Frykter represalier ved å varsle om forskningsjuks

Det er ikke nødvendigvis slik at forskere som ser at kolleger har urent mel i posen sier fra. Ved OsloMet har en forskergruppe deltatt i EU-prosjektet PRINTEGER som blant annet har undersøkt forhold rundt varsling av forskningsjuks. Åtte europeiske institusjoner fra sju land har vært med i undersøkelsen.

Funnene tyder på at en del forskere lar hensynet til eventuelle represalier gå foran ansvaret om å varsle.

Opplever represalier

— Vi ser at det i mange tilfeller er veldig vanskelig for forskere å si fra når de har mistanke om forskningsjuks. Noen ganger handler det om dårlig ledelse, men også i stor grad represalier som at forskere mister jobben, blir trakassert eller selv får emosjonelle traumer ved å stå i en varslersituasjon, sier stipendiat Knut Jørgen Vie ved OsloMet.

les også

Varslarar krev erstatning

Han viser til at det for mange oppleves svært risikofylt å si fra.

— Dette handler om livene til folk, for å si det litt sterkt. De setter mye på spill. For noen oppleves det som de risikerer både jobb, kolleger, venner og ting de kanskje har jobbet for en hel yrkeskarriere, sier Vie.

Stipendiaten har publisert en artikkel som handler om hva forskere gjør når de får mistanke om urent trav fra kolleger. Han mener det ikke tenkes helhetlig nok når det skal legges til rette for en kultur der det er greit og trygt å varsle.

— Forskere har som andre helt menneskelige reaksjoner og handlinger når de får mistanke om at ting ikke er som de skal. Det betyr at de i første omgang ikke varsler, men heller sender ut følere til kolleger, de søker gjerne støtte i organisasjonen rundt seg og tenker først at ting ikke er så galt som jeg tror, sier Vie.

Han forklarer at disse reaksjonsmønstrene er viktige å ta hensyn til.

— Ledere må være langt mer oppmerksomme på hva som skjer og forstå signalene. Det kan ofte være tvilstilfeller, der vedkommende trenger støtte for å undersøke videre og eventuelt varsle, sier Vie.

Går til kolleger

Stipendiaten forklarer at lederen kan være problemet i seg selv.

— Mange går ikke til sjefen når de får en mistanke, men snakker heller med kolleger. Det kan være basert på negative erfaringer tidligere i håndtering av denne typen mistanke, sier Vie.

I hierarkiske organisasjoner og kulturer er det en større frykt for at varslingen kan gi negative konsekvenser for den som sier fra.

les også

Krever at Nybø rydder opp i forskningsfusk i Halden

— Lederne har ofte en dominerende posisjon. I reell frykt for jobbfremtid og karrieremuligheter er det da mange som lar være å varsle. De kan også ha erfaringer eller kunnskap som gjør at de ikke stoler på systemet, sier Knut Jørgen Vie.

Forskerne som svarte på undersøkelsen og krysset av for at de visste om noen som hadde jukset i forskning ble bedt om å skrive ned opplevelsene sine. Undersøkelsen innbefatter også en norsk institusjon, men det ble ikke fanget opp nok enkeltsaker til å bryte resultatene ned på enkeltland.

Unge forskere holder kjeft

Alder og jobbtilknytning har betydning når det gjelder hvor lystne forskere er på å si fra når de har mistanke om forskningsjuks.

En undersøkelse i prosjektet gjort av forsker Eric Breit ved OsloMet, viser at de eldre medarbeiderne er mer tilbøyelige til å si fra om juks fra kolleger enn de yngste. Det er også slik at de som har fast jobb i større grad sier fra, enn de som har en løsere eller midlertidig jobbtilknytning.

— Hvilke løsninger kan brukes for at forskere i større grad kan si fra uten frykt for represalier?

— Dette handler i mange tilfeller om å endre kultur, noe som må starte på toppen. Å gjøre varslingen anonym er et virkemiddel, men det kan i mange tilfeller være vanskelig å ivareta anonymiteten, sier Knut Jørgen Vie.

I studien inngår åtte ulike institusjoner i sju land. Vie mener Norge har en bedre kultur og systemer for å ivareta varslere enn andre nasjoner.

— Det er vanskelig å si noe konkret om ulikhetene, men Norge er mindre hierarkisk og vi har fått et bra vern for varslere i arbeidsmiljøloven. Det blir litt spekulasjon, men det er grunn til å si at klimaet for varsling av forskningsjuks er bedre her til lands enn i forhold til sør-Europa, sier Vie.

Ansvaret på institusjonene

Han forklarer at det jobbes mye med forskningsetikk og hvordan det skal sikres gode rutiner og kultur for å varsle om forskningsjuks.

— Det skjer mye på internasjonalt nivå innen forskningsetikken. Det finnes gode etiske retningslinjer. Men det er fortsatt slik at systemene for å si fra ikke er funksjonelle nok, sier Knut Jørgen Vie.

Et annet argument for å etablere en kultur for trygg varsling handler om at ansvaret ligger for mye på forskerne og mindre på institusjonene.

— Det er flere som har argumentert for at forskere har et så stort ansvar for å varsle at det må gjøres obligatorisk. Jeg synes det blir alt for strengt, og jeg syns det blir for mye fokus på individer og for lite fokus på institusjoner, sier Knut Jørgen Vie.

Han fremholder at ansvaret for å skape en trygg varslingskultur først og fremst et institusjonsansvar og et ledelsesansvar.

— Først når det har blitt trygt og effektivt å si fra burde vi begynne å holde forskere ansvarlige, med mindre det står om liv og helse

Uskyldige må beskyttes

— Har dere foreslått noen helt konkrete løsninger?

— Ja, det er greit at mange har systemer for varsling, som gjerne går gjennom vanlig kommandolinje. Vi anbefaler likevel at det etableres en trygg og kjent varslingskanal, i og med at det ikke sjelden er snakk om ledere i samme organisasjon som er gjenstand for varselet.

Knut Jørgen Vie sier at de også har vært opptatt av integriteten til dem som blir utsatt for en varsling om juks.

— De er uskyldige til det motsatte er bevist. Derfor er det svært viktig at deres identitet og integritet blir ivaretatt i prosessen. Om noe galt skulle tilfalle offentligheten bør de også få reparert omdømmet om det er mulig, sier Knut Jørgen Vie.

forskingsjuks

Ho avslørte Sudbø. Men kva er det som gjer at nokre forskarar tek ein snarveg?

Bedre i Norge enn andre land

Jusprofessor Ragna Aarli ved Universitetet i Bergen, er leder for Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning. Hun kjenner ikke den aktuelle undersøkelsen, men er ikke nødvendigvis overrasket over funnene.

— Internasjonalt er det klart at manglende varsling av forskningsjuks er et problem. I Norge har det skjedd mye på dette området de siste 30 årene, og jeg vil tro at det her til lands ikke er like mange som lar være å varsle fra om juks i frykt for negative konsekvenser for en selv, sier Ragna Aarli.

— Hva er hovedproblemet om det ikke varsles?

— Dersom folk er redde for å varsle om forskningsjuks er det forskningen som lider under det. Og vi kan få publiserte forskningsresultater som enten ikke er riktige eller som krediteres feil personer. Begge delar kan være svært alvorlig, sier Aarli.

Arbeidskonflikt eller etikkspørsmål

Hun viser til at det er ulikt om det finnes gode systemer for varsling internasjonalt.

— Har man et system for varsling skal det ikke være forbundet med risiko å si fra. Her til lands har vi et lovregulert system for hvordan dette skal gjøres, hvilke typer saker institusjonene selv er forpliktet til å ta tak i og hvilke som skal sendes videre. Det er ikke nødvendigvis slik i andre land, sier Ragna Aarli.

Hun mener også mye handler åpenhet.

— Jeg tror åpenheten vi har hatt i Norge om forskningsetikk ved institusjonene har gitt mindre redsel for å varsle, sier Aarli.

Selv om varslere i Norge har fått en ekstra beskyttelse i Arbeidsmiljøloven er ikke de forskningsetiske sakene nødvendigvis blitt enklere.

— I mange saker er det vanskelig å skille mellom hva som er forskningsetikk og hvilke saker som egentlig bunner i en arbeidskonflikt. Forskningen og oppdragene handler ofte om store penger. Og finansieringssystemene skaper spenning ti forhold til etikken, sier Ragna Aarli.

• Les også: Rektor varsler om mulig forskningsjuks