Oppfordrer til flere fusjoner i instituttsektoren

For første gang er instituttpolitikken gjennomgått bredt. En felles plattform er etablert og en ny strategi for en helhetlig instituttpolitikk er lagt fram.

Med en felles plattform er målet at det skal bli enklere å utvikle instituttpolitikken, slik at nye tiltak treffer sektoren på en formålstjenlig måte, går det fram av Kunnskapsdepartementets presentasjon av den nye strategien.

Strategien skal sikre at framtidig politikk for sektoren blir helhetlig og tydelig, og det er nå klart begrenset hvem som er målgruppa for instituttpolitikken.

• Se også: Her er den nye strategien

Ønsker flere fusjoner

De siste ti årene har det vært en rekke omorganiseringer og strukturendringer i instituttsektoren, i retning av større og færre enheter. Ved etableringen av basisfinansieringssystemet i 2009 var i alt 48 institutter (51 enheter) med i ordningen, men per januar 2020 er antall institutter redusert til 37.

Institutter har fusjonert med hverandre eller med universiteter eller høgskoler.

Regjeringen skriver at de vil understøtte utviklingen mot mer konkurransedyktige og robuste institutter. Samtidig vil de ta initiativ til en evaluering av gjennomførte fusjoner og andre strukturendringer i instituttsektoren.

Regjeringen trekker fram at både OECD og synteserapporten til Forskningsrådet peker på behovet for flere fusjoner også i instituttsektoren. Samtidig er man opptatt av at noen små fagmiljøer kan ha livets rett, og at erfaringer fra de fusjoner som allerede har skjedd bør oppsummeres.

— De utfordringene vi har nasjonalt og internasjonalt krever forskning av høy kvalitet og kloke hoder for å løses. I dette arbeidet spiller instituttene en viktig rolle. Den nye instituttstrategien gjør at nå får vi utnyttet de bedre, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim, i en pressemelding.

Han legger til:

— Et av premissene vi har satt for framtidig politikkutvikling er at vi må se alle forskningssektorene i sammenheng. I det ligger det en erkjennelse av at politikken ikke alltid har vært helt samkjørt. Det er det slutt på. For å få det beste ut av norsk forskning må vi se landskapet i helhet, sier Asheim.

Nytt: Felles oppfølging for alle

Regjeringens nye strategi ble presentert på en felles konferanse for Universitets- og høgskolerådet (UHR) og Forskningsinstituttetens fellesarena (FFA).

I strategien heter det at instituttene utenfor grunnfinansieringssystemet bør følges opp av Forskningsrådet:

«Hittil har institutter innenfor ordningen for statlig grunnfinansiering hatt en tettere oppfølging fra Forskningsrådet enn institutter utenfor. Regjeringen vil ha en felles oppfølging for å bidra til en mer helhetlig politikk, og også for å øke samarbeid på tvers av tradisjonelle grenser.»

Dette gjelder følgende institutter (eierdepartement i parentes):

Havforskningsinstituttet (NFD), Forsvarets forskningsinstitutt (FD), Stami (ASD), Simula AS (KD), Norsk polarinstitutt (KLD), Meteorologisk institutt (KLD), Folkehelseinstituttet (HOD), Norges geologiske undersøkelse (NFD), Norges vassdrags- og energidirektorat (OED), Arkivverket (KUD), Nasjonalbiblioteket (KUD) og SSB (FIN). Disse 12 instituttene er statlige virksomheter med unntak av Simula AS.

En søknadsfrist

Et annet tema på konferansen var konsekvenser av Forskningsrådets nye opplegg rundt prosjektsøknader med én søknadsfrist og færre aktører involvert i vurderingen av alle søknader.

Administrerende direktør i Forskningsrådet, John-Arne Røttingen, sier at det er for tidlig å si hvilke effekter det nye søknadssystemet vil ha på tildelingene av forskningsmidler.

Tallene som ble presentert på samarbeidskonferansen kan tyde på en viss dreining mot at universitets- og høgskolesektoren kommer bedre ut enn forskningsinstituttene.

Blant annet viser tallene at UH-sektoren har økt sin innvilgelsesprosent fra 14,1 prosent i perioden 2016-18 til 17,7 prosent i 2019 når det gjelder forskningsprosjekter utenfor den åpne konkurransearenaen for banebrytende forskning (Fripro).

Samtidig har instituttenes innvilgelsesprosent gått ned fra 18,3 prosent i 2016-18 til 15,4 prosent i 2019. Tallene gjelder tildelinger i forskningsprosjekter, unntatt Fripro.

Også hvis man inkluderer Fripro-midlene viser tallene fra Forskningsrådet at universiteter og høgskoler har fått en litt høyere innvilgelsesprosent i 2019 når det gjelder forskerprosjekter, mens instituttenes tilsvarende har gått litt ned.

Og om man ser på totale prosjekttildelinger, så har innvilgelsesprosenten økt fra 12,6 til 14,7 for UH-sektoren og fra 15,6 til 16,6 prosent for instituttsektoren.

Vil undersøke konsekvenser mer

Røttingen advarer mot å legge for stor vekt på disse tallene.

— Vi skal undersøke dette mer i detalj, men denne sammenligningen er i utgangspunktet litt feil, siden vi sammenligner en periode på tre år (2016-18) med bare ett år (2019), sier han.

Røttingen sier at det er flere andre endringer som kan ha påvirket fordelingen av innvilgede søknader enn kun omleggingen av søknadssystemet.

— Det ene er at veksten i søknader er større fra UH-sektoren enn fra instituttsektoren, noe som kan forklares med økt vekt på forskning i en del institusjoner. Dette påvirker tildelingsbildet, sier han.

— Vi må også undersøke hvordan tilfeldige variasjoner virker inn her. Det varierer jo litt fra år til år hvilke midler vi har å tildele, sier han.

Røttingen viser også til at det ble tildelt ekstra mye av de frie Fripro-midlene i år.

— Vi økte innvilgningsprosenten på dette programmet, og universitetene har generelt sett gjort det bra på denne åpne konkurransearenaen. Dette kan også ha påvirket bildet. I det hele tatt har vi et ganske heterogent bilde her, og vi skal gå nærmere gjennom tallene i kontaktgruppen som er etablert mellom Forskningsinstituttenes fellesarena og Universitets- og høgskolerådet, sier Røttingen.