive kronikker, lage podkast, lage videoer, tweete, eller holde foredrag, og det skal de ikke heller. Man må velge seg de kanalene hvor man kan bruke sine sterke sider, og hvor man er komfortabel, sier hun.

Tenk målgruppe

Eide mener det er viktig å tenke gjennom hvem man vil nå.

— Jeg tror man som forsker kan tenke mer over hvem målgruppen for formidlingen er og hvilket format forskningen passer å bli formidlet i. Hvem ønsker man å «snakke med», liksom? For eksempel kan noe passe bra til å vises visuelt, mens noe annet kan nå flere i en kronikk, sier Eide.

Nå som hun er blitt forsker selv, ser hun at det er en stor fordel for henne å ha blitt opplært til å forenkle språket som kommunikasjonsrådgiver.

— Det er to helt forskjellige språkverdener. Nå som det er større krav til at forskere skal kommunisere populærvitenskapelig, så er det et håndverk som må øves på, på samme måte som vi øver oss på å mestre andre sjangre. Det er ikke alltid så lett, men noe man kan trene seg opp til, og da kan det være lurt å samarbeide med mer medievante folk, for eksempel i kommunikasjonsavdelingen, som er eksperter på nettopp dette.

— Ikke vær redd for media

Videre har hun råd til forskere som blir oppringt av media.

— Mange forskere syns nok det er skumlere å snakke med en journalist enn å tvitre fra egen konto, eller skrive noe på Facebook. Da gir man på en måte fra seg makt over innholdet. Samtidig tror jeg det er lurt å minne forskere om at de har mye makt i møter med media, de også. De kan stille kontrollspørsmål, som hva vinklingen er, hva sitatene skal brukes til, og be om sitatsjekk. Man bør ikke være redd for media, men heller ta en aktiv rolle i å forme saken man blir intervjuet i, sier hun.

— Det er også mange forskere som venter på å bli ringt opp eller uttrykker frustrasjon over at det er de samme fagfolkene som uttaler seg gang på gang. Men da tenker jeg: Vær litt proaktiv og henvend deg til media for å kommentere selv eller foreslå aktuelle fagfeller. Det er slik man får flere varierte enkeltstemmer inn, for media sitter ikke med full oversikt over alle forskere, det gjør vi selv, sier Eide.

akademisk ytringsfrihet

Tiltakene Kierulf-utvalget foreslår møtes med kritikk

Bruk ekspertisen

Hun har selv bistått forskere med forskingsformidling som kommunikasjonsrådgiver. Nå råder hun forskere til å ta i bruk den samme ekspertisen.

— Jeg tror mange forskere kan tjene på å oppsøke resursene på universitetene. Der finner man kommunikasjonsfolk som jobber med mediehåndtering, markedsføring, og som kan fortelle om mulighetene som finnes. Selv om det kan være en fordel å holde på med det man kan, så tror jeg det kan være nyttig å prøve noe nytt for å nå flere. Man må tørre å la målgruppen bestemme format, innhold og timing, og forskere må sette av tid til å forstå hvordan formidling fungerer.

Engasjementet for forskningsformidling fikk Eide til å skrive et innlegg tidligere i sommer til Forskerforum. Der kom hun med seks råd for bedre samarbeid mellom forskere og kommunikasjonsrådgivere:

• Vis forståelse for ulike arbeidsdager
• Begge parter må dra «formidlingslasset»
• Snakk om formidlingspreferanser
• Stol på hverandres ekspertise
• Ta dere tid til fysiske møter
• Vær rause med hverandre

Kommer med podkast

Som en del av sitt formidlingsarbeid som stipendiat kommer Eide med podkasten «Forsking til folket» i høst. Der vil forskere være gjester for å snakke om hvordan man kan få forskning ut til allmennheten.

— Der skal vi snakke om hva forskingsformidling er. Første episode vil handle om podkast som formidlingskanal og jeg har da besøk av forskere som driver med det. Forhåpentligvis kan det være en slags verktøykasse for de som lurer på forskingsformidling, og som vil finne sitt format, forteller hun.

— Tror du forskere kan bli flinkere til å tenke formidling av resultatene av forskingen?

— Det er vanskelig når all formidling fra et prosjekt ligger på skuldrene til en forsker, men i større prosjekter, som EU-finansierte prosjekter, er det nå større krav til å sette av tid og ressurser til å formidle resultatene. Da har man ofte en kommunikasjonsplan med i prosjektskissen. Nå er det høyere krav enn noensinne til forskere om å formidle. Man kan diskutere om det alltid er en god ting, men det skaper i alle fall et insentiv, og gjør forskere mer obs på hvem de egentlig ønsker å nå med sin forskning.

Hun bruker seg selv som eksempel. Hun er stipendiat i engelsk fagdidaktikk og driver med skoleforskning.

— Min forskning kan ha direkte relevans for noens hverdag i undervisningen. Mens andre forsker gjerne på noe som er relevant for næringsliv, industri eller matproduksjon. Alle vi skal nå forskjellige grupper, og da må vi tenke forskjellig rundt formidlingen vi skal eller bør drive med.

Debatt ● Mads Skauge og arve hjelseth

Nye Aarebroter blir neglisjert og marginalisert