I fjor varslet han storforlaget om mulig plagiat. Det tok måneder før de tok grep

Brussel (Khrono): Finnes det noen rutiner hos store vitenskapelige forlag for å avdekke plagiat i egne utgivelser?

Dette er ett av flere spørsmål Khrono har stilt til Wiley, ett av de fire store innen vitenskapelig publisering. Spørsmålet var ikke tatt ut av lufta, vi stilte det etter å ha blitt tipset om et konkret tilfelle der flere avsnitt i en bok utgitt av forlaget var tatt rett ut av en artikkel i et tidsskrift utgitt på samme forlag noen år tidligere.

Redaktørene ble varslet. De ga beskjed om at forlaget skulle ta affære.

Det tok flere måneder før det skjedde. Våre spørsmål om hvordan det jobbes mot plagiat står fortsatt ubesvart.

Dette er også historien om hvordan Khronos spørsmål endte i en mur av taushet fra storforlaget.

«Pokker, dette er identisk»

Historien starter i desember 2019. I Bergen sitter Thomas Owren, PhD-student ved Universitetet i Agder og stipendiat ved Høgskulen på Vestlandet og fordyper seg i organisasjonslære. Han søker opp en relativt kjent forskningsartikkel hos Wiley, utgitt i 2005.

— Det er en klassiker, den har kanskje ikke millioner av siteringer, men den står seg, sier Owren til Khrono.

Han laster også ned et kapittel fra en bok, utgitt av samme forlag i 2019, som dukket opp i siteringssøket på artikkel fra 2005.

En desemberkveld setter han seg ned og leser originalen fra 2005. Morgenen etter fortsetter han med neste tekst i bunken, det nevnte kapittelet fra 2019.

Etter hvert begynner han å stusse. Hadde han ikke nettopp lest dette?

— Jeg bladde litt fram og tilbake og tenkte «pokker, dette er identisk».

Varslet redaktørene om funnet

Owren bestemmer seg for å lese teksten med et kritisk blikk, kartlegge hvor omfattende det er, hvor mye av teksten som faktisk er identisk. Han finner ut at flere avsnitt over tre sider i teksten fra 2019 er hentet rett ut av artikkelen fra 2005, med noen ørsmå endringer.

— Et sted var det oppdatert til en mer tidsriktig formulering om funksjonshemming. Det var åpenbart at det var klippet inn og bearbeidet.

Ikke bare var selve teksten lik, også kildene var de samme.

— Det var ingen henvisninger på disse sidene etter 2005, selv om det er nyere kilder som er relevant.

Det er også vist artikkelen fra 2005 som kilde, uten at det er noe som tilsier at det er klipt og limt fra denne. Så hva skulle han gjøre? Han tok kontakt med redaktørene av boka, med et «varsel om mulig plagiat» og en detaljert beskrivelse av teksten som var kopiert.

«Som mangeårig foreleser ser jeg på akademisk integritet som et delt ansvar, som en felles bekymring. Jeg tar meg derfor friheten til å henvende meg til dere», skriver han.

Betalte 42 dollar for nysgjerrigheten

Det er ingen redaktører som drømmer om slike henvendelser, men de to redaktørene takker Owren for å ha gjort dem oppmerksomme på dette. «Det smerter meg å høre om dette», skriver en av dem. De varsler at de vil gå gjennom saken sammen med forlaget.

Owren takker for svaret og ber om å bli oppdatert om hva som skjer i saken.

I januar tar han kontakt med de som selger artikler for Wiley, beskriver saken og ber om å få tilbake de 42 dollarene han betalte for artikkelen. Han får pengene tilbake, sammen med en beklagelse.

Her kunne historien ha stanset, men det gjør den på ingen måte.

Owren hører ikke fra redaktørene. Han blir nysgjerrig på hva som skjedde og betaler et halvt år senere nye 42 dollar for å laste ned kapittelet på nytt, for å se om det har skjedd noe.

— Jeg betalte 42 dollar for den nysgjerrigheten min, ler han.

Takker for utholdenheten

Som Khronos lesere nok skjønner hadde det ikke skjedd noe, teksten var den samme.

Owren tar på nytt kontakt med redaktørene. Han skriver at han er overrasket over at teksten er den samme.

«På én side har jeg ikke noen rolle i dette og kunne ha sagt at det ikke er min business. På den andre er akademisk integritet alles business», skriver han og spør om det skjedde noe som helst.

En av redaktørene takker for mailen og utholdenheten og skriver at de har handlet og arbeider med forlaget for rydde opp.

Her stanser kommunikasjonen for Owrens del. Det gjør den ikke for Khrono.

Blir bedt om å kontakte forlaget

Khrono har sammenlignet de to tekstene og kan bekrefte at Owrens funn stemmer. Vi har også kjørt en generell plagiatsjekk gjennom et av flere programmer som brukes for å avdekke plagiat. Vi fant ingenting utover det Owren først oppdaget.

Det var tilfeldig at han leste først den ene teksten én kveld og den andre morgenen etter. Så hvorfor ble det ikke oppdaget før? Hos forlaget eller redaktørene?

I starten av september tar Khrono kontakt med redaktørene. Vi spør om hva som har skjedd i saken og hvorfor teksten er uendret, og følger opp med spørsmål om de har vært i kontakt med forfatteren og om det finnes rutiner for plagiatsjekk.

Vi får beskjed om at alle spørsmål skal rettes til forlaget og at vi kommer til å høre fra dem.

Forlaget: Tar alle plagiatsaker alvorlig

Etter noen dager uten svar henvender vi oss direkte til forlaget. Vi stiller en rekke spørsmål om hva som har skjedd, hvorfor teksten er uendret og om de har rutiner for å avdekke plagiat.

Svaret kommer fra Katie Roberts, visepresident for Corporate Communications & Global Media Relations.

Hun beklager forsinkelsen og skriver at de tar alle plagiatsaker svært alvorlig.

«Wiley krever at alle forfattere sikrer seg tillatelse til å bruke tredjepartsinnhold i våre publikasjoner», skriver Roberts, og forteller at de har undersøkt saken sammen med redaktørene. Så hva fant de?

«Selv om forfatteren tidligere hadde sitert kildene sine gjennom hele kapittelet manglet teksten klare og eksplisitte siteringer fra det arbeidet han refererte fra. Vi har gjort denne rettingen — har lagt til skikkelige siteringer — som vil dukke opp i den digitale versjonen i løpet av måneden og vil komme med i fremtidige trykte utgaver», skriver hun.

Roberts ber oss gi beskjed om vi har flere spørsmål.

Så blir det stille

Vi har flere spørsmål. Ikke bare om den konkrete saken, men også mer generelt. Er de enige i at dette er et klart tilfelle av plagiat, eller mener de det bare handler om dårlig sitatpraksis? Hvordan kan dette skje? Hvorfor tok det så lang tid i denne saken? Har de rutiner for dette?

Det ble taust. De neste tre ukene sender vi tre nye henvendelser. Det kommer fortsatt ikke noe svar.

Dagen før vi sendte Wiley de første spørsmålene var vi forøvrig i kontakt med forfatteren av kapittelet, som er Head of Research and Development ved et rehabiliteringssenter i Dubai. Vi viser til hans kapittel og artikkelen han hentet store tekstutdrag fra.

Vi spør om han er blitt kontaktet av forlaget eller redaktørene om dette og ber om en kommentar.

«I am unaware of this as you state below. If there was an irregularity, I was not made aware of this by the publisher or editors», skriver han, og ber oss kontakte forlaget for ytterligere spørsmål.

Vi svarer med et par enkle spørsmål. Hvordan forklarer han at enkelte avsnitt er identiske med avsnitt i teksten fra fra 2005? Hvordan kunne dette skje uten at han var klar over det?

Det kommer ikke noe svar.

Blir ikke kvitt saken

Når vi sjekker kapittelet en siste gang viser det seg at det til slutt er blitt endret av Wiley, i tråd med det Roberts meldte til oss. Det er lagt inn henvisninger til den opprinnelige artikkelen og satt inn sitattegn rundt de delene som var hentet rett ut av artikkelen fra 2005.

På telefon fra Bergen sier Owren at han ikke helt blir kvitt saken.

— En blir jo litt sjokkert. Selv om jeg nærmer meg seksti år, er jeg fortsatt en novise når det gjelder forskning, og det er på ingen måte slik vi lærer på PhD-programmet i Agder at det skal være. Der står forskningsetikk i høysetet, og vi drilles i akademisk redelighet. Denne karen som har skrevet dette kapittelet er kanskje ingen storfisk med lang publiseringsliste, men han har sin doktorgrad og har vært leder på en høyere utdanningsinstitusjon i hjemlandet.

Han mener det ser ut som en bevisst handling, ikke en liten feil. Og skulle det være en feil, er den så grov at det ville vært umiddelbar stryk på enhver bacheloroppgave.

— Dette er jo problematisk. Hvem har ansvaret? Forlaget kan kanskje stille redaktørene til ansvar, men gjør de det? Hvor stort må noe være for at de trekker en hel bok, spør han og legger til:

— En blir jo nysgjerrig på hva slags kontroll de egentlig har. Dette er kanskje lite nok til å feie under teppet, men ikke uten at det blir en ganske svær bulk.