Fusk er også et rettslig spørsmål

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Det er visst ingen grenser for hvor lenge vi skal diskutere hvorvidt det noen ganger kan være greit å stjele andres tekst. Men én gang må den evinnelige nyanseringen ta slutt», skriver Gisle Selnes. 

Hans adressat er Lars Klemsdal, som i Kjerkol-saken tok til orde for at fuskevurderingen må gjøres bredere enn ved kun å se hen til graden av tekstlikhet. Man må også se hen til om likheten skyldes gjenbruk av formuleringer med «generelt» eller «unikt» meningsinnhold, uttalte Klemsdal.

Debatt ● Gisle Selnes

«Man skal skrive selv.»

Jo da, slik må det være. Man må ikke glemme er at spørsmålet om hvorledes fuskevurderingen skal gjøres, er et rettslig spørsmål. De akademiske vurderinger som inngår, må derfor foretas innenfor rammen av lovtolkningen. Vi snakker med andre ord om en form for rettslig bundet skjønn.

Vi er her ved debattens kjerne: Det som Selnes og Klemsdal krangler om, er om det ved rettsanvendelsen er «utenforliggende» at man — i tillegg til graden av tekstlikhet — også ser hen til innholdet i den tekst som gjenbrukes.

Debatt ● Lars Klemsdal

Overspent gestikulering fra Selnes

Rettslig sett, er dette egentlig to spørsmål. Det første, er et spørsmål om relevans. Det andre, om vekt. Når man skal avgjøre om tekstlikheten medfører fusk, er det også relevant å se hen til tekstens innhold? Hvis ja, hvilken vekt skal man tillegge tekstens innhold ved den rettslige avveiningen?

Akademisk finnes det sikkert flere svar relevansspørsmålet. Men ikke rettslig, så lenge rettsanvendelsen gjelder fusk. Spørsmålet ble nemlig avklart av Høyesterett i den nye fuskedommen (hvor jeg bistod studenten). Landets øverste domstol fastslo her — enstemmig — at hennes gjenbruk ikke medførte fusk, bl.a. med følgende begrunnelse (avsnitt 63):

«Ved den konkrete vurderingen vil også innholdet i den gjengitte teksten kunne ha betydning. De to avsnittene [studenten] gjenbrukte, inneholdt gjengivelser med egne ord av innholdet i relevant faglitteratur. Fremstillingen i de to avsnittene bygde altså på kunnskap [studenten] hadde tilegnet seg i løpet av kurset, og hun oppga korrekte referanser til primærkildene.»

Som man ser, er Høyesterett tydelig på at man ved vurderingen av om skjult gjenbruk medfører fusk, også må se hen til innholdet i den tekst som gjenbrukes. Det samme gjelder ved reaksjonsfastsettelsen. Som departementet skriver i forarbeidene til den nye uh-loven, bør det også her utvises en større grad av nyansering mellom ulike former for — og omfanget av — plagiat.

Det som Selnes kaller «den evinnelige nyanseringen» kan derfor ikke avvikles. Om sant skal sies, er det dette som er noe av det viktigste ved den nye dommen; at Høyesterett — på samme måte som lagmannsretten — tar et kraftig oppgjør med den rigide praksis som ble fulgt av Felles klagenemnd under ledelse av Marianne Klausen.

Debatt ● Gisle Selnes

Sjusk og fusk i norske fagmiljøer

Selv blir jeg derfor urolig når jeg leser at Felles klagenemnd (i sitt nye vedtak i Kjerkol-saken) forkastet Klemsdals prinsipielle sondring, med følgende begrunnelse: «Nemnda mener det ikke er rettslig grunnlag for et slikt skille, og har i sin praksis aldri operert med et slikt skille.»

Nemndas uttalelse, som ble avsagt etter at Høyesterett avsa dom i selvplagiatsaken, gir isolert sett inntrykk av at nemnda ikke har forstått at Høyesterett har underkjent nemndas tidligere forståelse og praksis.

Jeg vet at dette var en praksis som også Selnes ønsket å bekjempe. Min intensjon er derfor ikke å gjøre ham til ambassadør for klagenemndas regime under Klausen. Mitt anliggende er kun å påpeke at hans grausame Salbe mot Klemsdal harmonerer dårlig med ratio decidendi i den nye Høyesterettsdommen, hvoretter rettsanvendelsen i fuskesaker skal gjøres nyansert, bl.a. slik at man ser hen til innholdet i den tekst som er gjenbrukt.

Juks

Dom i sak om selvplagiat: Studenten fusket ikke