Hvorfor dør lærer­utdanningene?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

På vei mot graven må vi gjøre vårt ytterste for å unngå det evige mørke. Hva da? Vi har jo en elefant i rommet.

Det korte og utilstrekkelige svaret er at for få starter en lærerutdanning på tre eller fem år. Derfor står graven åpen. Studentene velger andre studier som de opplever som mer interessante, meningsfulle og relevante. Hvorfor snur vi oss ikke hurtig og lager interessante lærerutdanninger som søkerne strømmer til? Rammeplaner og læringsutbytter står i veien. Gode løsninger blir raskt og brutalt skutt i filler av paragrafer og styringskåte politikere. Initiativer dør. Borchs saktearbeidende rammeplanutvalg må gjøre et grundig arbeid som leder frem til modige beslutninger. Og det haster voldsomt, for seksåringen vår har kompliserte symptomer.

Debatt ● Simon Malkenes

Gylne øyeblikk

Noen vil mene at utdanningslederne har reagert for seint. Ok, men har de hatt noen reell mulighet til å styre unna søkerkrisen? Jeg mener de har en av nøklene (jeg var selv utdanningsleder ved innføringen av femårig grunnskolelærerutdannelse). Selv om de har begrenset handlingsrom ved institusjonene, og står til knes i lærerutdanningenes kompleksitet, har mellomlederne mulighet til å starte endringer fra «innsiden» av utdanningene. Jeg er overbevist at kreative og utviklende endringsprosesser mellom lærerutdannere, praksisledere, grunnskolelærere, og deres ledere, gir bedre og mer relevante lærerutdanninger. Utdanningsledere kan ta initiativ til slike nyskapende og fremoverlente prosesser, men det gjøres kanskje første og fremst når utdanningsreformene skyller innover lærerutdanningsinstitusjonene.

Da må lærerutdannerne rope høyere. Sammen med praksisadministrasjonen og praksislærerne ser vi endringsmuligheter som øker utdanningskvaliteten og styrker kompetansen til lærerstudentene. Men, hvor mange roper og er det noen som hører ropene? Lærerutdannere er også lojale og våre primæroppgaver er undervisning og forskning. Vi er privilegerte som står i det nydelige rommet mellom læringsutbytter, studenter, samfunn, barn og elever. Sier vi fra om det vi ser og tenker? Institusjoner med kultur for endring av det som løpende endres kan, bør være mer attraktive enn sementerte lærerutdanningsprogram.

Debatt ● Steffen Handal

Lærerkrisa må løses i fellesskap

Dersom det er en gang vi virkelig trenger endringskåte politikere så er det i dag. Lærerutdanningene vakler, og politikerne må ta informerte valg i morgen. Likfølget er allerede i kirken. Et fryktelig ubehag er at det nesten er umulig å vite hvilke løsninger som trengs. Men, flere vet litt. Der ligger mulighetene og livsfriske lærerutdanninger. All kunnskap om hvorfor lærerutdanningene velges vekk må på bordet og det trengs dyp innsikt i faktorer som ligger bak utdanningssøkere sine valg i 2023 og de kommende årene. Kunnskap og innsikt som mangler må umiddelbart søkes. Det bør være søt musikk for politikere (i et valgår!) og andre med makt over lærerutdanningene. For vi må unngå suboptimale og ukvalifiserte løsninger i desperasjonen etter å øke kvaliteten og populariteten til lærerutdanningene.

Vi sliter med elefanten i rommet. En mastodont som har vært der lenge før tradisjonen med lærerutdanningsreformer ble innført. Og som lider sammen med de som fortviler over modellen for integrert femårig grunnskolelærerutdanning. Grunnskolen er moden for enkelte viktige justeringer. Særlig arbeidsforhold og forventningsavklaringer til foreldre, lærere og elever er påtrengende. Muligens innholdet i læreplanene kan bestå, men arbeidsvilkårene på lærdommens åker er ikke særlig fristende. Deprimerende, men sant.