Debatt ● lisa reutter

Hvorfor velger egentlig ikke flere nordmenn å ta ph.d.?

«Dette er en hyllest til alle mine venner som har søkt på flere ph.d.-stillinger rundt omkring i Norge, ventet i månedsvis uten å vite hva som skjer – og likevel ikke har gitt opp.»

— At søkere til ph.d i det hele tatt har is nok i magen til å vente på svar i 5–6 måneder, forundrer meg stadig. Personlig er jeg usikker om akademias «hard-to-get» strategi er den beste HR-strategien på markedet, skriver Lisa Reutter.
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Lisa Reutter
Lisa Reutter
Ph.d-stipendiat ved NTNU

Hvert år publiseres tallene for avlagte doktorgrader i Norge. Hvert år får vi høre at det er enda flere som har tatt doktorgrad. Hvert år er den viktigste variabelen som blir trukket frem i statistikken antall doktorgrader avlagt av personer med utenlandsk statsborgerskap*.

Ja, nå er det faktisk snart halvparten.

Jeg heier på alle utlendinger som tar ph.d. i Norge og håper jeg snart blir en i statistikken. Samtidig som dette inngår i debatten om økende internasjonalisering i sektoren, kan det også være lurt å se på hvorfor ikke flere nordmenn velger denne karriereveien.

Det er særlig to faktorer som blir trukket frem når vi skal svare på dette: 1) Midlertidighet og 2) Lønn. Her foregår det mange gode debatter i diverse forum, men jeg tror også at dette alene ikke kan forklare hvorfor ikke flere lokale kandidater ønsker å ta doktorgrad.

Jeg kommer her med noen svært subjektive forklaringer, basert på personlige erfaringer og enkeltobservasjoner. Så ta det hele med en klype salt:

Det er selvfølgelig mange utlendinger, meg selv inkludert, som ønsker å ta doktorgrad i Norge (no worries: jeg forsker på norsk offentlig forvaltning, så det blir ikke mer nasjonalromantisk). Sammenlignet med mange andre land er betingelsene for doktorgradsstudenter i Norge svært trygge.

Her blir en ansatt (riktignok midlertidig) ved et universitet eller en høgskole og får betalt hver måned i 3 til 4 år. Sykepenger og permisjonsordninger inkludert.

I en global sammenligning er dette altså en attraktiv tilværelse om du ønsker å bli forsker. Likevel endrer bildet seg raskt når vi sammenligner en stilling som ph.d. med mange andre jobber man kan få som masterutdannet i Norge. Ja, det er faktisk slik at dette ikke alltid er verdens beste arbeidsplass, tross tilsynelatende uendelig med akademisk frihet.

1) Lange og kronglete ansettelsesprosesser: De fleste av ansettelsesprosessene i akademia er mildt sagt langdryge. I motsetning til mange andre jobber, etterspør utlysningene for en stilling som ph.d. at du legger ved en prosjektbeskrivelse.

Å utvikle en slik tar tid og ressurser, og krever i mange tilfeller gode kontakter i akademia, enten i form av professorer som er ansatt ved utlysende institutt, eller venner som fortsatt er en del av universitetssystemet og har tilgang på den nyeste forskningen på feltet – som ligger bak betalingsmur.

Har du først sendt søknaden, gjelder det å vente. Fra utlysning av stilling til mottagelse av kontrakt går det gjerne mange, mange, mange måneder. Det blir gitt lite informasjon, og prosessene er ugjennomskuelig for alle som ikke allerede har en grad i universitetsbyråkrati.

Vi går nok glipp av mange kandidater, rett og slett fordi noen var raskere og har vist større respekt ovenfor arbeidssøkerne sine. At søkere i det hele tatt har is nok i magen til å vente på svar i 5–6 måneder, forundrer meg stadig. Personlig er jeg usikker om akademias «hard-to-get» strategi er den beste HR-strategien på markedet.

Dette er en hyllest til alle mine venner som har søkt på flere ph.d.-stillinger rundt omkring i Norge, ventet i månedsvis uten å vite hva som skjer – og likevel ikke har gitt opp.

Etter 3,5 år som stipendiat viser det seg heldigvis at også dette kan være «bare en jobb». Et sted jeg drar 9 til 17 og aldri i helgene. Jeg brenner for jobben, men jeg er ikke jobben.

Lisa Reutter, ph-d-stipendiat

2) Manglende fokus på arbeidsmiljø: Brannfakkel. Akademia har lenge prøvd med all sin makt å ikke være en arbeidsplass. Eller som en god venn av meg ofte sier: «Det å være ph.d. er egentlig å jobbe med et enkeltmannsforetak i et kontorfellesskap».

Det er stor mangel av fokus på psykososialt arbeidsmiljø og sosial støtte i denne sektoren, fordi dette på en uforklarlig måte ofte blir satt i motsetning til autonomi og frihet i jobben.

Problemet er bare at akademisk frihet ikke innskrenkes av at noen forteller deg hva jobben går ut på, hva som forventes av deg i en prosjektbeskrivelse, hvem som har personalansvar på instituttet, hvordan du sender reiseregning, at du kan ta ferie første året, eller hva i alle dager en kappe på ditt institutt krever for godkjenning.

Den blir heller ikke innskrenket av å bli invitert inn i en forskningsgruppe, medarbeidersamtaler eller et sosialt arrangement, organisert av arbeidsgiver i ny og ne. Det hele starter allerede med manglende opplæring og informasjon om jobben for mange ph.d'er i Norge (ja jeg har faktisk venner i ph.d.-stillinger over hele landet). En skal finne ut av alt selv. Det er jo tross alt del av forskningsprosessen.

Vi glemmer ofte at akademia er en arbeidsplass. For mange er arbeidsplassen den viktigste sosiale arenaen i dagens samfunn. Ja, selv om jeg får penger på konto hver måned og får forske på det jeg synes er spennende, betyr ikke dette at jeg ikke trenger eller ønsker en arbeidsplass. Manglende sosial støtte og fravær av psykososialt arbeidsmiljø er noe av hovedårsaken til at mange ikke trives i akademia, at folk blir syke eller forsinket.

Og kanskje det er også en forklaring på hvorfor ikke flere ønsker å ta ph.d.? Vi må jo være ærlige med oss selv: Akademia har et dårlig rykte på det norske arbeidsmarkedet og er ikke akkurat kjent for å være en støttende, varm, inkluderende og raus arbeidsplass.

Har du lyst til å føle deg ensom eller øke risikoen din for å bli deprimert? Søk jobb som ph.d.! Det finnes rett og slett et hav av mer attraktive arbeidsplasser der ute, både når det gjelder psykososialt arbeidsmiljø, arbeidstid, sosial tilhørighet, humor, jobbkrav og støtte fra ledelse og kolleger.

Også her skjer det selvfølgelig endringer. Men disse baserer seg altfor ofte på en små gruppe med ildsjeler. Og de blir fort sliten, frustrert og oppgitt i møtet med systemet eller eldre kolleger som anklager deg for å være kravstor og utakknemlig. Slik har det jo alltid vært! Det skal gjøre vondt å være ph.d.

3) Denne jobben må være livet ditt aka å være forsker er et kall: Mange er fortsatt opptatt av å holde fast i at akademia ikke er en arbeidsplass, men en arena for selvrealisering, frihet og autonomi. Vi elsker å dyrke idealet om forskeren som den ensomme ulven som dedikerer hele sin tilværelse til vitenskapen.

Nyeste artikler

Mest lest

Det kommer stadig statistikk om hvor mye ansatte ved universiteter jobber utenom 37,5 timers uken, hvor kompetitiv sektoren er og hvor dårlig denne jobben lar seg kombinere med et liv utenfor akademia.

Må man være et supermenneske uten fritidsinteresser og venner for å ha denne jobben? Nei selvfølgelig ikke. Men det er dessverre mange som tror det.

Det kan fremstå som en må være født til å ta ph.d. for mange utenforstående. En slags idé om at du gjerne må ha lest Foucault og Habermas i barnehagen og hatt professor som drømmejobb i 20 år. Er det plass til sånne som meg i elfenbenstårnet?

Selv har jeg jo vokst opp med mamma sine kioskromaner, hatt en drøm om å bli bilmekaniker og havnet i denne ph.d.-stillingen ved en tilfeldighet. Etter 3,5 år som stipendiat viser det seg heldigvis at også dette kan være «bare en jobb». Et sted jeg drar 9 til 17 og aldri i helgene.

Jeg brenner for jobben, men jeg er ikke jobben.

Det er viktig at også disse synspunktene og holdningene kommer frem. Akademia er ikke lenger – og bør ikke lenger være – et sted hvor kun en eksklusiv utvalgt homogen gruppe intellektuelle i tweed-dress trives. Selv om det fortsatt er store utfordringer med mangfold i denne sektoren, er et generasjonsskifte på gang.

De fleste av oss stipendiater har hobbyer, familier, venner og tar ferie som alle andre arbeidstakere. Det er mange som aldri leser faglitteratur på fritiden. Og det er greit. Vi produserer overraskende nok fortsatt forskning av høy kvalitet og samfunnsrelevans.

Så en liten oppsummering: At mange velger å ikke ta doktorgrad har trolig en svært sammensatt forklaring. Selv om lønn og faste kontrakter er viktige faktorer, er det ofte også andre variabler som påvirker våre valg.

Ønsker vi å rekruttere flere lokale kandidater må det nok jobbes med dette i et helhetsperspektiv. Ovennevnte punkter har innvirkning på alle fremtidige og nåværende ph.d'er – enten med eller uten utenlandsk statsborgerskap. Dette er også viktige aspekter som påvirker hva kandidatene velger å gjøre etter oppnådd grad – og dermed med på å forme akademias fremtid som helhet.

Denne ytringen må ikke sees som en kritikk av min arbeidsgiver, men et bidrag til en større debatt rundt akademia som arbeidsplass.

*Personlig synes jeg dette er jo litt kjedelig statistikk. Hva med å lage statistikk på hvor mange av de avlagte doktorgrader har foreldre uten høyre utdanning eller hvor mange som må gå minst 3 måneder uten lønn før de leverer avhandlingen? Hvor fornøyd er ph.d'ene med utdanningen sin og hvor mange av ph.d'ene eier egentlig en hund eller en katt?

Les også:

Følge flere debatter i akademia på Khronos meningsside

meninger midlertidige ansatte lisa reutter søknadsprosess debatt arbeidslivspolitikk akademia ph.d psykisk helse
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS