LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
tidsklemme
Førsteamanuenser underviser dobbelt så mye som de forsker. Stikk i strid med intensjonen
Førsteamanuenser underviser langt mer enn de forsker, og forskningstiden går ned, viser tall fra Nifu.
Publisert
Sist oppdatert
Ansatte ved universiteter og høgskoler rapporterer at de ikke får tid til å forske slik de var forespeilet. Og tallenes tale er klar, viser NIFU-rapport: Tiden går til administrasjon, veiledning, undervisning og annet.
Lars Gule og Jørgen Lund er to som har tatt bladet fra munnen i Khrono de siste dagene om akkurat dette temaet. De har også det til felles at de har sagt opp jobbene sine, med samme begrunnelse. Tidsbruksundersøkelser bekrefter langt på vei den virkeligheten de to har beskrevet. Og de får støtte fra flere.
Ved mange universiteter skulle både professorer og førsteamanuenser ha om lag lik fordeling mellom tiden brukt på forskning og undervisning.
En tidsbruksundersøkelse fra NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og undervisning) fra 2021, som ble publisert i fjor høst viser at dette langt fra er tilfellet.
— Det er ingen tvil om at det er for lite tid til forskning, sier førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB), Frode Helmich Pedersen.
Han får støtte fra førsteamanuensis ved Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo, Hanne Røberg-Larsen.
— Det har vært mer administrasjon og papirflytting enn forskning. Jeg føler at en del av rapporteringen og de administrative oppgavene kunne vært løst av andre, men i dag stjeler dette tid fra forskningen, sier Røberg-Larsen.
Underviser det dobbelt av forskningstid
I undersøkelsen til Nifu rapporterer professorene at de i snitt bruker om lag like mye tid på forskning som undervisning, rundt 30 prosent av arbeidstiden til hver av delene. Førsteamanuenser rapporterer at 24 prosent av tiden går til forskning, mens langt mer tid blir brukt på undervisning, nemlig 44 prosent.
Og tiden som går til forskning blir stadig mindre.
For førsteamanuenser, postdoktorer, stipendiater og rene forskerstillinger har tiden som brukes på forskning sunket betydelig fra 2016. For professorene har tidsbruken til forskning vært stabil i samme periode.
Stipendiatene med et snitt på 70 prosent har aller høyest andel av arbeidstiden sin til forskning og utvikling (FoU), etterfulgt av postdoktorer 67 prosent og forskere med 61 prosent.
Dosenter brukte 28 prosent av tiden sin til forskning, mens universitets- og høgskolelektorer brukte 13 prosent av tiden sin til FoU.
— Fordel med mer midlertidighet
— For meg er situasjonen den samme som for disse andre systemkritikerne, sier førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB), Frode Helmich Pedersen.
— Det tror jeg er ganske gjennomgående hos oss, sier han, og peker på to potensielle årsaker: økt krav til rapportering og administrasjon, og manglende ressurser, legger han til.
— Jeg er også fagkoordinator og programstyreleder. Da blir det veldig mye, men det er jo forbigående, sier han.
Tidligere kunne man løse ressursproblemet med å ansette folk midlertidig, mener Pedersen.
— Det nøt jeg selv godt av, som fersk doktor, sier han.
— Tenker du at det dermed ikke er lurt å gjøre slik man gjør nå, med å stramme inn på andelen midlertidige ansatte?
— Jeg har ikke oversikt over alle konsekvensene av det. Jeg syntes det var underlig da jeg selv var midlertidig ansatt, at de som er satt for å jobbe for meg — fagforeningene og mine representanter i utvalgene — i praksis hindret at jeg fikk jobbet med det jeg var kvalifisert til, sier han.
— Hva mener du?
— De ville ha fast ansettelse som hovedregel. Men på universitetene er det et annerledes system enn ellers i arbeidslivet. Ansettelsene foregår på en annen måte. I praksis er det ikke mulig for en fersk doktor å få fast ansettelse på mange år. Dermed førte kampen mot midlertidighet til at det ikke lenger var mulig å få jobb, sier han.
— Fra mitt personlige synspunkt ville det vært en fordel om man kunne ha mer midlertidighet. Jeg skjønner at dette er et komplisert spørsmål, og det beste er selvsagt og ansette en ekstra person til fast, legger Pedersen til.
— Da hadde forskningstiden gått opp. Jeg sitter med ressursbudsjetter hele tiden og ser at dette i bunn og grunn er et ressursproblem. Alle hos oss har så mye undervisning at det går ut over forskningstiden, sier han.
Pedersen sier at ledelsen ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier har vært opptatt av å verne om forskningstiden, men at handlingsrommet har vært veldig lite.
— Hva er konsekvensene for den enkelte av at det er for lite tid til forskning?
— Det betyr jo at man må jobbe kvelder og helger. Jeg gjør for så vidt det med glede, men det kan jo også bli vanskelig, sier han.
Pedersen sier at det eneste man ved instituttet har hatt hjemmel til å gjøre, for å få regnskapet til å gå opp, er å skjære ned på undervisningen.
— Så må man prøve å unngå dublering av kurs, og skjære undervisningstilbudet ned til beinet. Helst uten at det går utover kvaliteten på studieprogrammene, sier han.
Fusjonene ga ulikheter
Forskerforbundet undersøkte i 2012 institusjonenes hovedprinsipper for fordeling av tid til forskning og utvikling (FoU-tid). Den gangen viste kartleggingen at FoU-tid tildeles svært ulikt mellom lærestedene.
Rapporter Khrono har hentet inn 10 år senere i april 2022, tyder på at det også i dag er store variasjoner. Noen har overordnede regler for hele institusjonen, andre har særegne regler for de enkelte fakultetene. Enkelte steder er man nede i 10 prosent forskningstid for førsteamanuenser, mens andre steder ligger man opp mot 40 prosent.
I Nifus tidsbruksundersøkelse trekkes det også fram at det også har vært ulikheter i tildeling av FoU-tid innad ved enkelte institusjoner, spesielt i etterkant av fusjonene i forbindelse med strukturreformen.
NTNU fusjonerte med høgskolene i Sør-Trøndelag, Gjøvik og Ålesund i 2016 og Høgskulen på Vestlandet ble til i 2017 gjennom en fusjon av høgskolene i Bergen, Stord/Haugesund og Sogn og Fjordane.
Høgskolene og høgskolene og universitetet hadde til dels svært ulike modeller for fordeling av FoU-tid, og fagmiljøer med ulike tradisjoner for FoU-arbeid finnes ved samme institutt eller fakultet.
— Mer administrasjon enn jeg forventet meg
Hanne Røberg-Larsen (38) er førsteamanuensis ved Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo. Det har hun vært siden sommeren 2020. Røberg-Larsen har sin doktorgrad også fra UiO.
Tall fra Nifus tidsundersøkelse viser at førsteamanuenser landet rundt rapporterer at de bruker stadig mindre del av arbeidstiden sin på forskning. Andre rapporterer om frustrasjon fordi tiden går til mye annet.
— Kjenner du deg igjen, Røberg-Larsen?
— Ja, jeg kjenner meg igjen. Særlig i det med at det går mye tid til administrasjon. Det er mye som skal rapporteres og antakelig gjøres det en del dobbeltarbeid med tanke på det vi forskere må gjøre og det administrasjonen gjør, sier Røberg-Larsen. Vi fanger henne en travel ettermiddag på vei til å hente barn i barnehage.
— Hvordan ble møtet med fast jobb i akademia, ble det som forventet?
— Jeg hadde forventet meg mer tid til forskning. Det trengs åpenbart mer og bedre administrativ støtte til de faglige ansatte hvis de skal få mulighet til å forske slik det er forventet av oss, og slik som vi også selv har forventet oss av jobben vår, sier Røberg-Larsen.
Røberg-Larsen er forsker innen bioanalytisk kjemi og jobber med å utvikle ny teknologi som brukes til måling og identifisering av stoffer som for eksempel er relevante for å oppdage sykdom. Slik teknologi kan også bidra til å forstå en sykdom bedre, slik at den kan behandles mer effektivt.
2019: Bare 10 prosent ved Nord universitet
Av økonomiske grunner bestemte man ved Fakultet for lærerutdanning ved Nord universitet i 2019 at de faglige ansatte bare skulle ha 10 prosent forskningstid.
I dag er det ingen felles bestemmelse ved Nord universitet om hvor mye forskningstid den enkelte faglige ansatte skal ha. Det er ulike regler for de ulike fakultetene. Det samme gjelder ved Universitetet i Stavanger (UiS).
— Ved UiS er det ikke fastlagt en bestemt norm for fordeling av tid til forskning og andre oppgaver. Oppsett av arbeidsplaner med fordeling av tid skal gjøres individuelt, opplyser universitetet.
På Høgskolen i Innlandet var fordeling av forskningstid mellom de ansatte på de to fusjonerte høgskolene litt ulik. Etter fusjonen i 2017 foreslo daværende rektor Katrine Skretting en lik ordning, som ville innebære reduksjon i opptil 10 prosent for mange av de faglige ansatte, men etter drøfting med fagorganisasjonene ble forslaget endre.
På NTNU var det også forskjeller i 2019. Ansatte fra «gamle» NTNU hadde bedre betingelser enn ansatte fra tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag, mens de ansatte som kom fra Høgskolen i Gjøvik hadde vel så gode vilkår som de ansatte fra NTNU. Før fusjonen var fagforeningene bekymret for at det ville bli et A- og B-lag blant de ansatte nettopp knyttet til spørsmålet om forskningstid.
Guro Lind: — Bør tas veldig alvorlig
Leder i Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind, mener for lite tid til å forske er en stor utfordring i universitets- og høgskolesektoren.
— Vi har fulgt Nifus tidsbruksundersøkelser med bekymring. Vi bør merke oss at det jobbes stadig mer, og at en gjennomsnittlig uke for en vitenskapelig ansatt er på 46 timer. For professorer er gjennomsnittet 49 timer. Dette jobber de hver eneste uke. Det viser tydelig at man sliter med å gå gjort kjerneoppgavene sine innenfor arbeidstiden, sier Lind til Khrono.
Lederen av Forskerforbundet mener det er viktig at det rettes fokus mot dette problemet.
— Mye av tiden spises bort av administrative oppgaver. Det går også mer tid til undervisning enn det som er budsjettert, sier hun, og viser til de såkalte «faktorberegningene» som skal angi hvor mye tid ulike arbeidsoppgaver tar. Disse mener hun ligger altfor lavt.
— Denne tiden må hentes inn et sted, sier hun.
Lind håper at mye av dette kan rettes opp med en ny tillitsreform, som den nye regjeringen har lovet.
— Dette er noe av bakgrunnen for hvorfor Forskerforbundet i sin tid ønsket en slik reform. Mye av målet må være å få vekk tidstyver, slik at vitenskapelig ansatte kan bruke mer tid på det faglige. De enkelthistoriene Khrono har trukket fram den siste tiden understreker behovet for en tillitsreform, sier Lind.
— At det er nettopp de forskningstunge stillingstypene som har begynt å bruke mindre tid på forskning de siste årene, til tross for at disse også jobber mer, er et signal vi bør ta veldig alvorlig, legger hun til.
Variasjon mellom fagene
Undersøkelsen til Nifu viser også at det er store forskjeller på andel tid brukt på forskning og fagområder, bortsett fra for professorene der fordelingen av tid på tvers av fag er ganske lik.
«Det er innenfor samfunnsvitenskap, humaniora og kunstfag, samt medisin og helsefag vi finner de høyeste oppgitte andelene FoU-tid blant professorene. Lavest andel finner vi innenfor teknologi», skriver Nifu.
Innenfor teknologi rapporterer personalet i førstestilling den høyeste andelen tid brukt til undervisning, 35 prosent, samt 19 prosent av tiden til faglig veiledning.
Blant førsteamanuensene er det innenfor samfunnsvitenskap vi finner den høyeste andelen tid brukt til FoU.
Nest høyeste andel tid brukt til FoU ser man hos førsteamanuenser innenfor medisin og helsefag med 24 prosent og matematikk og naturvitenskap med 23 prosent.
Teknologer underviser mest
Førsteamanuensene innenfor teknologi oppgir den laveste tiden til FoU med 20 prosent. Disse siste har samtidig den høyeste andelen tid brukt til undervisning på 47 prosent.
For førsteamanuensene generelt er tid brukt til undervisning om lag 10 prosentpoeng høyere enn blant professorene. Førstelektorene bruker alle over halvparten av tiden til undervisning.
Aller mest undervisning oppgir førstelektorene innenfor teknologi og matematikk og naturvitenskap med henholdsvis 58 og 57 prosent. Når det gjelder tid til FoU er det også for førstelektorer innenfor samfunnsvitenskap vi finner den høyeste andelen med 22 prosent, mens andelen er lavest innenfor teknologi med 12 prosent.
