Forsoning er samarbeid — ikke konkurranse

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Første juni leverte Sannhets- og forsoningskommisjonen rapporten om den norske fornorskingspolitikken og konsekvensene den fikk for samene, kvenene/norskfinnene og skogfinnene. De første 600 sidene av rapporten er rystende lesing. Det er ikke direkte overraskende å høre at statlig politikk førte til språktap, sorg og traumer, men det er overraskende å se omfanget. Enkeltmennesker og bygdesamfunn har blitt berørt gjennom internatskoler, manglende kunnskap og maktovergrep. Fortellingene inngår i rapporten i en omfattende og mørk grene* som viser hvor systematisk og strukturell fornorskinga var. Skole og utdanning spilte en avgjørende rolle i denne systematiske undertrykkelsen.

Alt som kommer fram i rapporten er ikke nytt. Det er imidlertid nytt at Stortinget har bestilt rapporten og kunnskapen. Dermed får landets beslutningstakere og lovgivere lese hvordan tidligere generasjoners beslutninger og lover greip inn og endra livene og samfunnene til minoritetene i landet i flere generasjoner framover. Det er nytt, det er viktig og det gir håp om at dagens stortingspolitikere kan fatte andre beslutninger og lage andre lover som er basert på plikten til å lage et demokrati der urfolk og minoriteter har en sjølsagt plass.

Mot slutten av rapporten kommer en serie foreslåtte tiltak, organisert i fem pilarer. Et grunntema i tiltakene er kunnskap. Kunnskap kan bidra til å forebygge hatytringer og diskriminering, til at folk på tvers av yrker og profesjoner har kompetanse til å virke til beste for og i et mangfoldig samfunn, og til at det blir slutt på usynliggjøring og stillegjøring av samer, kvener/norskfinner og skogfinner i hele Norge.

Betoninga av kunnskap har klangbunn også i andre viktige rapporter som nylig er kommet. Totalberedskapskommisjonens rapport understreker at kunnskap og utdanning understøtter deltakelse i samfunnslivet og deltakelse i demokratiske prosesser, og peker særlig på behovet for kunnskap og språkkompetanse blant offentlige tjenesteytere. Ytringsfrihetskommisjonen beskriver diskriminering av samer og nasjonale minoriteter som er særlig utsatt for hets og sjikane, og argumenterer for at synligheten til og kunnskapen om samer og nasjonale minoriteter i skolen må økes.

Fra ståstedet til en universitetsperson som lenge har jobba med urfolks- og minoritetstematikk i skole, barnehage og offentlighet, er det lett å anerkjenne at vi har en jobb å gjøre i kunnskapens tjæremiler**. Universiteters og høgskolers utdanninger og forskningsprosjekter har gjennom historien bidratt til fornorsking, usynliggjøring og stillegjøring. Nå skal og må vi bidra til forsoning, til synliggjøring og til at stemmene blir hørt.

Det er ikke gjort i et kaffekok å få til dette på et skikkelig vis. Det var jammen ikke fornorskinga heller. Minst 150 år med fornorsking og usynliggjøring viser langsiktig politisk tenking og vilje til å implementere nasjonalt, regionalt og lokalt. Det er lov å forvente at en langsiktig politisk tenkning og vilje igjen legges på bordet av beslutningstakerne og lovgiverne. Da kan vi ha en mulighet til å sette i verk en kunnskapspolitikk av forsoning på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Rapporten og mottakelsen den foreløpig har fått, gir grunn for optimisme. At tiltakene for en stor del rammes inn av behovet for økt kunnskap i hele Norge, gjør at utdanningsinstitusjonene på alle nivåer har en jobb å gjøre. På universiteter og høgskoler skal vi bidra til forsoning gjennom kunnskap, det vil si gjennom forskning, utdanning og formidling.

Jeg er imidlertid også bekymra. Jeg er bekymra for at fornorskinga fortsatt er i virke. Jeg er bekymra for at virkningene av fornorskinga også skal vise seg når tiltakene skal behandles politisk og økonomisk. Jeg er rett og slett bekymra for små spredte tiltak som svar på store utfordringer. Det er ikke veien å gå.

Jeg ønsker og foreslår i stedet å tenke stort. Fra universitetene og høgskolene kan vi bidra til forsoning. Vi kan være deler av alle de fem pilarene. Det gjør vi aller best gjennom å samarbeide. UiT Norges arktiske universitet, Nord universitet og Samisk høgskole har allerede etablerte ansvarsområder og solid kompetanse. Flere andre institusjoner utvikler programmer og forskningsprosjekter med urfolk og minoriteter som tema. For å klare å gi kompetanse til utdanninger, for å gjøre god forskning som betyr noe for samiske, kvenske/norsk-finske og skogfinske samfunn, for å gi kunnskap til hele Norge, og for å skape et skikkelig samisk og kvensk språkløft må vi samarbeide heller enn konkurrere.

Min oppfordring til Stortinget: Bygg nye institusjoner, styrk de eksisterende institusjonene, men la samarbeid være et premiss og et grunnlag. Pilarer løfter som kjent sammen.

sannings- og forsoningskommisjonen

Rektor blir med på lese­dugnad for sannings­kommisjon

Noter:

* Grene, eller rátnu på samisk, er et stort vevd teppe av ull som brukes som sengetøy, lavvuduk eller veggpynt.

** Tjæremile er en innretning til fremstilling av tretjære. Teknikken har vært mye i bruk i samiske, kvenske og skogfinske områder med mye furu.