Personlig ansvar i forskningen er påkrevd

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er betydelig oppmerksomhet om flere store forskingspolitiske problemstillinger i disse dager som implisitt handler om etikk, integritet og ansvar. Det er bra. Samfunnets tillit til forskningsbasert kunnskap er avhengig på at forskningen er etisk forsvarlig og utført ansvarsfullt og med integritet. 

Samtidig må vi være oppmerksomme når forslaget til ny helseforskningslov og ordskiftet rundt forskningssikkerhet og forskningssamarbeid tar utgangspunkt i et fåtall saker hvor systemet og enkeltpersoner har sviktet. 

Det letteste for myndighetene er å ansvarliggjøre institusjonsledere ytterligere. Plassere ansvaret hos disse — så å si «en gang for alle». Det er likevel alt annet enn klokt. Hver enkelt forsker må ha et personlig ansvar — det følger av friheten og betinger den.

Forskningsetikk

Forskningsetiske utvalg føler seg overkjørt. — Bør tenke seg om

Ved å redusere det personlige ansvaret for forskere, begrenses forskerens akademiske frihet. Institusjonenes ledelse vil måtte ta og få stor makt over den enkelte forsker. Dette vil redusere verdien av forskningen ved at den strømlinjeformes og begrenses, noe som i neste omgang fører til økt skepsis og redusert tillit til forskning. 

Det vil da ikke være frie enkeltforskere som presenterer forskning og resultater, men ofte offentlige institusjoner direkte underlagt staten.

Det betyr ikke at institusjonen ikke har og skal ha et ansvar. Det har den. Ansvar i forskning er ikke et enten eller mellom en institusjon og en forsker, med et både og — som følger av oppgavefordelingen mellom nivåene. 

En institusjon må ivareta systemansvaret og sikre rutiner og kontroll. Innenfor dette systemet må en forsker ha og ta ansvar for å følge lover og forskningsetiske normer og retningslinjer i sin egen forskning. Forskeren med sine fagfeller har også et ansvar for å holde normen om faglig kritikk levende og derigjennom også bidra til å ansvarliggjøre den enkelte forskeren. 

Både institusjon og forsker må ta konsekvensen dersom de feiler innenfor sine ansvarsområder. Slik må det være om det handler om helseforskning, forskningssikkerhet eller om spesifikke forskningsetiske saker.

Debatt ● Svein Stølen og Åse Gornitzka

Press på akademisk frihet

Ressursmessig vil det også være utfordrende å overføre ansvar fra individ til institusjonelt nivå. En for stor vektlegging av det institusjonelle ansvaret på bekostning av ansvaret tillagt den enkelte forsker vil måtte medføre et betydelig større byråkrati enn i dag. Forskningsinstitusjonene må lage og utøve et annet kontrollregime, og flytte ressursbruken fra forskeren til administrasjon. Det vil kreve en økt intern kontroll, og mer omfattende systemer for rapportering, tilsyn og kontroll. 

Forskere og forskningsdeltakere vil være prisgitt en institusjonsledelse som sitter fjernt fra forskningsprosjektet og som ikke har den nødvendige spesialkompetansen til å veie motstridende hensyn med faglig innsikt. Dette er ikke bare dårlig ressursbruk, det medfører også at generelle regler i økende grad overtar for kunnskapsbasert praktisk dømmekraft. 

Dermed vil rommet for utøvelse av godt skjønn i forskerens arbeidshverdag bli stadig mindre. Dette kan føre til store forskjeller mellom forskningsinstitusjoner og vil kunne utvikle seg til en kultur definert av en redsel for å trå feil. 

I sum vil det bidra til å strupe den individuelle kreativiteten som er forskningens livsblod.